Jeg regner det kom som et lite sjokk at jeg takket nei til en så stor mulighet som det Capio er. Capio Anoreksisenter i Fredriksatd er det beste tilbudet i hele landet for de som sliter med spiseforstyrrelsene anoreksi eller bulimi og jeg hadde vært så heldig at jeg hadde fått en plass der. En av kun fjorten plasser i hele Norge var min, en plass som kunne bety et helt nytt liv uten bulimien på slep. Høres det ikke ut som en utrolig mulighet? For det var det også, likevel takket jeg nei og valgte å dra i det øyeblikket jeg skulle legges inn der. Det føles ut som om jeg har skuffet alle som har stått og heiet på meg, alle som har trodd på meg og alle som bryr seg om meg. Det gjorde utrolig vondt å takke nei, men det ble rett og slett for tøft for meg. Jeg tror ikke jeg er sterk nok ennå til å være i en så intensiv behandling som det Capio er, en behandling som tar fra spiseforstyrrelsen all kontroll. Er jeg klar til å bli frisk? Vil jeg bli frisk nå? Jeg vet ikke. 
Bulimi kan være både himmel og helvete. Det skal jo ikke legges skjul på at det også er noe ved den som føles fint, det er jo tross alt en grunn til at noe i meg så sårt prøver å tviholde på den. Likevel er den så ødeleggende for meg at jeg har måtte slutte på skolen, jeg har måtte sette meg ned i dansetimer fordi kroppen ikke har orket mere, jeg har fått utrolig mange fysiske plager og den har tatt fra meg masse fine opplevelser. Jeg har prioritert å være hjemme og spise/spy på dager som bursdager, dager jeg skulle ha vært ute med venner, skoledager og til og med syttende mai var jeg hjemme og lot bulimien ta kontrollen. Jeg har blitt sint på de rundt meg hvis de har prøvd å stoppe meg og jeg har vært direkte grusom å ha med til tider. Jeg håper at dere jeg har vært så fæl mot klarer å tilgi meg en gang, jeg ønsket virkelig ikke å være slik.
 
Mat er som en rus for meg og det er en sirker det er vanskelig å komme seg ut av. Det er forsket på at bulimikere får samme abstinenser etter mat som rusmisbrukere får etter rus. Forskjellen er det at når rusmisbrukere skal bli rusfrie kan/må de stoppe med rus helt. En bulimiker kan ikke stoppe med maten helt, man trenger nemlig mat for å overleve. Blodsukkeret er også et stort problem: etter å ha inntatt enorme mengder mat tror kroppen at den får masse sukker i blodet og blodsukkeret stiger. Når man da tømmer seg for all den maten igjen får kroppen helt sjokk og blodsukkeret blir så lavt at jeg blir svimmel og begynner å skjelve helt. For å få opp blodsukkeret igjen starter jeg ofte enda en runde med spising og spying og ofte stopper det ikke før jeg faller om av utmattelse. Kan du ikke bare spise nok til at blodsukkeret blir normalt igjen, lurer du vel da? Hadde det bare vært så lett så hadde jeg gjort det, problemet er bare det at blodsukkeret mitt er helt på jordet og abstinensene etter mat så enorme.
Det er vanskelig å forklare til noen som aldri har slitt med bulimi hvordan det oppleves, jeg tror at hvis man prøver hardt nok kan man prøve å sette seg inn i det til en viss grad. Selv klarte jeg aldri helt det før jeg begynte å slite med det. Jeg prøver jo selvfølgelig å bli bedre, men det er vanskelig og det er energikrevende. Det er også skummelt å måtte gi slipp på noe som har følt som en trygghet i hverdagen når alt annet har vært vanskelig. Vel og merke er det en falsk trygghet, men den virker så ekte og realistisk og det er vel der problemet ligger. Man tror man har kontroll når man egentlig har det helt motsatte: null kontroll. 
 
Recovery (finnes det noe godt norskt ord for dette ordet?) er tøft, men jeg vet også at det vil være verdt det. Sta som det jeg er ønsker jeg aller helst å bli frisk på egenhånd, men jeg begynner sakte og sikkert å se at det kanskje må noen andre inn i bildet også. En spiseforstyrrelse sitter dypt og det ligger alltid en grunn bak, det en denne grunnen man må løse. Spiseforstyrrelsen er altså bare et symptom på ett eller flere problemer, det er ikke alltid så lett å se når spiseforstyrrelsen tar så mye kontroll at det virker som om den er selve problemet. Det er masse jeg ikke vet og jeg er veldig ambivalent, men innerst inne vet jeg en ting: Recovery er verdt det og jeg skal klare det. 

…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse