Jeg har det egentlig veldig bra for tiden, likevel er det noe som føles feil og jeg forstår virkelig ikke hvorfor. Jeg har kommet i en superkoselig klasse som jeg trives veldig mye i, en klasse hvor jeg føler at jeg passer inn i og ikke er helt usynelig. En klasse som snakker med meg, som sang bursdagssangen for meg da vi var på peppes sammen og en klasse hvor jeg kan være meg selv i. Jeg har mange flotte venner som jeg ler med, som stiller opp og som betyr noe for meg og jeg for dem. Maten går det veldig mye bedre med, jeg klarer endelig etter mange år å takle sosiale settinger med mat. Jeg har en kropp som fungerer og jeg klarer skole og jeg klarer dansingen ved siden av. Jeg har en familie som har stilt opp og fortsatt stiller opp så mye at jeg ikke forstår hvordan de har klart det.
Men hvor er mestringsfølelsen?
Det sitter noe i meg og gnager, jeg vet bare ikke helt hva. Uansett hva jeg gjør og tenker så blir det aldri bra nok og det sliter meg ut. Tristheten ligger og gnager hele tiden, samtidig som jeg prøver å sperre den inne. Jeg vil ikke kjenne på de følelsene, jeg vil ikke havne tilbake der jeg var før. Jeg har lyst til å skrive alt ned på papir, få alt sammen ut og bearbeide det. Kanskje skrive en bok faktisk. Men jeg er redd for å fortelle, det er så mye sårt og vondt som jeg har holdt tett om i alle år.
Egentlig har jeg bare lyst til å skrike ut, fortelle alt som det er. Følger man meg på instagram ser livet mitt helt perfekt ut (bildene nedenfor er et utdrag), er det riktig av meg å fremstille det slik? Jeg er jo alle sidene av meg selv, ikke bare den siden jeg er utad. Men akkurat nå tror jeg at jeg trenger litt tid på å puste og gjøre ting som gjør meg glad. Sette ned forventningene til meg selv. Det er så frustrerende å virkelig ville klare, men ikke få til. Jeg skal prøve å bli litt mere som Pippi, for Pippi er bra:
“Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg nok”
Synes du det er skummelt å vise alle sidene av deg selv, selv de sidene som ikke er “bra nok”?
…
Så fantastisk fine bilder alle sammen! 😀 Håper du har hatt en super dag 🙂
Så utrolig enig… sosiale medier er jo dommeren. Man må se best ut på insta, face og blogg… synd tbh, at alt har blitt så tabu og unaturlig
Ja, jeg er livredd for å vise alle sidene av meg selv. Fordi det er jo mange som dømmer, mange fordommer og mye som kan komme konsekvenser ut av.
Jeg syns det er skummelt å vise sider av meg selv som kan overvelde noen, når jeg oppriktig har gitt uttrykk for å trives. Tenker mye på det selv, skulle ønske jeg kunne dele mer, viske vekk noe av tabuet rundt f.eks. psykisk helse. På facebook oppdaterer man gjerne om man har skadet en kroppsdel eller ligger hjemme med influensa. Er det ikke i det minste praktisk og opplysende å kunne dele at en er ordentlig nedfor og umotivert for tiden? «Jeg har det ikke bra med meg selv i disse dager, derfor er jeg ikke så effektiv på det jeg skulle ha gjort, mindre initiativtagende, ikke så engasjert.» er mer sårbart enn f.eks. «Hvem vil skrive på gipsen min??»
Du som er så full av løsninger og kloke ord, hva burde en person som meg gjøre hvis jeg ikke forstår hva meningen med livet er?
Jeg kjenner meg godt igjen i det du sier med at det er skummelt å “ikke være bra nok” for alle skal jo alltid være fotballfrue-perfekte. Eller hun er i hodet mitt en person jeg misliker litt fordi hun aldri aldri kan innrømme at alt ikke er perfekt. Ikke det at jeg leser noe særlig av det hun skriver, så jeg burde kanskje ikke bruke henne som eksempel, men du vet hva jeg mener. Jeg synes det er tøft at du deler!
bra innlegg 🙂
ja, det er kjempe skummelt faktisk. og, og ja— :c