Hei og god kveld! Det er utrolig deilig med helg nå og i dag har vi ikke gjort annet enn å slappe av, rydde og lage mat. Danseforestillingene er over og nå er det et helt år til neste gang. Det har vært en utrolig koselig uke med fine mennesker og fantastisk miljø! Er så glad for at jeg går i den klassen som jeg går i. Jeg tenkte at jeg kunne vise dere litt flere bilder fra leiligheten så det ser dere under her. Pysjen jeg har trasket rundt i omtrent hele dagen er så utrolig søt, eller hva? Jeg fikk den av mormor da jeg tilfeldigvis møtte henne i byen her om dagen. Nå skal vi bare slappe av videre så håper jeg alle får en fin kveld!
God kveld eller god natt for å være helt nøyaktig. I dag har vi hatt premiere på danseforestillingen vår i Bølgen kulturhus og tittelen på den er også overskrift i innlegget her. Beatles med andre ord! I pausen dro Anniken og jeg til sentrum og der spiste vi sushi med Maya og Miles. Omtrent alle andre fra musikk og dans spiste på peppes, men vi falt heller for sushi! Under her ser dere dagens antrekk, en stilig jumpsuit. Etter forestillingen var det premierefest på Grand hotell med middag og video av forestillingen, kjempegøy å få lov til å se den også! Jeg måtte dra litt brått og tidlig for siste buss hjem gikk litt før 11, men jeg koste meg den tiden jeg var der! Nå er jeg helt utslitt og tar kvelden. Håper du har hatt en fin dag!
Hei! Jeg kom på at jeg helt hadde glemt å vise dere resten av bildene fra denne bildeserien så her har dere de. Er det forresten bare jeg som har snudd døgnrytmen helt feil? Jeg prøver og prøver å rette den opp ved å blant annet å døgne, men selv da funker det ikke. Dermed endte det jo selvfølgelig med at jeg forsov meg til en øvelse til forestillingen i dag, men heldigvis var jeg der på det viktigste. Mobilen min fikk jeg også hentet i dag og jeg fikk endelig meldt meg ut av treningsstudioet hvor jeg de siste månedene har vært støttemedlem. Før var jeg jo omtrent nabo med treningssenteret og trente ofte der, men så flyttet vi en godt stykke unna + at vi har så mye dans på skolen at treninigssenter i tillegg hadde vært alt for mye. Nå som vi øver til en forestilling slutter vi mye senere og jeg tror jeg aldri har gått så fort og knyttet tåspisskoene så fort som hva jeg gjorde i dag! Håper dere alle har hatt en fin mandag♥
Jeg trodde jeg var en helt vanlig 8 åring, jeg var for så vidt det, både i utseende, og i hodet. Noen gutter hadde funnet ut av mitt temperament, jeg ble fort sint og mistet fort evnen til å kontrollere meg. Disse guttene likte å terge meg, se at jeg prøvde å slå de, se at jeg var forbanna. De kalte meg stygge ting -Feit, stygg, ekkel, rar, missfostret osv. Jeg ble mobbet helt fram til jeg gikk i 4.kl, men jeg forsto det ikke da. Jeg så likedan ut som alle andre, så de fikk nok også sånne kommentarer tenkte jeg.
Jeg startet i 5.kl, da var det noe som slo feil. Nå var det jeg som terga en gutt, jeg ville ikke være alene. Jeg ville presse en annen ned på mitt nivå så jeg ikke skulle være den eneste som hatet seg selv. Jeg innså først hva jeg holdt på med når jeg opplevde en episode, den var vond. Jeg vet ikke egentlig hva det var som skjedde, jeg tror det var sykkelhjelmen, men de andre sa jeg slo han. Han begynte å silblø fra nesa. Jeg fikk kjeften, og det var kanskje riktig også, jeg vet ikke!
Etter den episoden så ble jeg med på et ART-kurs. De fortale meg ting, hvordan jeg skulle klare å kontrollere meg selv, at jeg skulle prøve å ikke å bli så sint. De sa jeg ikke hadde lov til å slå eller gjøre noe skade, og det forstår jeg jo, veldig godt, men de ødela gamle meg.
Jeg begynte å trekker meg mer sammen, dette var i 7.kl. Jeg skulle ikke vise at jeg var sint, ikke på noen som helst måte. Bare at jeg var litt irritert, det var greit. Halve 7.kl hadde gått, alle følelsene, alle tankene, alt jeg hadde holdt inne, ble for mye. Når jeg samtidig ble beskyldt for å ha gjort noe som kunne blitt en politi sak så var det ekstra tungt. Jeg prøvde å holde hodet kalt, men det gikk ikke. Jeg startet å skade meg selv, jeg startet å spise mindre, jeg startet å trene mer. Gikk ned 15 kilo på 2mnd, men ingen så de. At jeg var blitt tynnere så de, men at jeg sleit så de ikke. Jeg var jo bare den jenta med det store smilet, litt skjeve tenner og gikk som oftest i noen store hettejakker/gensere.
Åttende klasse startet, året startet bra, hadde lite fravær til jul. (i mitt syn, for min situasjon så var 13 dager lite) jeg ble mer og mer deprimert, men jeg måtte gjøre det bra på skolen. Selvskadingen fortsatte, det var liksom min form å takle alle tankene på. Det nærmet seg jul, kuttene ble stadig dypere, men jeg sa det ikke til noen. Skammen om å være selvskader var altfor stor. De fleste viste jeg var det, men ikke hvor alvorlig det egentlig var.
Et nytt år, nye muligheter, ny start, 2013. Det var det jeg hadde drømt om, håpet på, ønsket. Men sånn ble det ikke. Jentene i klassen stengte meg ute, jeg var bare den stille jenta, som ikke sa noe, som var høy og feit og som selvskader. Jeg var ikke noe mer. Selvskadingen ble verre og verre, jeg ble flere ganger redd av hva jeg gjorde mot meg selv, men jeg lot det ikke stoppe meg. Nå hadde det gått over til den fasen at jeg fortjente å skade, at jeg ville skade meg så mye som helst.
Sommeren kom igjen, angsten klatret opp over skuldrene. Hva skal jeg gjøre? Det var over 25 grader ute, alle gikk i T-skjorte, men jeg gikk rundt i store gensere. De skulle ikke få se, de kunne ikke se. 13 fraværs dager hadde blitt til 31, den lyse armen mitt, hadde blitt dekket med arr. Jeg så ikke for meg en hverdag lenger. Jeg ble innlagt på ungdoms psykiatrisk, 2 uker før skole slutt. 10 sting ble sydd og enda mer skamfølelse fikk jeg, jeg klarte ikke engang å sove hjemme fordi jeg kunne miste kontroll og være en skade for meg selv og andre. Jeg ble skrivd ut etter en uke. 2 uker senere var jeg på en til samtale der, jeg hadde skadet meg igjen, jeg måtte sy (det skjedde ikke, siden jeg nektet). Verden bare falt sammen, jeg ville ikke se på noen, jeg gråt i en og en halv time på kontoret til behandleren min. De vippet mellom å legge meg inn igjen eller å få la meg gå. Jeg fikk gå, 3 timer senere lå jeg på sykehuset. Overdose, ambulanse, pumping, kull, motgift.
Jeg viste meg ikke for foreldrene mine på 2 uker, skammen var altfor stor. Dagene gikk, jeg flyktet ikke lenger til selvskading, jeg flyktet til fots. Times lange turer, musikk i ørene, tårer som strømmet nedover ansiktet. Hvor skulle jeg gjøre av meg? Dagene gikk, 9.kl startet. Har aldri hatt en så dårlig start på et år tror jeg. Jeg har så å si sluttet å selvskade (pga. håndballen for det meste), men ting er verre en noen gang. Jeg sliter utrolig mye med mat, overspising, kaste opp, trene.
Selv om jeg ikke lenger går til noen psykolog (som egentlig er dumt siden jeg hadde trengt det), så jobber jeg hver eneste dag mot skadetrangen og prøver å jobbe med depresjonen min. Jeg har mine avledninger som foto, musikk og å gå tur. Det hjelper mye. Hver eneste dag er en kamp, men jeg prøver å ikke gi opp.
Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Historien ovenfor er ikke min historie, men en som leser bloggen min sin. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
Flere leserhistorier finner dere under kategorien “leserhistorier”
Titter en liten tur innom bloggen for å si at jeg fortsatt lever og for å spørre om noen har noen ønsker på hva jeg skal skrive om? Bloggen har blitt litt nedprioritert i det siste da jeg heller har måtte prioritere andre ting. I morgen tenkte jeg å prøve å reparere objektivet mitt selv (har reparert et helt likt før, så krysser fingrene!) og ta noen antrekksbilder og kanskje noen flere bilder av hvordan leiligheten ser ut. Så er det jo under 30 dager til vi drar til Gran Canaria nå og jeg gleder meg veldig mye! Kameraet blir selvfølgelig med og får jeg smisket litt med lillebroren min får jeg kanskje lånt go pro kameraet hans så får jeg filmet en del også. Håper dere alle får en fin lørdagskveld!
Juni Juni var en fin måned. Mormor og besse hadde 50 års bryllupsdag og tok med familien til Polen, nærmere bestemt Gdansk. Vi hadde en kjempeflott tur med masse fint å se, fine butikker og god mat. Jeg postet en del oppskrifter på bloggen og laget veldig mye mat. Jeg var også en tur i Oslo med blant annet Mona hvor vi holdt et foredrag på forandringsfabrikken. Veldig skummelt, men litt gøy også. …
Juli Sommerferien var på gang for fult i juli! Simone og jeg var noen dager på hytta hennes hvor vi koste oss masse. Andreas, Anniken og jeg var på mange rusleturer rundt i sentrum og jeg fikk endelig møte noen flere fra familien min! Når en del av familien bor i USA så er det jo ikke bare bare å møtes. Lille Lucia på da to(?) år hadde jeg jo aldri møtt før! Andreas hadde også bursdag denne måneden så da ble det hjemmelaget eplekake med sprakere og sprudlevin da klokken slo tolv. …
August I august var Simone og jeg på en koselig tur i Tønsberg hvor vi handlet inn litt til skolestart. Andreas, jeg og to andre lånte båten til mormor og besse og dro ut på vannet i Farris en tur, noe som ble veldig kaldt så fort solen forsvant. Jeg hadde også bursdag denne måneden og feiringen ble litt så som så.. Håper den blir bedre i år! Vi var også i dåpen til lille Bjørn William, som er barnet til fetteren min. Og ikke minst så kjøpte vi lille Molly! Det var litt skummelt for henne å flytte til oss, men nå har vi verdens snilleste (og mest rampete!) katt som elsker å være sosial, veldig nysgjerrig, leke og kose. Jeg begynte også i en ny klasse på skolen. …
September Første september overtok vi leiligheten vi bor i nå og som vi trives veldig i! Jeg begynte å bli mer kjent med klassen min og vi ble en veldig trivelig gjeng! Jeg prøvde å bli litt mer kjent i Stavern, men retningssansen min er omtrent ikke eksisterende så det gikk jo så som så (nå finner jeg veien til noen steder her!). Vi var også på et Unge Venstre møte på Fritzøe hvor det blant annet ble avgjort hvem som skulle være delegater til landsmøtet! …
Velkommen til 2016 alle sammen! Det er deilig med et nytt år og nye muligheter, en helt ny start. 2015 var et veldig godt, men også vondt på noen måter. Jeg møtte verdens herligste gutt i starten av januar som allerede i starten av februar ble min kjæreste og senere samboer. Jeg har vært på ferie i Polen og Gran Canaria med familien min og på kjærestetur til Rhodos. Jeg har begynt i en ny klasse på skolen som jeg trives veldig i med masse herlige mennesker som jeg har blitt veldig glad i. Men jeg har også vært innlagt og kjempet meg veldig langt friskere i sykdommen. Kjære 2015, takk for et lærerikt år og kjære 2016: jeg er klar for deg!
Vi feiret nyttårsaften hjemme hos oss med først seks stykker til middag og etterhvert kom det flere til festen. Jeg var vel mildt sagt stresset tidlig på dagen, men heldigvis gikk det veldig bra. Det ble litt i seneste laget for vi var i seng først klokken syv på morningen i dag. Når jeg stod opp i dag vil jeg ikke en gang snakke om, det ble en god del timer søvn på meg. Feiringen ble fin i alle fall og litt før klokken slo tolv kastet jeg faktisk alle ut herifra haha! Altså det var nyttårsaften og da er det å se på rakettene obligatorisk! Så fortsatte vi etter fyrverkeri og jeg fikk nyttårskyss av min kjære. Nå venter vi på at en pizza skal bli servert på døren og så er det netflix som står på planen resten av kvelden. I går før jeg la meg ryddet jeg faktisk så og si alt og vasket så og si alt. Deilig å stå opp og vite at sånt er unnagjort.
