Hei! Idag skal jeg feire familiebursdagen min og derfor bakte jeg cupcakes igår, ble de søte? Disse her er fulle av sukker og alt mulig annet, men til gjengjeld så er de supergode!
…
Hei! Idag skal jeg feire familiebursdagen min og derfor bakte jeg cupcakes igår, ble de søte? Disse her er fulle av sukker og alt mulig annet, men til gjengjeld så er de supergode!
…
canon eos 550D + EF 50mm f/1.4 USM Day 202/365 model: brynja
Noen som kan hjelpe meg? På skjermen på kameraet ser det ut som om fokuset ligger på øynene, men når jeg får bildene inn på macbooken så viser det seg at det ikke er slik likevel. Hadde satt stor pris på hjelp! Hva synes du om bildet foresten?
…
canon eos 550D + EF 50mm f/1.4 USM Day 201/365 model: brynja
Til å være første gang jeg prøvde å ta bilder i motlys er jeg strålende fornøyd! Hvilket bilde likte du best?
…
Jeg regner det kom som et lite sjokk at jeg takket nei til en så stor mulighet som det Capio er. Capio Anoreksisenter i Fredriksatd er det beste tilbudet i hele landet for de som sliter med spiseforstyrrelsene anoreksi eller bulimi og jeg hadde vært så heldig at jeg hadde fått en plass der. En av kun fjorten plasser i hele Norge var min, en plass som kunne bety et helt nytt liv uten bulimien på slep. Høres det ikke ut som en utrolig mulighet? For det var det også, likevel takket jeg nei og valgte å dra i det øyeblikket jeg skulle legges inn der. Det føles ut som om jeg har skuffet alle som har stått og heiet på meg, alle som har trodd på meg og alle som bryr seg om meg. Det gjorde utrolig vondt å takke nei, men det ble rett og slett for tøft for meg. Jeg tror ikke jeg er sterk nok ennå til å være i en så intensiv behandling som det Capio er, en behandling som tar fra spiseforstyrrelsen all kontroll. Er jeg klar til å bli frisk? Vil jeg bli frisk nå? Jeg vet ikke.
Bulimi kan være både himmel og helvete. Det skal jo ikke legges skjul på at det også er noe ved den som føles fint, det er jo tross alt en grunn til at noe i meg så sårt prøver å tviholde på den. Likevel er den så ødeleggende for meg at jeg har måtte slutte på skolen, jeg har måtte sette meg ned i dansetimer fordi kroppen ikke har orket mere, jeg har fått utrolig mange fysiske plager og den har tatt fra meg masse fine opplevelser. Jeg har prioritert å være hjemme og spise/spy på dager som bursdager, dager jeg skulle ha vært ute med venner, skoledager og til og med syttende mai var jeg hjemme og lot bulimien ta kontrollen. Jeg har blitt sint på de rundt meg hvis de har prøvd å stoppe meg og jeg har vært direkte grusom å ha med til tider. Jeg håper at dere jeg har vært så fæl mot klarer å tilgi meg en gang, jeg ønsket virkelig ikke å være slik.
Mat er som en rus for meg og det er en sirker det er vanskelig å komme seg ut av. Det er forsket på at bulimikere får samme abstinenser etter mat som rusmisbrukere får etter rus. Forskjellen er det at når rusmisbrukere skal bli rusfrie kan/må de stoppe med rus helt. En bulimiker kan ikke stoppe med maten helt, man trenger nemlig mat for å overleve. Blodsukkeret er også et stort problem: etter å ha inntatt enorme mengder mat tror kroppen at den får masse sukker i blodet og blodsukkeret stiger. Når man da tømmer seg for all den maten igjen får kroppen helt sjokk og blodsukkeret blir så lavt at jeg blir svimmel og begynner å skjelve helt. For å få opp blodsukkeret igjen starter jeg ofte enda en runde med spising og spying og ofte stopper det ikke før jeg faller om av utmattelse. Kan du ikke bare spise nok til at blodsukkeret blir normalt igjen, lurer du vel da? Hadde det bare vært så lett så hadde jeg gjort det, problemet er bare det at blodsukkeret mitt er helt på jordet og abstinensene etter mat så enorme.
Det er vanskelig å forklare til noen som aldri har slitt med bulimi hvordan det oppleves, jeg tror at hvis man prøver hardt nok kan man prøve å sette seg inn i det til en viss grad. Selv klarte jeg aldri helt det før jeg begynte å slite med det. Jeg prøver jo selvfølgelig å bli bedre, men det er vanskelig og det er energikrevende. Det er også skummelt å måtte gi slipp på noe som har følt som en trygghet i hverdagen når alt annet har vært vanskelig. Vel og merke er det en falsk trygghet, men den virker så ekte og realistisk og det er vel der problemet ligger. Man tror man har kontroll når man egentlig har det helt motsatte: null kontroll.
Recovery (finnes det noe godt norskt ord for dette ordet?) er tøft, men jeg vet også at det vil være verdt det. Sta som det jeg er ønsker jeg aller helst å bli frisk på egenhånd, men jeg begynner sakte og sikkert å se at det kanskje må noen andre inn i bildet også. En spiseforstyrrelse sitter dypt og det ligger alltid en grunn bak, det en denne grunnen man må løse. Spiseforstyrrelsen er altså bare et symptom på ett eller flere problemer, det er ikke alltid så lett å se når spiseforstyrrelsen tar så mye kontroll at det virker som om den er selve problemet. Det er masse jeg ikke vet og jeg er veldig ambivalent, men innerst inne vet jeg en ting: Recovery er verdt det og jeg skal klare det.
…
Hei! Det høres kanskje ikke så stort ut for dere, men idag har jeg gått i ordentlige bukser for første gang på nærmere to år! Jeg dro foresten hjem fra Capio, det ble rett og slett for tøft for meg og jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde klart å bli. Håper ikke jeg skuffer dere? I så fall beklager jeg veldig.
ps: lik gjerne siden til bloggen min på facebook HER, det hadde jeg satt stor pris på
…
Hvis jeg ikke husker helt feil så ønsket dere flere hverdagsbilder? Jeg skal i alle fall prøve å bli flinkere til å poste det. Dagen idag ble brukt i Stavern med fineste Tonje som jeg kommer til å savne så alt for mye når jeg reiser bort. Vi tuslet litt rundt, spiste is, tok noen bilder og dro innom en café for å hilse på Linnea som var på jobb. Fin dag!
…
Hvilke fotoblogger leser du?
theroadishome, sofiesund, blomsterfeenhanna, mayteresa, marenviks, temafoto sine, fridaxiang og helt sikkert noen jeg glemmer i farten
Favorittfotograf?
Nirrimi (theroadishome), hun er virkelig helt fantastisk og bildene hennes er helt magiske! Lyset, fokuset og fargene er helt fantastiske i tillegg er hun veldig flink til å finne gode motiver å ta bilde av.
Noe du savner å fotografere?
Jeg savner å kunne fotografere planlagte portretter av andre som blir brukt lang tid på.
Skal du fortsette å bo i Larvik når du er “gammel nok” til å flytte?
Jeg tenker nok jeg flytter, men etterhvert flytter tilbake igjen. Jeg liker egentlig Larvik ganske godt.
Hva gjør deg mest glad?
Venner, latter, sene sommerkvelder, bøker, dansing, dyrene mine, besteforeldrene mine, brev i posten, fotografere og sikkert mye mere.
Favorittfilm? Bok? Mat? Land? Feriested?
Klarer ikke velge mellom noen av de, det er så mye fint. Jeg kunne ha remset opp en liste på mange sider, i alle fall med bøker!
Går du på cheerleading ennå?
Nei, det var et prosjekt som ble startet av meg og to andre, men pga dyre lokaler og lite tid måtte vi rett og slett droppe det. Veldig synd egentlig.
Hvor blir leserbrevene av?
De ligger i arkivet mitt, jeg må bare bli flinkere til å poste blogginnlegg generelt oftere. Send gjerne inn flere.
Hvor har du skaffet den lenka med trekantene i ja/nei-innlegget?
Søstrene grene er den fra.
Er Larvik en fin by å bo i?
Ja! Jeg synes i alle fall det.
Hvordan går det egentlig med deg?
Jeg tenker masse på deg fine og sterke Elise<3 Åh, tusen takk! Det går både opp og ned, det kommer helt an på hva man sikter til.
Hva skal du gjøre nå til/fra høsten?
Hva er dine tanker rundt neste år? Jeg skal først bli innlagt på Capio, ellers vet jeg ikke om det blir skole på meg eller ei ennå.
Er du klar over hvor vakker du er med et fint smil, og at stemmen din er kjempefin å høre på?
Åh, dere er så koselige og greie mot meg! :´)
Hvilket kamera og objektiv bruker du nå? Hvilke innstillinger pleier du å bruke?
Canon eos 550 D og jeg bruker EF 50 mm f/1.4 USM. Jeg bruker alltid manuell og innstillingene varierer fra bilde til bilde eller lys til lys om du heller vil si det.
Får du mye hjelp/støtte nå?
Jeg tror jeg vil svare ja her, selv om jeg ikke alltid føler det slik så får jeg vel egentlig det. For ikke å glemme støtte fra venner!
Hva drømmer du om å gjøre i 20-årene?
Hva enn nå det er som gjør meg lykkelig.
Kan du fortelle historien din? Hvordan spiseforstyrrelsene startet osv?
Hvis det er ønskelig så kan jeg sikkert prøve å skrive et eget innlegg om det? Jeg kan ikke love noen ting, men jeg kan i alle fall prøve. La meg i alle fall få vite hvis noen ønsker et innlegg om det
Hvordan har sykdom og helse utviklet seg det siste året? Føler du deg bedre?
Med sykdom så regner jeg med at du mener spiseforstyrrelse/depresjon? Det har egentlig bare gått nedover med SF, mens depresjonen er mye mildere enn den var f.eks. i februar ifjor. Jeg har hatt noen oppturer med Sf som har vart i noen få dager, men ellers begynner den å slite veldig på meg og på kroppen min og jeg har fått mange fysiske plager av den. Nå får jeg forhåpentligvis og heldigvis bedre hjelp på capio.
Likte dere foresten antrekket idag?
…
canon eos 550D + EF 50mm f/1.4 USM Day 200/365 model: celine(beklager dårlig fokus i bildene)
…