Jeg har det egentlig veldig bra for tiden, likevel er det noe som føles feil og jeg forstår virkelig ikke hvorfor. Jeg har kommet i en superkoselig klasse som jeg trives veldig mye i, en klasse hvor jeg føler at jeg passer inn i og ikke er helt usynelig. En klasse som snakker med meg, som sang bursdagssangen for meg da vi var på peppes sammen og en klasse hvor jeg kan være meg selv i. Jeg har mange flotte venner som jeg ler med, som stiller opp og som betyr noe for meg og jeg for dem. Maten går det veldig mye bedre med, jeg klarer endelig etter mange år å takle sosiale settinger med mat. Jeg har en kropp som fungerer og jeg klarer skole og jeg klarer dansingen ved siden av. Jeg har en familie som har stilt opp og fortsatt stiller opp så mye at jeg ikke forstår hvordan de har klart det.
Men hvor er mestringsfølelsen?
Det sitter noe i meg og gnager, jeg vet bare ikke helt hva. Uansett hva jeg gjør og tenker så blir det aldri bra nok og det sliter meg ut. Tristheten ligger og gnager hele tiden, samtidig som jeg prøver å sperre den inne. Jeg vil ikke kjenne på de følelsene, jeg vil ikke havne tilbake der jeg var før. Jeg har lyst til å skrive alt ned på papir, få alt sammen ut og bearbeide det. Kanskje skrive en bok faktisk. Men jeg er redd for å fortelle, det er så mye sårt og vondt som jeg har holdt tett om i alle år.
Egentlig har jeg bare lyst til å skrike ut, fortelle alt som det er. Følger man meg på instagram ser livet mitt helt perfekt ut (bildene nedenfor er et utdrag), er det riktig av meg å fremstille det slik? Jeg er jo alle sidene av meg selv, ikke bare den siden jeg er utad. Men akkurat nå tror jeg at jeg trenger litt tid på å puste og gjøre ting som gjør meg glad. Sette ned forventningene til meg selv. Det er så frustrerende å virkelig ville klare, men ikke få til. Jeg skal prøve å bli litt mere som Pippi, for Pippi er bra:
“Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg nok”
Synes du det er skummelt å vise alle sidene av deg selv, selv de sidene som ikke er “bra nok”?
…