Ja, dere leste helt riktig. Jeg må forberede meg på avslag fra RASP, det er ikke sikkert at jeg får noe som helst tilbud derifra igjen. Den endelige avgjørelsen blir tatt enten denne uken her eller neste. Enn så lenge vet jeg at langtid var uaktuelt og at hvis det i det hele tatt blir noe så blir det intensiv-avdelingen. Begrunnelsen for avslag for langtid vet jeg faktisk ikke helt, men grunnen til at det kanskje blir generelt avslag på behandling er fordi de mente at tilbudet jeg fikk sist var et tilbud sydd godt sammen til meg og som da gikk som det gikk… (det gikk ikke så bra og jeg ble kastet ut etter en uke, for de som ikke har fått med seg det).
Men så gikk jo intensiven bra da jeg var innlagt der i vinter og våres. I løpet av de 8 ukene jeg hadde der følte jeg at jeg kom lenger enn jeg har gjort 8 år i behandling. Dessverre ble ikke overgangen til behandling videre så bra som ønsket, men nå er vi mer forberedt på dette og vet litt mer hva jeg eventuelt trenger. Det blir intensiven om jeg i det hele tatt får et tilbud der, men enn så lenge har jeg fått beskjed om å forberede meg på avslag.
(her kjører vi på med bilder som ikke passer til teksten..igjen)
Behandleren min på spiseenheten ønsker at jeg skal klage om jeg får avslag, men jeg vet ikke helt på det.. Hun mener at RASP er det beste for meg da jeg hadde så gode resultater av behandlingen på intensivenheten og at jeg er for syk til å nyttiggjøre meg av dagbehandling enn så lenge og av poliklinisk behandling. Jeg er jo for så vidt enig med henne i det, jeg ser det jo selv. At jeg trenger mer intensiv behandling om jeg skal bli bedre, for denne smørja jeg har surret rundt i alle disse årene fungerer jo overhodet ikke. Samtidig er det vanskelig å skulle klage da jeg føler meg uønsket om jeg får avslag.
Det går litt på det problemet jeg har med å føle at jeg tar for stor plass. Jeg vil jo ikke ta en plass jeg “egentlig ikke skal ha” eller plassen til noen som fortjener / “fortjener” den mer. Nå er nok dette her sykdomstanker, men de er så godt innarbeidet i hodet mitt at det er vanskelig å skulle tro eller tenke noe annet, dessverre. Her kommer jo litt av et annet problem inn også: jeg føler at jeg har svært mange verktøy, jeg klarer bare ikke å bruke dem på egenhånd.
Jeg er så sliten av å være konstant sliten. Det er på en måte min egen feil for jeg er fult klar over at grunnen til at jeg er tappet for energi er spisevanene mine. Å bli kastet ut slik jeg gjorde fra behandling var et stort nederlag som jeg ikke helt har klart å reise meg opp fra enda. Etter at jeg har gått hjem har det ikke gått så alt for bra og motivasjonen fikk seg en saftig knekk. Hovedsakelig har tiden min i det siste blitt brukt på bulimien og det sliter meg ut, men jeg klarer ikke å stoppe heller. Det er ute av kontroll.
Jeg prøver å bruke de få kreftene jeg har om dagen på å fylle noen dager med noe, men det gjør meg bare enda mer sliten. For dessverre gjør ikke det at bulimien blir svakere, det gjør bare meg enda mer sliten da bulimien er som den er uansett. Bare det å skulle ta ut av oppvaskmaskinen sliter meg ut og jeg bruker mye tid på å ligge i sofaen og i senga. Jeg prøver å samle krefter og ta vare på meg selv, men det er så vanskelig å si nei til å stille opp for andre, til tross for at det egentlig gjør meg verre.
Å spise helt absurde mengder mat for så å vrenge magesekken flere ganger om dagen gjør noe med en. Ikke bare psykisk, men fysisk også. For bare noen uker siden kunne jeg nyte en lang gåtur med frisk vind i ansiktet. Nå føles det ut som å ha løpt et maraton når jeg går en liten tur på fem minutter. Så formen min er ikke så alt for bra om dagen.
Jeg får oppfølging altså, så dere trenger ikke være bekymret. En gang i uken går jeg til samtale på Spiseenheten og jeg skal begynne med somatisk sjekk og blodprøver jevnlig. Dessverre er det ikke ledig time hos fastlegen min før i oktober, men jeg har iallfall fått bestilt en time. Hva som skjer fremover på behandlingsfronten oppdaterer jeg om senere. Jeg tenkte bare å fortelle dere litt om hvordan ståa er om dagen og hvorfor jeg ikke eier overskudd til noe særlig. Ta vare på dere selv da, dere <3
Jeg tar meg selv ofte i å tenke på hvordan jeg har det, sånn egentlig. For problemet ligger litt i at det unormale har blitt normalt og jeg ser ting ofte i perspektiv. Jeg vet i grunn ikke om det er en dårlig ting: det å kunne se alle de små seierne og samtidig tenke at de veier jo ikke opp for nederlagene, sånn egentlig. Så man kan jo se på blant annet helgen på to måter: “helgen gikk bra fordi jeg overspiste og kastet opp kun x antall ganger hver dag” eller jeg kan tenke at “helgen gikk ikke så bra fordi jeg overspiste og kastet opp x antall ganger hver dag. For meg blir det på en måte feil uansett.
For det er jo overhodet ikke bra at jeg overspiste og kastet opp hver eneste dag denne helgen, samtidig så kunne det ha vært så mye verre. Det er litt vondt i grunn, at det på en måte er en stor seier å “kun” ha overspist og kastet opp x antall ganger i løpet av helgen. Seier og nederlag i ett. For som jeg skrev over her så er det jo overhodet ikke bra, men det kunne jo ha vært mye verre.
Eller jeg kan tenke at helgen var fin fordi jeg har hatt det hyggelig med kjæresten min og bestevenninna mi, noe jeg har hatt. Og det var jo fint, det var jo ikke det. Men spiseforstyrrelsen overskygger dessverre det en del. Helgen var fin, men også vond. Men hvordan gikk denne helgen, sånn egentlig? Jeg vet virkelig ikke. Jeg synes at det er et spørsmål det er utrolig vanskelig å gi et korrekt svar til.
(fine, fine koppen som betyr veldig mye for meg som jeg fikk av G)
Helgen min gikk både bra og dårlig. Den var fin og fæl og det ene overskygget det andre konstant. Jeg er sliten av å være i midt-i-mellom-land. Ikke bra, ikke dårlig, men samtidig: ikke ok heller, sånn egentlig. Både fin og dårlig, men samtidig ikke. Hvis du er forvirret nå etter å ha lest alt dette forstår jeg deg godt, jeg er nemlig svært forvirret selv. Men nå er det hverdag og helgen er over. For denne gang.
Først og fremst: tusen takk for gode meldinger og beklager at jeg ikke har fått svart dere alle<3 Nå føler jeg meg litt mer klar til å fortelle hva som skjedde og jeg vet at flere av dere lurer også. Planen for innleggelsen var jo at behandling skulle foregå på dagenheten og at jeg fra klokken 16.00-08.00 + helge døgnet i helgene skulle være på intensivavdelingen. På intensivavdelingen skulle jeg da få utdelt en kveldskontakt (og dagskontakt i helgene i tillegg) som alle andre og bruke intensivavdelingen som støtte. Etterhvert skulle jeg begynne å være litt på pasienthotellet i helgene når ting ble bedre og så etterhvert hjem i permisjoner, men så langt kom jeg aldri.
På forhånd hadde vi (pappa og jeg) hatt flere møter på RASP. Der ble det også grundig informert om problemene mine og ting jeg har ekstreme vansker med og trenger ekstra oppfølging. Dette ble da informert om fra vår side, men også fra intensiven sin side da jeg har vært der før og de var fult klar over det. Jeg synes i tillegg representanten fra intensiven la det frem ganske godt og klarte å forklare problemstillingen i sin helhet. Derfor var jeg veldig sikker på at de skulle være forberedt på dette og klare til å ta meg imot da jeg ble innlagt 2. september.
Datoen kommer og jeg tar turen innover til Oslo. Da jeg ankommer dagenheten skal jeg gjennom noe jeg finner svært vanskelig (som ble godt informert om på forhånd) og jeg klarte til min store seier å gjennomføre det. Det ble etterfulgt av at jeg løp ut på grunn av panikkangst, men etter å ha fått roet meg kom jeg inn igjen. Stolt over at jeg gjennomførte, over at jeg ikke gjorde noe dumt og over at jeg kom tilbake relativt raskt. Jeg blir da møtt med tilsnakk over at jeg fikk panikkangst og løp ut.
Jeg etterspurte å lage en plan rundt dette, noe jeg ikke ble møtt med (selv om intensiven også hadde sagt at det var viktig). Derfor gjentok det seg noe lignende fredagen også, bare at da skjedde det litt mer og verre, i tillegg til at panikkanfallet varte i nærmere to timer. Heldigvis fikk jeg hjelp av intensiven da og fikk lov til å være der resten av dagen. Jeg var utslitt etter panikkangst da det tærer veldig på kroppen, så da jeg fikk roet meg ned sov jeg faktisk i mange timer.
I tillegg har jeg en tendens til å spise superfort om jeg er i overspisingsmodus. Jeg møter til middag på dagenheten en dag og en av mine aller største triggere blir servert (noe jeg hadde informert om på forhånd). I matsalen er det personalet som skal være til støtte og hjelpe til å korrigere spiseforstyrret adferd, men etter hva jeg så var det kun anorektisk adferd som ble korrigert. Jeg heiv i meg middagen på tre minutter ca og satte så kursen mot butikken for å få tak i mer mat. Dette var et skikkelig nederlag, både fordi det var flaut å gjøre slik foran de andre, men også at ingen hjalp meg til å stoppe. Jeg fikk beskjed i ettertid at de ikke hadde opplevd sånn adferd i spisesalen før, men altså.. jeg har en ren bulimidiagnose og denne adferden var også noe som var informert om på forhånd.
Ellers skjedde det en god del ganger at jeg etter hviletid (som var uten personal bestandig) dro på butikken og kafeteriaen for å overspise og kaste opp. Jeg fikk beskjed om å heller skrive ned om ting ble vanskelig og eventuelt om å ta kontakt med personalet, men når jeg er i overspisingsmodus er det alt jeg klarer å tenke på. Kontrollen forsvinner totalt og det samme med rasjonelle tanker. Den ene gangen jeg prøvde å ta kontakt fant jeg heller ingen av personalet. Siden jeg hadde (ufrivillig) fri utgang med bankkort var det bulimien som vant, gang på gang.
Konsekvensene av fredagen og mandagen ble også at jeg fant det ekstremt vanskelig å i det hele tatt oppholde meg i matsalen. Jeg var redd for mine egne reaksjoner, spesielt når jeg følte at jeg møtte null forståelse og var så og si uten støtte. Jeg følte meg rett og slett ikke trygg, med tanke på egen helse. Alt dette her tilsammen + noen andre ting gjorde at dagenheten valgte å avslutte meg da jeg ikke klarte å nyttiggjøre meg av behandlingen og at jeg rett og slett trenger strammere rammer om jeg skulle klare å stå i dette her. Noe jeg for så vidt er enig i, at behandlingen ikke var noe for meg da jeg rett og slett ikke klarer å ta nok egenansvar når personalet ikke var til stede, som var mye av tiden.
På mandag fikk jeg da altså beskjed om at dagenheten valgte å avslutte meg og at årsaken var at jeg ikke nyttiggjør meg av denne type behandling, at de ikke vil jeg skal føle enda mer nederlag (noe jeg følte MYE på den uken, da alle andre fikk til så mye bedre enn meg), at de ikke hadde kapasitet til å følge opp reaksjonene mine og at de mente jeg trengte mer intensiv behandling. Noe som er synd er at alle situasjonene som oppsto var ting de var informert om godt på forhånd…
Uansett, femten minutter ca etter møtet med dagenheten er ferdig får jeg så beskjed om at jeg kan gå og pakke sakene mine fordi intensiven skal skrive meg ut. Begrunnelse: behandling skulle foregå på dagenheten og siden jeg mistet det tilbudet mistet jeg intensiven også. Men jeg kunne søke meg inn igjen til å få innleggelse på intensiven om jeg ønsket det. Så da stod jeg der, uten noe å si, med tung bagasje og ingen måte å komme meg hjem på. Heldigvis fikk pappa lånt en bil så han fikk hentet meg, ellers vet jeg rett og slett ikke hva jeg skulle ha gjort. Jeg fikk heller ingen utskrivelsessamtale på intensiven, noe jeg synes var leit da det ble en ekstremt brå og overraskende avslutning uten at jeg i det hele tatt fikk mulighet til å tale min sak.
Dette innlegget her ble forferdelig langt, til tross for at jeg har kortet ned så godt jeg kunne. Men alt dette måtte nesten ned for å forklare hvorfor ting ble som de ble og hvorfor jeg ble kastet ut. Jeg fikk heldigvis snakket med behandleren min her hjemme på mandag og avtalt en time med henne som jeg hadde i går. Mer om hvordan den gikk og hva vi kom fram til da forteller jeg senere, da dette innlegget er langt nok allerede.
Dessverre så skjedde det en del i går, men jeg orket ikke å fortelle noe om det da engang (flaks for meg at jeg da hadde to forhåndssskrevene innlegg klare). Men joda, jeg fikk beskjed om å pakke sakene mine og dra i går, noe som gjorde meg knust. Jeg skulle jo egentlig være der i 8 uker. Så da var det ikke stort annet å gjøre enn å pakke sammen sakene mine og sette nesen ufrivillig hjemover. Heldigvis fikk jeg tak i behandler hjemme i går som har mulighet til å ha en samtale med meg i dag. Takk og lov for det.
I skrivende stund er jeg ganske så nedbrutt og umotivert, så “spør meg igjen” om hvordan det går om noen dager, så har jeg forhåpentligvis kommet meg litt på beina. Mere om hva som skjedde og hvorfor forteller jeg i morgen, for akkurat nå orker jeg ikke. Det kommer et forhåndsskrevet innlegg ut i kveld som jeg faktisk skrev før jeg dro til RASP, så dere får et pip fra meg i kveld også.
Oi oi oi, det har skjedd mye denne uken kan dere tro! Det har gått så mye opp og ned at jeg har følt at jeg har sittet i en berg-og-dalbane konstant. La oss begynne med det positive, da dere! For til tross for mange nederlag har det vært en del positive ting også. Overspisings og oppkastepisoder har blitt redusert en god del. I tillegg har jeg utfordret meg en god del og jeg har også klart å gjennomføre utrolig tøffe og vanskelige ting. Men den største seieren er vel det at jeg har holdt ut.
Jeg kan også fortelle dere om en hendelse i dag som jeg er veldig stolt over: jeg var en tur på Storo og skulle inn på en matbutikk for å kjøpe en bok i en serie jeg liker. Trangen kom over meg og jeg gikk inn i modus.. kjøpte med meg en energidrikke og smågodt, som jeg planla å innta på vei til å kjøpe pizza som jeg da skulle overspise på. Jeg spiste opp smågodtet og nærmet meg pizza-stedet. Men trangen var ikke overveldende, til tross for at den var svært sterk, så jeg klarte å ta noen runder meg meg selv. Jeg tekstet også avdelingen og snakket med Andreas på telefonen. Og vet dere hva!? Jeg klarte å la det være med smågodtet! Det er jeg kjempestolt over! Det var ekstra utfordrende å gå rett til lunsj da jeg kom tilbake, men det hjalp å ta en prat og så gikk jeg søren meg rett i lunsj! Elise Amanda 1 poeng – SF 0 poeng!
Men så til det negative. Jeg har hatt en god del glipper og overspist etterfulgt av oppkast flere ganger, noe jeg skammer meg over. Det føles også skikkelig fælt å ikke klare å følge programmet og glippe opp flere ganger. Man er jo så og si overlatt til seg selv utenom måltider på dagenheten og dessverre er bulimien så sterk at den har tatt kontroll. Jeg har også følt mye på at jeg ikke helt passer inn i opplegget på dagenheten, da jeg burde hatt mye mer kontroll selv for å få utbytte av den type behandling. Tiden så langt har også vært preget av flere panikkangst-anfall og i går hadde jeg et anfall som varte i nærmere to timer. Det er så fælt og det tærer så på kroppen at jeg sov i mange mange timer etter anfallet var ferdig.
Det forventes også at man klarer å gjennomføre behandlingen uten å få slike reaksjoner, men jeg kan dessverre ikke hjelpe. Når ting blir veldig veldig vanskelig handler jeg på autopilot og angsten tar overhånd. Det forventes også at man klarer å ikke overspise/kaste opp, men akkurat der er spiseforstyrrelsen min så sterk nå at jeg ikke klarer alt egenansvaret uten å tulle det til..
På mandag skal jeg ha et samarbeidsmøte mellom dagenheten og intensiven for å finne ut hva vi skal gjøre. Det eneste jeg vet er at jeg kommer til å legge vekt på at jeg trenger strengere rammer frem til jeg får nok kontroll selv til å ha en sjanse til å håndtere en del ting på egenhånd.
Tro ikke at jeg er bedre enn alle andre som kjemper for å bli frisk fra psykisk sykdom. Tro ikke at jeg alltid er positiv og alltid står på. Tro ikke at ambivalensen ikke herjer i meg også. Tro ikke at jeg aldri har vurdert å gi opp.
Jeg har vært der flere ganger og jeg er gjerne innom tanken flere ganger om dagen fremdeles. Noen ganger føles ting veldig mørkt og håpløst, spesielt når man har kjempet i så mange år, men fremdeles ikke er frisk. Jeg har til og med vært innom tanken på å takke nei til RASP, med tilleggstanker som “jeg blir ikke frisk uansett, så hvorfor gidde” eller “vektoppgang? det klarer jeg virkelig ikke å holde ut”. Heldigvis forsvinner disse tankene relativt fort igjen, det er vel den store forskjellen fra tidligere.
Men når jeg står i situasjonene som er vanskelige, da står de tankene virkelig sterkt. Det er ikke sjeldent jeg har hatt lyst til å pakke kofferten og dra i affekt, noe jeg også har gjort tidligere. Jeg har gjort det to ganger på Capio, den første gangen kun 10 minutter etter jeg ankom innleggelsen. Den andre gangen etter rundt en måned. Jeg har gjort det på Dps, men da av riktige grunner heldigvis (jeg ble verre av å være der). Jeg har også pakket kofferten på RASP og være i ferd til å kreve å bli skrevet ut, men jeg ble heldigvis overtalt til å bli, noe jeg er glad for nå. Som de også sa “det er lov til å pakke kofferten i frustrasjon og sinne, men husk at det går an å pakke den opp igjen også” og med halen mellom beina etter å ha roet meg litt ned gjorde jeg nettopp det: pakket den opp og ble.
Likevel, det blir en god del endringer på neste innleggelse på RASP kontra den første. Nøyaktig hva vil jeg ikke presisere her av hensyn til dere, men det blir noen svært tøffe endringer. Jeg er livredd for at jeg skal få full panikk og skrive meg selv ut. Det er det dummeste jeg kan gjøre, samtidig så kjenner jeg meg selv godt nok nå til å vite at jeg kommer til å møte på disse tankene og følelsene. Jeg håper bare av hele mitt hjerte at jeg klarer å stå sterk nok oppi det hele til å klare å bli. Noen ganger skulle jeg faktisk ønske at jeg var på tvang, nettopp for å miste muligheten til å gjøre dumme valg i svært vanskelige situasjoner. Men jeg må bare huske på at jeg ikke dør av disse følelsene som kommer opp. Det går faktisk an å kjempe seg mellom dem. Jeg må bare huske det sterkt nok når ting står på som verst.
Jeg har med vilje unnlatt å fortelle noe særlig om dette utenom en liten bisetning som at jeg hadde fått svar på i et innlegg tidligere denne uken. Svaret fikk jeg faktisk på torsdag, forrige uke. Svaret var et ja, RASP har noe de ønsker å tilby meg. Noe jeg ble glad for da jeg vet at de virkelig forstår problematikken min og jeg vet at RASP fungerer for meg. Likevel så var det noe som holdt meg litt tilbake, en magefølelse som ikke var så alt for god. Nå høres jeg nok ut som en bortskjemt drittunge og er det nok også; men det de ønsket å tilby meg følte jeg likevel ikke var helt riktig for meg. Uten å skulle gå for mye inn i det. Ikke noe galt fra dem sin side altså, overhodet ikke, det føltes bare ikke helt riktig ut.
Jeg snakket med behandleren min om det forrige uke og luftet tankene mine litt rundt tilbudet jeg ble tilbudt. Fordeler og ulemper. Hva jeg føler at jeg trenger. Vi snakket litt rundt det og kom vel sammen frem til at hun skulle ta en tlf til dem og diskutere det med dem. Likevel så var jeg veldig klar på om at jeg kommer nok til å takke ja om dette er det jeg får tilbud om.
Så, siden jeg ikke dro på timen min på spis i går fikk jeg jo naturligvis ikke snakket med behandleren min. Men i dag tikket det inn en melding. Jeg får faktisk en ny vurderingssamtale på RASP og den skal være allerede på onsdag! Så da drar pappa og jeg innover sammen da. Hva utfallet blir av den vet jeg jo naturligvis ikke, men bare det at jeg fikk tilbud om en ny vurderingssamtale gjorde at jeg følte meg litt lettere. Dessuten blir pappa med og han er flink til å sette ord på ting jeg ikke helt klarer å sette ord på selv, men som jeg så gjerne vil si.
Men uansett hva jeg får tilbud om (om jeg i det hele tatt får et nytt tilbud eller det gamle står, man vet jo aldri) så kommer jeg til å takke ja. For akkurat meg vet jeg at det ikke er noe annet sted i hele Norge som kan hjelpe meg bedre enn hva de klarer på RASP. Jeg vil jo helst klare selv, men dit har jeg ikke kommet ennå. Heldigvis er det mulig å få hjelp til å klare å hjelpe seg selv. Jeg bare håper av hele mitt hjerte at jeg ikke får avslag. Så ja, da vet dere litt om den situasjonen. Dere får krysse fingrene for meg!
Nå tenkte jeg å fortelle dere litt om tvangstanker/tvangshandlinger. Dette er noe det er utrolig slitsomt å streve med og jeg var faktisk ganske liten da det dukket opp.. selvfølgelig visste ikke jeg hva det var da jeg var så liten og ikke de rundt meg heller. Jeg har ikke vært åpen om det på bloggen før da jeg har skammet meg mye over det, men jeg har nå kommet til et punkt hvor jeg har klart å “akseptere” det. I tillegg er jeg veldig, veldig mye bedre fra det nå enn hva jeg var tidligere, så det gjør det så mye lettere å fortelle om.
Det første jeg begynte med var at jeg skulle lukte på alt. Jeg bare måtte lukte. Uavhengig om det var mat, en blyant, våt asfalt eller en medalje jeg fikk på fotballkamp. De rundt meg synes jo at denne lukteavhengigheten min var komisk, men jeg husker selv hvor frustrerende det var da jeg ikke klarte å slutte og ofte ble flau. Jeg forstod heller ikke hvorfor jeg absolutt måtte lukte på alt. På denne tiden hvor jeg slet med dette gikk jeg de første årene på barneskolen. Etterhvert gikk det over til å heller si “mmmm” og jeg kunne si det flere ganger i minuttet hele døgnet, til alles store frustrasjon. Tenk hvor irriterende det har måtte være å høre på noen gjenta det samme så mange ganger? Spesielt hvis jeg satt i bil! Men jeg klarte ikke å slutte.
Da jeg ble eldre flyttet det ser mer over til fysiske handlinger. Jeg måtte alltid sjekke at døren var låst og dra i dørhåndtaket. Jeg låste, dro i dørhåndtaket, låste opp igjen og så begynte jeg igjen. Jeg kunne stå sånn i en halvtime bare for å klare å skulle tisse på do. Dørhåndtakene ble utrolig slitne av dette og i tillegg vekket jeg hele huset på natta om jeg skulle på do da. Dette begynte da jeg gikk på ungdomsskolen og jeg fikk også en diagnose rundt dette på den tiden. Samtidig fikk både jeg og de rundt meg mye informasjon rundt dette, noe som var til stor hjelp!
Men det ballet seg på og jeg fikk mer og mer tvang rundt ting. Blant annet bestikk, vasking av hender, ta på ting x antall ganger med begge hender til det føltes ok, alt skulle ligge i en rett linje, alt skulle gå opp i tallet X uavhengig av hva jeg gjorde, alltid sjekke ting X antall ganger og en del andre småting også. Det er så slitsomt å holde på slik, men så er det uutholdelig å skulle slutte. Jeg velger å ikke utdype helt nøyaktig da jeg har hørt at tvang og tvangstanker/handlinger ofte kan ubevisst og bevisst “smitte” fra person til person.
Nå derimot er jeg ikke lenger like preget og det har virkelig fungert å jobbe med og utfordre tvangen. Det “eneste” som sitter igjen er tvangen på tallet X og tvangen rundt bestikk. I vanskelige perioder er jeg svært ille på at ting skal ligge rett, men i hverdagen får jeg ikke lenger totalt panikk om ting ikke ligger rett. Selvom det hender at jeg reiser meg fra sofaen om jeg skal se på TV og ser noe i øyekroken som ikke ligger rett.. Det eneste som hjelper mot tvangshandlinger er å utfordre dem og bryte mønstre, noe jeg virkelig har fått kjenne på. Spesielt på bupa døgnpost og RASP 3 fikk jeg god hjelp til å utfordre tvangen og jeg er så glad for det, fordi hverdagen er så mye enklere uten å måtte utføre tvangshandlinger hele tiden:)
Har du også noen erfaring med dette? Har du noen råd å gi til andre i samme situasjon?
Jeg har ofte følt at jeg ikke helt passer inn og det gjør jeg vel ikke nå heller. Som barn foretrakk jeg å sitte i friminuttene med nesa ned i en bok, jeg kunne sitte i timesvis og leke for meg selv på gulvet på rommet mitt og jeg kunne sitte i lang tid ved skrivebordet mitt bare for å skrive ned dikt eller historier jeg fant på. Eller lage ett eller annet med ting jeg fant. Det var heller ikke sjeldent jeg fikk med alle barna i gata til å lage teater, da gjerne til et stykke jeg hadde skrevet selv. Så vi kledde oss ut, øvde på replikker og viste frem det lille “kunststykket” så fort det var ferdig.
Jeg ville gjerne være med de voksne å snakke, da det ikke interesserte meg så mye hva barn på min egen alder snakket om. Hver gang jeg fikk høre at “nå snakker de voksne, Elise” eller “nå snakker vi om noe barn ikke forstår” ble jeg frustrert. For hvordan kan de vite at jeg ikke forstod om jeg ikke en gang fikk lov til å snakke med dem? Ordforrådet mitt har bestandig vært godt, sikkert takket være alle bøkene jeg leste. Så de gangene jeg fikk lov til å være med å snakke ble folk ofte forundret. Ikke familien min, vel og merke. Der pleide jeg å få lov til å være med å snakke og diskutere.
Så lenge jeg kan huske har jeg likte å kle meg i kjoler og skjørt, så veldig typsik “jentete” der altså. Likevel, jeg var den modigste av alle jeg kjente på min alder til å holde insekter, jeg klatret høyere i trærne enn de fleste og likte generelt å gjøre typiske “gutteting”. Så jeg passet liksom ikke helt inn, jeg. For ikke å glemme hvor bestemt jeg har vært når det kommer til klær, sminke og hår. Jeg skilte meg ut, for å si det sånn. Noen synes det var tøft, andre synes at det var teit av meg. Og jeg? Vel, jeg brydde meg liksom ikke så mye. Sånn var jeg og sånn var det.
Men det aller største jeg følte at jeg skilte meg ut på og ennå gjør er min fascinasjon over verden, mennesker og dyr. Jeg kunne sitte fordypet i mine egen tanker, uten å ense verden rundt meg og folk som prøvde å få kontakt. Noe jeg ennå gjør. Jeg elsket å forsvinne inn i bøkenes verden, for ikke å snakke om å forsvinne inn i historier jeg selv skrev. Noe jeg ennå gjør. Jeg var ekstremt introvert med ekstremt utadvendte impulser, om man kan si det slik. Jeg forstod meg ofte ikke på hvordan andre tenkte og jeg tenkte mye over hvorfor. Hvorfor gjør noen som de gjør? Hva gjør at de gjør slik? Hva kan man selv gjøre? Hvordan ble ting til, sånn egentlig? Jeg tenker på så mye, ønsker å forstå. Ligger våken om nettene, fanget i mine egen tanker og fascinasjoner. Jeg har alltid følt meg litt sittende fast i mitt eget hode, i min egen verden. Samtidig som jeg liker å kunne gå litt inn i meg selv, være i min egen lille trygge boble. Jeg føler at jeg ikke passer helt inn i en verden opptatt av alt mulig overfladisk snakk. Det interesserer meg rett og slett ikke, jeg klarer ikke å relatere. Men jeg er meg og sånn er jeg.
Har du noen tanker om å føle at man ikke passer inn?
