Så satt man der igjen da, i en seng på et sykehus. Det er ikke noe dramatisk som har skjedd, dette har vært en planlagt innleggelse. Det har nemlig ikke gått så alt for bra den siste tiden. Jeg kom hit i uke 18, men jeg har ikke skrevet noe om det før nå. Jeg trengte litt tid på å la det synke inn, uten at alle skulle vite. Fra den ble snakk om innleggelse til jeg faktisk ble lagt inn tok det veldig kort tid. Det kom litt brått på, til tross for at jeg var forberedt på at ting kunne skje raskt. Hver helg er det heldigvis permisjon, så da får jeg sett de jeg bor med (altså Andreas og kattene) og jeg får øvd meg på å stå enda mer på egne ben. Det er godt.
Jeg hadde jo som mål at jeg skulle holde meg langt unna sykehus i 2021. Men så kom jeg krypende med halen mellom beina og trengte mere hjelp, noe behandlerne mine var enige i. Nå er det jo ingen skam i å be om hjelp og ei heller å ta i mot hjelp. Jeg skammer meg over å ikke klare ting bedre på egenhånd. Det er bare det at jeg var så sikker på at jeg virkelig skulle klare meg med kun poliklinisk behandling dette året. Det forrige året var jeg nemlig veldig mye borte hjemmefra og det er vondt. Jeg er evig takknemlig for hjelpen jeg får, jeg skulle bare ønske at jeg hadde vært frisk nok til å ikke trenge den.
Det er så himla frustrerende å ikke ha kommet lenger. Jeg har kommet langt altså, så tidligere behandling har vært langt fra bortkastet. Jeg skulle bare ha vært enda friskere, helst i går. Denne gangen prøves det noe nytt: tid. Det blir ikke kun brannslukning, men tid til å bearbeide ting og tid til å forhåpentligvis klare å stå på egne bein i den o så store verden. Jeg tror det er tid det har skortet på tidligere. Jeg har blitt bedre, men ikke hatt tid nok til å klare å være bedre.
Nå tror jeg ikke at jeg kommer til å skrive spesielt mye rundt selve innleggelsen og lignende. Jeg har jo vært her en liten stund allerede, men blogget slik at man ikke har sett eller lest hvor jeg har vært. Kanskje kommer jeg til å skrive litt, kanskje ikke. Det blir iallfall en spørsmålsrunde om ikke så alt for lenge, da noen av dere lesere kanskje har noen spørsmål. Så får vi det ut av verden hehe. Denne uken her blir iallfall kort på grunn av påske. Jeg kom tilbake til avdelingen i går etter permisjon og drar hjem igjen alt på onsdag. Da blir jeg hjemme frem til mandag kveld og det håper jeg på skal gå bra:)
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
Jeg har så mye på hjertet uten å vite hvor jeg skal starte eller hva jeg skal skrive. Vanligvis går det av seg selv så fort jeg begynner å skrive, så jeg prøver på det denne gangen også. Det har vært en periode nå nylig hvor ting har gått ganske så dårlig, hvor det har vært veldig mange episoder med overspising/oppkast hver eneste dag. En periode hvor jeg ikke har hatt en eneste dag fri fra overspising og oppkast, en periode som har vart i noen måneder nå. Det har vært slitsomt og det har tært på kroppen. Jeg har skammet meg fælt og egentlig ikke turt å innrømme hvor ille det faktisk har vært eller hvor dårlig jeg har følt meg. Samtidig har jeg vært flinkere til å spise utenom overspising/oppkast og hadde det ikke vært for det hadde jeg vel kjørt meg selv helt ned i knestående.
To skritt frem og et tilbake er fortsatt fremover, eller hva? For hvis man bare ser på det negative så har hyppigheten av overspising/oppkast økt, men så er det jo noe friskhet som har skjedd også: jeg har klart å spise mer utenom disse episodene og jeg har klart å øke vekta noe. Dermed går det faktisk fremover til syvende og sist.
Nå har jeg heldigvis kommet meg inn i en bedre periode igjen. Takk og lov, for det trengte jeg virkelig nå! Forrige uke var jeg faktisk uten overspising/oppkast to av dagene og det er veldig stort for meg! Jeg jobber nå med å prøve å ikke bli så sint på meg selv når jeg sprekker og faktisk å tillate meg å sprekke noen ganger. Dette fører til færre episoder med sprekker for min del. Det høres kanskje veldig bakvendt ut, men samtidig er det ganske logisk. Hvis man nekter deg selv sjokolade er det fort å ende opp med å spise enda mer sjokolade enn om man bare hadde tillat seg litt. Litt sånn er det for meg også.
Jeg jobber hardt med å redusere. For meg funker det ikke å slutte tvert. Det har jeg prøvd utallige ganger og det har gått like dårlig hver gang. Samtidig vil jeg jo så gjerne klare, og helst ha klart det i går, så jeg havner i den samme fella gang på gang: jeg hopper over for mye. Jeg synes det er tøft å ta et skritt om gangen, men nå er det jo det som faktisk funker for meg. Jeg sliter også veldig med mye dårlig samvittighet. Jeg jobber nå for å ta de valgene som er best for meg. Ofte sier jeg ja til mer enn jeg klarer, kun fordi jeg ikke vil skuffe de rundt meg eller være til bry. Det resulterer i at ting går dårlig, men det vet jo ikke de rundt meg, for de ser det jo ikke. Jeg synes det kan være lettere enn å takke nei eller si at jeg må ha det sånn og sånn. Det er vanskelig å skulle ta hensyn til seg selv.
Så hvordan går det egentlig med meg? Det går litt opp og det går litt ned. Det går litt frem og det går tilbake. Jeg er mye redd, fordi jeg ofte har følt at dette er en evig runddans. Jeg er redd for å aldri komme meg ut av dette. Å bli friskere tar tid og jeg må tillate meg selv å faktisk gi meg den tiden.
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
Jeg har fått en del spørsmål i det siste om hvorfor jeg ikke studerer eller jobber og det skjønner jeg godt at folk lurer på. Helt ærlig så lurer jeg faktisk på det selv, for jeg vil jo så gjerne! Dessuten har jeg tro på at jeg kan få det til ved hjelp av litt tilrettelegging. Jeg velger å legge ved tre av kommentarene jeg har fått angående hvorfor jeg ikke bare studerer og det interessante er jo det at jeg er veldig enig i poengene. Dessverre er ikke det bestandig nok.
Istedenfor et vanlig innlegg hvor jeg svarer på spørsmål velger jeg å heller vise dere noen av kommentarene / spørsmålene jeg har fått ang jobb/studier og heller svare utfyllende på disse. Resten av spørsmålene som kom inn tar jeg bare å svarer på på Instagram. Før jeg skal forklare kan dere få lese kommentarene for å få et bedre innblikk i hva jeg faktisk svarer på:)
Frodith: Kan du ikke begynne å studere? Må man vente til man er friskere? Du har jo ønsker om en utdannelse, og jeg tenker at å begynne med noe man vil bli vil få fokuset litt vekk innimellom fra det som har fått så mye fokus i livet ditt. Jeg kan jo ikke mye om din sykdom, så jeg vet ikke om dette vanskelig lar seg gjøre, når man sliter med spiseforstyrrelse? Håper du får det bedre snart <3
Anonym: Frodith stilte et godt spørsmål på et tidligere innlegg her, som jeg også lurer på hva du ville svart på. Hvorfor må du vente til du er frisk før du starter på studier? Hvis du drømmer om ting for fremtiden, hvorfor ikke begynne å gå på veien mot drømmene dine allerede nå? Jeg skjønner at det å kjempe mot psykdom er en stor jobb i seg selv, men hvis du lar andre positive ting begynne å få større plass i livet ditt, og prioriterer det, kanskje sf får mindre plass som en følge av det?
Anonym: Anonym over har et godt poeng. Jeg har vært syk i mange år, riktig nok hemmelig syk til tross for at det stort sett var ganske lett å se. Men fullførte både bachelor, master og profesjonstudie. Det var først da jeg tok tak i problemene og ble enig med fastlegen om å sykemelde meg ting begynte å gå ganske skeis. Det ble ikke 100% tid til å fokusere på å bli frisk, men 100% til å dyrke alt det syke. Men ved å fylle på dagene med friske aktiviteter, blir det litt mindre tid igjen til å være syk. For å ha syk som en identitet er noe dritt jeg ikke unner noen, det blir man kun dårligere av. Men om studere er noe du virkelig vil, synes jeg du skal prøve det. Kanskje tar det lenger tid enn normert, kanskje må du starte på det samme studiet et par ganger, men å fullføre er jeg sikker på du klarer. Høgskoler og universitet skal jo også tilrettelegge ved sykdom m.m Og det å komme ut i jobb og føle at man bidrar i samfunnet kan være en real confidence boost. Herregud som jeg gleder meg til å kunne skatte av inntekt igjen.
Aller helst vil jeg begynne å studere og jeg hadde sett for meg barnehagelærer over nettstudier, der er det kun fire mandager pr termin man må møte opp fysisk. Jeg er strukturert når det kommer til skole/studier, mye av skolegangen min tidligere har tross alt foregått over nett og da må man være strukturert for å få det til og iallfall for å få gode karakterer. Det positive med nettstudier er at jeg da kan studere hvor som helst og det går fint an å kombinere det med behandling.
Problemet er bare det at jeg har fått avslag fra NAV til å kunne studere. Egentlig ville jeg søke meg inn i vinter og begynne å studere denne høsten her, men slik ble det altså ikke. Det er flere årsaker til det, men hovedårsaken er at det ikke kan garanteres at jeg er i stand til å jobbe 100% som barnehagelærer etter endt studier. Spør du meg er det et helt tåpelig argument da man aldri kan garantere noe slikt 100%. For alt jeg vet (lite sannsynlig, men et eksempel blant hundre ting som kan skje) kan jeg bli utsatt for en ulykke og ende opp lam. Man vet aldri. At den ene behandleren min har bekreftet for NAV at jeg kommer til å klare oppfølging av studier kombinert med behandling og at det er stor sannsynlighet for at jeg kan begynne å jobbe som barnehagelærer etter studiene var ikke godt nok for NAV.
Alternativ to er jo å begynne å jobbe. Slik som situasjonen er nå så er det noen dager som er så dårlige at jeg ikke kan garantere å kunne møte opp eller være hele tiden til faste tider. Jeg vil ikke gå mer inn i konkrete årsaker da det er privat, men slik er det altså. Derfor kom jeg med en idé til NAV at det kanskje kunne gå an å lage en avtale med en barnehage hvor jeg var ekstra, slik at jeg kunne ha noe å gå til, føle meg som en ressurs og få litt arbeidserfaring. Altså å ikke være ansatt i starten eller en å regne med, men at det er en bonus når jeg er der. Det synes jeg hadde vært en fin ting, både for meg og barnehagen. De får en ekstra resurs innimellom og jeg får en jobb på en måte. Litt vanskelig å forklare dette skriftlig, men jeg håper dere skjønner.
Dette fortalte jeg da til NAV at jeg ønsker å begynne med og tenkte at dette var en flott idé, noe det er. Problemet? Jeg får ikke lov da NAV mener at et slikt system / avtale ikke er innenfor reglementet deres. Jeg har også sagt at jeg selv kan ta kontakt med barnehager og ordne en slik avtale for meg selv uten innblanding fra NAV, men det fikk jeg heller ikke lov til. Avslag igjen.
Det er så frustrerende når jeg så gjerne vil og er veldig sikker på at jeg kunne fått til, men ikke får lov. Hadde det vært opp til meg hadde det blitt et av alternativene over her, kanskje til og med kombinert. Så derfor skjønner jeg veldig godt at dere lurer på hvorfor jeg ikke studerer eller jobber litt, for jeg lurer faktisk selv. Jeg ser virkelig ikke problemet med noen av de alternativene jeg har kommet opp med. I oktober har jeg nytt møte med NAV hvor vi skal diskutere veien videre og jeg kommer til å ta opp disse alternativene igjen. Det kommer også til å være noen til stede som støtter meg i mine ønsker angående jobb og studier. Ønsk meg lykke til, for det trenger jeg!
Håper det var oppklarende! Hvis noen av dere har noen tips eller råd til situasjonen jeg står i setter jeg stor pris på det!
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
Vel, hvor skal jeg starte..? Innlegget som ble postet i går var forhåndsskrevet, for det har nemlig skjedd en hel del ting siden i går. Jeg hadde behandlingsmøte da og det gikk ikke så alt for bra. Kort fortalt så har jeg ikke klart å spise nok når jeg har vært hjemme, noe som har resultert i at jeg ikke har gått opp alt det jeg skulle i uken. Tirsdagen ble i tillegg svært utfordrende da jeg så et tall på vekten jeg ikke har sett i voksen alder før, noe som førte til at jeg ikke klarte stort av det som stod på kostplanen. Jeg kunne fått en siste sjanse ved å ta igjen alt det jeg ikke hadde spist, men det ble rett og slett for mye til at jeg kunne love å klare det. Det ble da besluttet å skrive meg ut før tiden.
Derfor ble jeg skrevet ut i dag og i skrivende stund sitter jeg i sofaen hjemme. Klokken 12 tok jeg bussen fra Oslo, men før det hadde jeg frokost, somatisk ut sjekk, utsamtale med behandler og en liten avslutning. Egentlig skulle jeg skrives ut på tirsdag, så det er ikke så mange dager jeg “mister”, men jeg synes så klart det er utrolig synd at det var sånn det skulle bli (jeg forstår det jo altså).
Jeg ble også minnet på å huske på alt hva jeg har fått til, for det er faktisk veldig mye. Ting føltes helt håpløst ut i går da jeg fikk beskjeden om at jeg skrives ut og det ble mange tårer, men heldigvis går det mye bedre i dag. Så nå er jeg hjemme, klar til å kjempe videre.
Jeg skriver i grunn ikke så mye om hvordan det går med meg, både behandlingsmessig og følelsesmessig. Dere etterlyser at jeg skal skrive mer om det, men jeg har med vilje unngått å skrevet for mye. Denne bloggen skal ikke være et negativt sted, hverken for meg eller andre. Så jeg blogger mest om vanlige ting, som blant annet strikking og antrekk. Innleggene om psykisk helse er hovedsakelig skrevet for å informere, hjelpe og spre kunnskap. Likevel så oppdaterer jeg dere innimellom på hvordan det går med meg og hvordan jeg har det og det er nettopp det som dette innlegget skal handle om. For forrige torsdag var svært tøff og vond.
Det var mange ting som gikk galt den dagen i grunn. Det bare ballet seg på og det endte med at jeg fikk et sammenbrudd. Jeg pakket sammen alle tingene mine mens jeg strigråt. Nå, nå orker jeg ikke mer, nå vil jeg bare hjem og sulte meg. Jeg gråt ut min frustrasjon til personalet og forlangte å bli skrevet ut. Med en eneste gang. Kofferten var pakket, rommet tomt og jeg var helt fra meg. Heldigvis så lot de meg ikke bare skrive meg ut og heldigvis fikk jeg god støtte og hjelp til å roe meg ned. Til tross for at jeg var fast bestemt på å dra lot jeg meg overtale til å iallfall bli til neste dag. Heldigvis.
Før har jeg dratt fra andre steder i affekt og angret senere. Herlighet som jeg har angret noen ganger! Når følelsene tar overhånd mister jeg den rasjonelle tankegangen min. Etter dette sammenbruddet var jeg utslitt. Neste dag følte jeg meg heldigvis mye bedre, men jeg var fortsatt i tvil på om jeg orket mer behandling og fikk helgen til å tenke over det. Jeg bestemte meg for å bli og her er jeg: fortsatt i behandling på RASP. Heldigvis.
Hva vil jeg med dette innlegget? Jo, jeg vil dere skal vite at til tross for hvor saklig jeg holder meg på bloggen så er jeg usaklig jeg også. Jeg får sammenbrudd jeg også og jeg får lyst til å gi opp noen ganger jeg også. Behandling er ikke bare hyggelige stunder med strikking og photoshoot på utsiden av bygget, det er knalltøff jobbing. Det er en kamp så hard og vond, men som likevel er verdt det. Det er snørr og tårer. Frustrasjon og håpløshet. Ja i grunn hele følelsesregisteret er man innom. Så vit det at jeg er ikke unik, jeg synes dette er svært vanskelig jeg også. Behandling er ikke lett og jeg ønsker ikke å rosemale hvordan det er å leve med en spiseforstyrrelse, for det er stygt. Så jeg gråter, jeg er jo også bare et menneske. Heldigvis.
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
Det har vært lenge siden sist og jeg beklager for å ikke ha gitt beskjed eller svart på kommentarene deres. Flere har av dere har blant annet spurt meg om hvordan det går med meg og helt ærlig er ting veldig tøft om dagen, noe som skylder fraværet mitt her på bloggen. Jeg takler å bo i denne voksende kroppen dårlig og bruker bulimien for å håndtere de vanskelige følelsene.
I dag for eksempel var jeg en tur på Farmanstredet for å se etter en bursdagsgave, men endte med å kjøpe masse mat, for så å kjøpe enda mer og sette meg på bussen hjem og så kjøpe enda mer mat da jeg måtte bytte buss i Larvik. Dette var jo før dagen på spiseenheten var over og jeg fikk dermed ikke fullført dagen der. Da jeg kom hjem hadde jeg enda en bulimirunde. Jeg er så himla skuffet over meg selv og ikke minst frustrert over at jeg ikke får til bedre.
Det er jo noe bedring altså, jeg har faktisk noen bulimifrie dager innimellom og det hadde jeg ikke før. Men det er vanskelig å se seierne når skuffelsene er så ofte og jeg tar så tungt på dem. Det var ingen som regnet med at jeg skulle være helt fri for bulimiske episoder hjemme, men jeg hadde iallfall ikke regnet med selv at det skulle være så mange episoder og så ofte.
Jeg er også livredd for å miste plassen min på RASP, noe jeg gjør om jeg ikke får snudd denne dårlige trenden snart og/eller ikke klarer vektkravet mens jeg er hjemme. Så jeg håper så inderlig at jeg klarer å snu snart, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare det (eller jeg vet det jo i teorien, men får det ikke til i praksis, noe som er enda mer frustrerende).
Dagene går til strikking, tedrikking, kose med kattene, være med Andreas, være på dagenheten (noe som er så slitsomt i seg selv da jeg må dra hjemmefra kvart over 6 på morgenen og ikke er hjemme før halv syv på kvelden) og vel.. bulimi. Jeg føler at situasjonen sånn den er nå er ganske så håpløs, for jeg får jo god hjelp, så det er ikke mangel på hjelp det står på. Og jeg prøver jo virkelig, jeg møter jo opp på dagenheten og jeg følger programmet både der og hjemme så godt jeg bare klarer.
Jeg har iallfall ikke gitt opp helt enda. Håper også at jeg kommer sterkere tilbake med bloggingen ganske snart, da det er fint å fylle dagene mine med den.
Det er flere som har spurt meg om hvordan det går med meg og helt ærlig så har jeg det ikke så greit for tiden. Å stå i all denne vektoppgangen er utrolig vanskelig og jeg har flere ganger hatt lyst til å kaste inn håndkle. For det gjør så vondt psykisk alt dette og jeg begynner å tvile på om det er verdt det. Jeg vet jo at det egentlig er verdt det altså, men akkurat når man står i det vonde og det vanskelige føles det ikke slik. Det føles ut som om jeg ikke får puste og det føles ut som om det er umulig å bo i denne voksende kroppen.
Det gjør vondt og det er mye skam om dagen. Jeg sliter med å møte blikket til andre og ser veldig mye ned i bakken fordi det er så vondt. Skammen ligger som et teppe over meg og gjør meg så usikker på meg selv. Jeg vil bare være usynlig, vil ikke at noen skal se hverken meg eller kroppen min. Tenker på kroppen min som noe eget, som ikke lenger er en del av meg selv. Forstår ikke hvordan jeg skal klare å stå i enda mer vektoppgang.
Jeg kjemper så hardt mot spiseforstyrrelsen. Under og mellom hvert eneste måltid. Men den skriker så høyt, så høyt at jeg begynner å gråte eller så høyt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vil ikke være meg. Jeg vil ikke være syk, men jeg vet ikke om jeg er sterk nok til å skulle bli frisk. Så mye skam, så mye smerte. Det går greit for tiden, eller for å være ærlig: det går egentlig ikke greit i det hele tatt.
Først og fremst: jeg er ikke så lei meg på bildene som jeg ser ut altså, jeg bare orker ikke å vise ansiktet mitt i dag haha. Det har jo vært ekstra tøft de siste ukene hvor bulimien har hatt ekstremt kontroll over meg, noe jeg alt har fortalt dere. Jeg var helt rådvill og behandler og jeg ble derfor enige om å prøve å få ordnet en innleggelse til meg på akuttpsyk for å komme meg litt mer på beina igjen. Det var snakk om enten innleggelse direkte etter timen jeg hadde på spis (spiseenheten) på onsdag eller en planlagt innleggelse dagen etter. Derfor pakket jeg med meg en bag på onsdag i tilfelle det ble innleggelse direkte etter timen med behandler, noe jeg er glad for at jeg gjorde da det ble innleggelse rett etter timen.
Er det noe jeg har lært så er det å snu ting før det går alt for langt. Denne gangen var jeg litt i siste liten med hva jeg burde , for jeg vet at jeg egentlig burde bedt om hjelp litt før da ting begynte å skeie skikkelig ut. Likevel så er jeg glad for at jeg ba om mer hjelp og takknemlig for at jeg får det. Hovedmålet for denne innleggelsen er å få meg ut av denne onde sirkelen med overspising og oppkast av ekstrem mengde og hyppighet som jeg har tullet meg inn i de siste ukene. Jeg har vært så utrolig sliten i tillegg til all skammen, dårlige samvittigheten og de fæle følelsene jeg har stått i de siste ukene, noe som ikke er så rart når jeg omtrent ikke har gjort annet enn å falle i bulimiens klør alle døgnets våkne timer.
En annen ting jeg ønsker å nevne er noe jeg kommer til å skrive et innlegg om senere: ord, fremfor handling. Med det så mener jeg at man trenger faktisk ikke ty til ekstreme handlinger for å bli hørt, til tross for at det noen ganger kan virke sånn. Stemmen og ord er faktisk høyere, selv om handlinger som regel er et fortvilt skrik om hjelp. Dette er noe jeg virkelig har erfart de siste årene.
Det er egentlig litt (les: ganske) kjipt å være innlagt i desember, men jeg vet jo at alternativet hadde vært mye verre. Jeg skal være her frem til jeg skal legges inn på RASP neste år, men jeg kommer til å få en god del permisjoner heldigvis! Jeg er veldig takknemlig for den gode hjelpen jeg får og det er godt å vite at jeg blir sett og blir hørt. Det er godt at jeg ikke trenger å stå alene i denne kampen.
Jeg skulle så gjerne ha vært hjemme hos Andreas nå og jeg skulle så gjerne ha sovet i min egen seng. Å være innlagt er ikke noe å trakte etter i den forstand at det ikke er særlig kult og at livet faktisk foregår der hjemme, men noen ganger er det behov for døgnrammer. Men neste desember, da lover jeg dere at dere ikke skal se meg på en eller annen instutisjon. Da skal dere se meg ha filmkvelder med julefilmer og spise pepperkaker. Dere skal se meg smile og ikke styrt av sykdom. Jeg ser frem til å komme dit i livet mitt!
Jeg fikk faktisk svar ganske raskt etter vurderingssamtalen min på RASP, det kom faktisk brev om det i slutten av november, så jeg har visst en stund. Flere av dere har spurt om hvordan vurderingssamtale gikk og om det blir en innleggelse, men jeg har hatt behov for å fordøye det selv en stund før jeg deler dato. Men ja, jeg fikk jo altså plass (det tror jeg at jeg har fortalt dere?). I samme slengen fikk jeg også en dato for innleggelse som er allerede 6. januar 2020. Det vil si om under en måned til..
Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får plass og ikke minst for at de tar meg inn så fort, samtidig er det skummelt at det går så fort. Jeg skulle ønske dagen var der allerede i morgen, samtidig som jeg skulle ønske at dagen var der om noen måneder. Den ambivalensen altså.. Uansett så kan ikke ting fortsette som de gjør nå, så selv om det blir utrolig skummelt og litt av en kamp ser jeg også frem til det.
Jeg tenker så mye på fremtiden og jeg er så redd. Redd for at jeg aldri kommer meg noen vei her i livet, redd for at jeg aldri blir frisk nok til å få til og til å gjøre alt hva jeg ønsker å gjøre. Jeg har et stort ønske om å studere til å bli barnehagelærer, men slik ting er nå så er jeg ikke frisk nok. Tenk om jeg aldri blir det? Det gjør meg engstelig, samtidig som det gir meg enda større motivasjon til å fortsette å kjempe.
Jeg er redd for at det en dag kommer en dag hvor de rundt meg ikke orker meg av meg og/eller sykdommen min. Å bli forlatt av de rundt meg og leve ensom og alene med spiseforstyrrelsen. Jeg er redd for at jeg kommer til å stenge alle ute. Jeg er redd for at nok blir nok hvis jeg aldri blir frisk. Jeg er livredd for å miste de rundt meg. Jeg har opplevd å miste veldig mange rundt meg før på grunn av sykdommen min og det orker jeg virkelig ikke gjenoppleve. Det hadde knekt meg, det hadde vært den siste dråpen. Samtidig: enda en grunn til å virkelig kjempe.
Jeg er redd for at jeg aldri kommer meg ut i arbeidslivet, jeg er redd for at Andreas og jeg aldri får kjøpt oss hus sammen, jeg er redd for at jeg aldri skal få skrevet de bøkene jeg ønsker, skal få spist alle de isene spontant som jeg ønsker, for at jeg aldri skal slutte å være redd for mat, jeg er redd for at jeg aldri kommer til å takle vektoppgang. Men mest av alt er det jo frykten for å miste de rundt meg, jeg er så glad i dem og de betyr alt for meg. Jeg vil ikke sitte i dette fengselet av en sykdom resten av livet. Jeg vil leve.
Det er mye ved fremtiden som skremmer meg. Skremmer meg så mye at jeg bare vil grave meg ned i dyna og ignorere at verden fortsetter å gå. Stoppe tiden og ikke delta. Men det er også mye ved fremtiden som gjør meg oppspilt. Herlighet jeg gleder meg til Andreas og jeg skal stifte familie, jeg gleder meg til å ha en fast jobb å gå til, jeg gleder meg til å bruke tiden min på ting som faktisk betyr noe. Frykten kan stoppe meg fra å leve, men frykten kan også motivere meg til å nettopp leve. Og jeg? Jeg skal leve. Skal.
