Det er flere som har spurt meg hvordan det gikk på vurderingsmøte jeg var på i går, så jeg tenkte å svare dere i plenum. Jeg skulle egentlig ønske at jeg kunne ha hatt med meg noen på møtet, men det gikk fint å dra alene. Jeg visste jo hvordan man kom seg dit og jeg visste jo hvem jeg skulle på møte med. Det var ikke et vurderingsmøte for intensivavdelingen alene, men et fellesmøte hvor det var vurdering for både intensiv og langtid. På møtet deltok enhetslederen fra langtid, psykiateren fra intensiv og jeg, så det var egentlig greit at det bare var oss og ikke veldig mange.

Jeg fortalte litt om hvordan ståa er for tiden og så snakket vi litt om hva RASP har hjulpet meg med før, hva som kan være aktuelt av behandling og litt rundt der. Dessverre så har langtidsavdelingen lang ventetid og ikke plass før rundt januar, noe som er en god tid å skulle vente. Intensiv har kortere ventetid med ca to måneder, men samtidig blir intensiven for kort tid var vi alle enige om, da det egentlig er max 6 uker man kan være der. Så forslagene som ble luftet var følgende:

a) Langtidsinnleggelse fra og med januar ca og gå i poliklinisk behandling på spiseenheten frem til det.
b) Gå på poliklinikken på RASP sin dagbehandling og være resten av kvelden og natten på avdeling.
c) Legges inn på intensiven, så noen uker hjemme / døgn i hjemfylket, deretter inn på intensivavdelingen igjen.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Dette var da forslagene som ble luftet og hvis jeg hadde fått velge selv ville jeg nok ha gått for forslag nummer B. Jeg får mest sannsynlig svar på om jeg får plass eller ei og når eventuelt jeg får plass i starten av august, så da er det bare å krysse fingrene frem til det og ikke minst jobbe så godt jeg kan hjemme.

Jeg må også si at det var rart å være tilbake i gangene der igjen.. da jeg dro derfra i mai var jeg jo sikker på at jeg aldri skulle tilbake dit og at jeg kunne klare å gjøre resten av jobben hjemme. Derfor var det nesten litt skuffende å skulle måtte krype til korset for å be om hjelp, atter en gang. Samtidig er det en stor seier at jeg faktisk ba om hjelp, atter en gang. At jeg ikke gir meg, men at jeg fortsetter å kjempe. For dette her er som jeg har sagt mange ganger før: en kamp jeg ikke kan tillate meg selv å tape.

//Elise Amanda

På torsdag skulle jeg ta taxi til spiseenheten. Det i seg selv er en stor utfordring da jeg finner det svært vanskelig å skulle være alene i et rom med en fremmed mann. Jeg føler meg i tillegg fanget da jeg ikke bare kan gå som jeg vil, for bilen kjører jo tross alt. De siste gangene har jeg klart å gjennomføre å ta taxi til spiseenheten, men på torsdag klarte jeg rett og slett ikke. Taxien var der til tiden og jeg satte meg inn. Til min store frykt så jeg at det var mannlig sjåfør og heller ingen andre i bilen. At det også er andre i bilen gjør ting lettere.

Uansett, vi begynte å kjøre. De første 7 minuttene satt sjåføren og tekstet på 2 (!!) mobiltelefoner samtidig som han kjørte. Med tanke på at det var mye trafikk i tillegg var jeg livredd for å kræsje. Deretter gikk sjåføren over til å ringe en kompis med den ene mobiltelefonen. Sjåføren hadde nemlig tenkt å legge inn en ekstra taxi-tur på vei mens han skulle kjøre meg til sykehuset, men fant ut at han ikke hadde tid. Derfor brukte han en del tid på å ringe en kompis og spørre om han kunne kjøre i privatbilen sin (!!!) og ta denne andre taxituren. Da jeg begynte å se redd på sjåføren gikk han over til å snakke med kompisen sin på telefon på et språk jeg ikke forstod, sikkert slik at jeg ikke skulle få med meg resten.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Klokken 11.50 stoppet sjåføren i sentrum i Larvik for å få med seg to til som skulle til sykehuset. Da var det altså ti minutter til jeg skulle være på sykehuset flere byer unna (Tønsberg). For å si det sånn, hadde sjåføren kjørt rett til sentrum for å plukke opp disse to som også skulle til sykehuset og ikke tulle så mye med mobiltelefonene hadde vi vært i sentrum 11.25. Jeg kjente angsten presse seg på enda mer, tårene like så. Så i det hun ene damen satte seg inn i bilen sa jeg at jeg uansett ikke kom til å rekke timen og dermed løp jeg gråtende ut av taxien. Det ble visst ikke noe behandling på meg den dagen, taxi-turen ble for tøff…

Dessverre for meg har behandleren min ferie i tre uker nå, så det er lenge til neste gang jeg får mulighet til å snakke med henne. Jeg bare håper at jeg klarer å komme meg dit. Ikke turte jeg å ta buss hjem fra sentrum etter å ha gått ut av taxien heller, så jeg tok bena fatt. Ikke særlig kult å gå gjennom sentrum gråtende og full av angst.. Men jeg prøvde i det minste og man kommer ingen vei uten å prøve. Jeg vurderer forresten å klage inn sjåføren, eller er det bare jeg som har overreagert på dette på grunn av angsten min?

//Elise Amanda

Dette er noe jeg har jobbet veldig med i behandling dette året og det er noe jeg fremdeles finner svært vanskelig. Å skulle ta hensyn til seg selv. Det får meg til å føle meg egoistisk og fæl, for jeg vil jo så gjerne stille opp for alle andre og gjøre alle andre glade, til tross for at det går utover meg selv. Å skulle si nei til andre om noen spør om hjelp til forskjellige ting eller spør meg om jeg kan bli med på ditt og datt synes jeg er så fryktelig vanskelig og vondt. Spesielt ille er det når noen i tillegg blir skuffet. Jeg har fått høre gang på gang i behandling de siste månedene at jeg faktisk må sette foten ned. At jeg først og fremst må ta hensyn til meg selv. Men hvordan gjør man det når man ikke vet hvordan?

For jeg tar gjerne den desserten ute med venninna mi, selv om jeg vet at det trigger så mye til overspising at jeg kommer til å dra rett hjem etterpå for å overspise. Jeg utsetter heller meg selv for enda en runde med overspising og oppkast enn å skuffe venninnen min som bare ville ta en dessert med meg. Og jeg sier heller ja til å bli med på den sammenkomsten, selv om jeg blir så stresset av å skulle bli med at jeg overspiser og kaster opp rett før. Men vennene mine ville jo så gjerne ha meg med og jeg ønsker jo å være en god venn. Jeg sitter heller våken hele natten og snakker med noen som trenger noen til å være der, enn å sove den søvnen jeg virkelig trenger. Jeg skal stoppe nå, men dere tar poenget.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg har en stor frykt for at andre skal være sinte på meg. Jeg er rett og slett livredd for at noen skal være det. Derfor er det så himla vanskelig å skulle ta hensyn til seg selv først. For jeg føler ikke at jeg tar hensyn til meg selv, jeg føler at jeg er egoistisk og at jeg er slem mot alle andre. Jeg vet at dette er noe jeg må jobbe med, det er bare så vanskelig. For jeg vil jo så gjerne være der for alle tiden, men om jeg skal være det har jeg ikke sjans i havet til å være der for meg selv. Men jeg prøver å si nei innimellom, prøver å sette meg selv litt først noen ganger, prøver å sette ned foten. Jeg har ennå en lang vei igjen å gå på det punktet, men jeg begynner å forstå hvorfor behandlerne mine har sagt at det er så viktig at jeg gjør det.

//Elise Amanda

Hjem dro jeg med nytt håp, med nye forventinger, drømmer og styrke. Hjem med en tro på at jeg skulle klare dette. Derfor gjør det litt ekstra vondt. Jeg vet ikke om jeg er mest sint eller skuffet over meg selv. Hvordan kunne dette skje, liksom?

Hvorfor må det være så vanskelig? Hvorfor må jeg alltid tulle til ting? Det er jo ikke det jeg ønsker, det er jo ikke slik jeg ønsker å leve. Det blir ikke noe mer blogging enn dette i dag. Jeg orker ikke. Er sliten. Snakkes i morgen.

//Elise Amanda

Jeg vet virkelig ikke om jeg ble mest forbannet eller lei meg da jeg oppdaget at instagram begynte å sensurere bilder av selvskadingsarr. Vi snakker ikke bare nærbilder av arr hvor bildets formål er å vise frem arrene eller bare bilder av nye selvskadingssår. Nei, vi snakker helt vanlige bilder hvor man kan se arrene på. Bilder av mennesker som står med familien får bildet sensurert fordi arrene er synlige på det ene familiemedlemmet, bilde av gutten på stranda får bildet sensurert fordi du kan skimte noen gamle arr etter selvskading, moren får bildet sitt sensurert av seg selv sammen med datteren på skoleavslutningen hennes fordi du kan skimte arrene i bildet. Hvor utrolig feil er ikke dette? Hvorfor skal Instagram binde hendene mine og gjøre meg til en fange av fortiden? Hvilken rett har de til det?

Skammen rundt selvskading er fremdeles stor og jeg merker det godt selv. Selv om dette er et tilbakelagt kapittel i livet mitt for mange mange år siden er jeg fremdeles ikke helt kvitt skammen. I starten var jeg livredd for å gå i t-skjorte, jeg var så redd for dømmende blikk og valgte derfor ofte å sitte på stranda med langermet genser, selv om det var alt for varmt. Ingen måtte få se, ingen måtte få vite hemmeligheten jeg bar på. Men så kom det til et punkt hvor jeg innså at fortiden min ikke skulle få styre mitt nåværende liv. Så jeg begynte å gå med t-skjorte på sommeren om jeg var varm. Jeg begynte å kle meg etter hva jeg følte for, fremfor hva som skjulte arrene mine.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Likevel, jeg merker at jeg fremdeles tar armen bak ryggen automatisk om jeg møter nye mennesker og jeg ikke har på meg langermet. Jeg prøver å ikke skamme meg, jeg prøver å ikke la fortiden min begrense nåtiden min, men når Instagram gjør slike ting som nå.. vel, det synes jeg overhodet ikke er greit! Skammen er stor nok fra før, hvorfor i all verden skal Instagram bli med på å bygge den opp? Har vi virkelig ikke kommet lenger enn det i 2019!? Kan vi ikke heller heie frem alle de som har vunnet kampen over selvskadingen, fremfor å bidra til å få dem til å skamme seg enda mer?

Tør vi virkelig ikke se noe vondt, høre noe vondt eller snakke om noe vondt? Skal vi feste skyggelapper i ansiktet til befolkningen og late som om vi bor i eventyrland? Skal man ikke få lov til å poste et bilde av seg selv på nettet lenger om man har hatt en trøblete fortid? Og vet dere hva? Et slikt bilde som det dere ser under her, ja slike bilder er det forståelig at kan bli sensurert. Det jeg ikke går med på er at helt vanlige bilder blir sensurert bare på grunn av noen arr på kroppen kommer til syne. Men jeg velger å poste bildet under her for å fortelle forskjellen angående bilder. I tillegg håper jeg at det kan gi litt håp og motivasjon til dere som prøver å slutte<3

Alle arrene mine var knall røde og lilla før, hele armen min lyste nærmest opp. Men jeg klarte å slutte og i årevis har armen min bare blitt bedre og bedre. For det er mulig å slutte og huden kan heles til en viss grad. Arrene mine har heldigvis lysnet veldig og de er ikke så synlige på bilder lenger, eller hva? Dog ser man veldig godt alle hakkene i huden min i virkeligheten. Dette er noe som ikke forsvinner, dette er noe jeg må lære meg å leve med. Dette er noe jeg må lære meg å akseptere. Men jeg nekter å måtte gjemme meg bort bare fordi jeg tidligere selvskadet. Jeg nekter å ikke kunne få legge ut et bilde på Instagram med venner eller familie om arrene mine er synlig uten at bildet skal bli sensurert. Dette er en del av kroppen min, enten jeg vil eller ei. Jeg har da to valg: jeg kan gjemme meg bort og leve i frykt resten av livet for at noen skal dømme meg på grunn av det eller jeg kan lære meg å akseptere det og ikke la det styre livet mitt. Jeg velger det siste. Jeg tar av meg skammens bånd og velger å leve.

Hva er dine tanker rundt dette?

//Elise Amanda

Jeg vet at jeg kun har vært hjemme i to netter nå, eller to døgn om man vil si det sånn, men det er det lengste jeg har vært hjemme siden mars. Mange rundt meg var veldig spente på hvordan det kom til å gå hjemme, inkludert meg selv. Jeg var livredd for at jeg skulle falle rett inn i bulimiens klør igjen og dermed ta flere skritt tilbake. Som jeg har fortalt tidligere har jeg hatt enormt stor nytte av behandlingen på RASP, men innleggelsen på DPS satte meg skikkelig tilbake. Skremmende fort, i grunn. Heldigvis tok jeg tak med en gang og ba om en ukes innleggelse på akuttpsykiatrisk, en uke som plutselig ble til to. Men de to ukene var nok til å få meg på riktig spor igjen!

De første dagene, eller rettere sagt uken, på psykiatrisk gikk egentlig ikke så alt for bra. Men jeg fikk heldigvis hentet meg inn igjen og det var jo nettopp derfor jeg var der: for å hente meg inn. Nå er jeg jo som sagt hjemme og hvordan har det egentlig gått å skulle være flere timer alene hver dag? Hvordan har det gått å skulle forholde seg til kostlista og behandlingsplanen? Helt ærlig? Det har gått overraskende bra! Trangen til å overspise er der fremdeles, så absolutt, men den er ikke like fremtreden lenger. Jeg har kommet til et punkt i recovery hvor jeg faktisk kan klare å stå imot. Det var bare å glemme å klare for bare noen måneder siden. For å si det sånn: jeg har ikke hatt en eneste sprekk siden jeg kom hjem!

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

For å klare å holde bulimien i sjakk har jeg vært svært avhengig av faste rutiner, noe som jeg nesten må ha nå i første omgang. Jeg spiser måltidene mine til faste klokkesletter, jeg spiser ikke mer enn hva jeg skal og jeg spiser kun ved spisebordet. Etter hvert måltid følger jeg faktisk opp rutinen med hviletid, noe som har fungert overraskende greit. Mellom slagene får jeg gjort litt husarbeid og litt forskjellig, som i dag hvor jeg har tatt litt bilder og vasket tøy blant annet. Å skulle følge klokka så slavisk og være så avhengig av rutiner er ikke bra i lengden, men akkurat nå er dette nettopp hva jeg trenger for å skulle klare meg hjemme.

Heldigvis står jeg ikke helt alene i det! Andreas og jeg står opp sammen og spiser frokost sammen før han må avgårde, lunsjen min må jeg spise alene, middag skal vi spise sammen og kveldsmat varierer litt om vi skal spise sammen eller ei. Men det er jo ikke måltidene i seg selv som har vært det vanskelige, det vanskelige er tiden etter måltidene og tiden mellom hvert måltid. Så jeg prøver å distrahere meg så godt jeg kan og ikke bli stresset for å unngå bulimis adferd. Jeg håper så at jeg klarer å fortsette i dette sporet her! Og worst case: så får jeg ta meg en liten tur inn på psykiatrisk igjen for å hente meg inn. Verre er det ikke. Og til høsten, ja da blir det mest sannsynlig RASP igjen. Så kort fortalt: hvordan går det å være hjemme? Enn så lenge så går det helt greit!

Jeg vil også bare si tusen takk for alle gode kommentarer, meldinger og tanker! At så mange bryr seg om meg og tenker på meg er helt uvirkelig! Jeg skulle så inderlig ha fått gitt dere alle en stor klem! Beklager så mye for at jeg ikke har fått svart alle personlig, så fort jeg har overskudd skal jeg selvfølgelig gjøre det. Men vit at jeg leser alt og setter himla stor pris på det<33

//Elise Amanda

Klokken 13.00 i går hadde jeg samtale på spiseenheten sammen med overlegen på psykiatrisk hvor vi diskuterte litt veien videre. I slutten av samtalen spurte jeg om jeg kanskje kunne bli skrevet ut i dag, jeg følte meg tross alt klar for det og jeg hadde en god plan med å være hjemme. Det var heldigvis både overlegen og behandleren min enig i, så det ble bestemt at jeg skulle skrives ut den dagen. Mamma kom og hentet meg klokken 14.30 og så bar det heimat! Det var så godt å endelig få komme hjem igjen og denne gangen for en mye lenger tid enn bare noen timer!

Nøyaktig hva jeg brukte gårsdagen på tenkte jeg å fortelle dere senere i dag, for det ble nemlig en veldig fin dag, tross alt regnet som pøste ned. Uansett, det er flere som har spurt meg om veien videre, for hva skjer egentlig? Det er nettopp dette jeg tenkte å svare på nå! Planen videre er at jeg skal være hjemme en periode, samtidig som jeg skal gå til samtaler hos behandleren min på spiseenheten i Tønsberg en til to ganger i uken. Mandag forrige uke snakket behandleren min med behandleren jeg hadde på RASP på telefon og de ble enige om at det var lurt å sende en ny henvisning til RASP. Dermed ble det gjort.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Men både behandleren min her hjemme i Vestfold og behandleren jeg hadde på RASP var enige om at intensiven der jeg var sist blir alt for kort tid, så de ønsket å få meg lagt inn på langtidsavdelingen. Den har en god del ventetid, så derfor snakket de om å først få meg innlagt på intensiven da den har kortere ventetid for så å bli overført til langtidsavdelingen. Nøyaktig når dette blir er det ingen som vet ennå, men henvisningene er iallfall sendt, så da er det bare å vente. Enn så lenge blir jeg altså boende her hjemme og går til behandling en til to dager i uken. Og skulle det skjære seg veldig er det ikke verre enn at jeg tar en liten tur inn på psykiatrisk igjen.

Jeg kan jo også fortelle at jeg har hatt god nytte av de to ukene på psykiatrisk! Egentlig skulle jeg jo bare bli en uke der, men så tok det litt lenger tid å få meg opp på beina igjen. Nå er jeg iallfall på rett kjøl og klar for å enn så lenge fortsette kampen hjemme, noe som føles svært godt! Bonusen med at det ble en uke ekstra (om man kan si det sånn hehe) var at jeg ble kjent med ei utrolig herlig jente! Nesten skremmende hvor like vi var i humor, væremåte og ting vi liker haha. Så det gjorde oppholdet mitt hundre ganger bedre og ikke minst lettere!

//Elise Amanda

Det går vel ikke en dag uten at jeg tenker på deg, Julie. Som et slag i magen går det opp for meg igjen og igjen at jeg aldri mer vil få se deg. Det slår pusten ut av meg hver eneste gang. Aldri mer får jeg se deg, aldri mer får jeg klemme deg, aldri mer får jeg le med deg og aldri mer får jeg gråte med deg.

Ofte ser eller opplever jeg ting hvor min umiddelbare tanke er “det må jeg fortelle Julie!”. Men så kan jeg ikke det, jeg kan aldri noen sinne fortelle deg noe igjen. Jeg lever litt i fornektelse, jeg vil ikke innse at du er borte for godt. Det gjør for vondt. Jeg er jo så glad i deg, vet du.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Aldri mer skal vi gå oss bort i en eller annen gate sammen, aldri mer skal vi løse verdensproblemer sammen, aldri mer skal vi tulle om alt som egentlig er vondt, aldri mer skal vi åpne vinflasker med en pinsett, aldri mer skal vi ha sushi-date sammen, aldri mer skal vi på konsert sammen, aldri mer skal vi stoppe for å hilse på katter vi møter på gata sammen, aldri mer skal vi på epleslang sammen, aldri mer skal vi fotografere sammen, aldri mer skal vi se på en film sammen mens du sovner halvveis inn i filmen, aldri mer.

Tenk det, Julie, med deg følte jeg aldri skam. Du ga meg aldri et feil blikk, du ble aldri sint på meg eller skuffet over meg, selv om jeg dreit meg ut. Det betydde så himla mye. Med deg følte jeg meg alltid trygg. Du kjente meg inn og ut og jeg tror ikke det finnes et tema i hele verden vi ikke har diskutert.

Det var godt å få bekreftet for noen uker siden at du ikke valgte å forlate oss, akkurat som jeg allerede visste. Du var alt for glad i de rundt deg til å bare gjøre noe sånt. Vi snakket jo sammen bare noen dager før og jeg visste at du aldri i verden hadde valgt å forlate livet selv. Du var jo ikke en gang nedfor sist vi snakket. Samtidig gjør det vondt å vite at dette ikke var ditt valg, nå som du først ikke er her lenger.

Men jeg er så irritert på deg! Irritert på deg som ikke ville være til bry, som ikke tok kontakt med noen da du var dårlig. Typisk deg. Du satte alltid andre foran deg selv og dette ble ditt nederlag. Åh, som jeg skulle ønske at du bare hadde ringt noen! Jeg er også irritert på at verden bare kan gå videre. Hallo, ser dere ikke? Ser dere ikke hvilket umistelig menneske som ikke er her lenger!? Men så må jo verden gå videre, jeg klarer bare ikke henge helt med. Ikke uten deg.

Du fikk tiden til å stå stille. Tiden står stille.

Det er flere som har lurt på hva som skjer videre på behandlingsfronten for min del. Og helt ærlig, jeg lurer selv. Men jeg tenkte å fortelle dere hva jeg vet, enn så lenge. Ingenting er hundre prosent bestemt ennå, men det er noen forslag som har kommet opp. Nøyaktig hva som skjer videre blir mest sannsynlig bestemt i løpet av denne uken her. Heldigvis har jeg en del baller å spille på, noe som føles godt og trygt. Psykiatrisk som jeg er på nå er heldigvis enige i at det ikke er lurt å bare sende meg hjem uten en plan for god oppfølging. For jeg ønsker virkelig å bli bedre og det kjempes hver eneste dag for å nå målet mitt. Heldigvis ser de dette!

Det første forslaget som har kommet opp er at jeg skal starte på dagenheten på spiseenheten så fort som mulig og samtidig være innlagt her jeg er nå i starten. Da vil jeg være på spiseenheten fra morgenen av og til etter middag, resten av døgnet vil jeg da være på avdelingen den første uken for så å være hjemme uken etter det. Dette kommer litt an på om de har plass der, men behandleren min på spiseenheten skal prøve å få ordnet det så fort som mulig. Dette er da noe som er foreslått i samarbeid mellom spiseenheten og psykiatrisk avdeling. Eventuelt å gå til behandling flere dager i uken hos behandleren min på spiseenheten mens jeg er innlagt her.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det andre forslaget som har kommet opp er å være innlagt her en stund til, men at jeg skal søkes inn til en ny runde på RASP. Dette forslaget kommer jo an på om jeg for det første har lyst til en ny runde der og for det andre om de ønsker å tilby meg en ny runde der. Aller helst vil jeg klare meg selv mest mulig, så jeg ønsker jo å få til dette uten RASP. Samtidig så vet jeg at behandlingen de tilbyr der er noe jeg virkelig kan nyttiggjøre meg av og som virkelig fungerer.

Alternativ tre er å være her litt til, så dra hjem for å gå til behandling på spiseenheten 1-2 ganger i uken og så be om plass på Modum Bad når de har et nytt inntak i september. Modum legger inn i bolker, derfor er ikke dette mulig før i september da det først er da det legges inn en ny bolk. Hvis jeg skal på Modum krever det at jeg er frisk nok til å klare å stå i mye av det vonde alene og klare å ta riktige valg, selv når følelsene herjer som verst. Jeg har virkelig tro på opplegget til Modum Bad, men om jeg ikke er frisk nok til å klare det overnevnte er det ikke mulig å nyttiggjøre seg av behandlingen de har å tilby.

Jeg håper dette ga litt mer klarhet til alle dere som lurte. Så kan jeg oppdatere dere så fort jeg vet noe mer. Om jeg skal hjem i helgene eller ei vet jeg heller ikke ennå, men jeg håper jo på å kunne få dra hjem. Ikke bare er det hyggelig og fint å være hjemme, men det er også en god øvelse for meg. For det er jo der ute i den virkelige verden jeg vil og jeg skal leve livet mitt, ikke på en eller annen institusjon. Da er det viktig å holde kontakt med hjemmet og ikke bli avhengig av å være innlagt et eller annet sted. Å skulle bli avhengig av å være på en institusjon er det siste jeg ønsker, heldigvis.

//Elise Amanda

“Panikkangst er en tilstand der du plutselig får anfall med intens frykt. Tilstanden ledsages av kroppslige fenomener som hjertebank, pustevansker, skjelving, svette, brystsmerter, svimmelhet, kvalme eller ubehag i magen. Anfallet oppstår plutselig, når sitt maksimum i løpet av ti minutter, og går over i løpet av minutter. Du føler deg frisk mellom anfallene. Under anfallet har du følelsen av å miste kontrollen, og du har du sterkt behov for hjelp: Etter anfallet er frykten stor for at anfallet skal komme igjen. Du kan komme til å utvikle en annen type angst, såkalt forventningsangst om nye anfall. Derfor prøver du å unngå steder eller personer som du forbinder med tidligere anfall.” (kilde: nhi)

Har du noen sinne opplevd panikkangst? Hvis du ikke har det, da er du svært heldig! Hvis du har det, da vet du hvor grusomt det egentlig er. Man kan lese mye om hva panikkangst egentlig er på nettet og man kan lese mye om symptomer på det. Men jeg synes ikke at man finner noe særlig informasjon om hvordan det virkelig oppleves for den som står i det. Så er mennesker forskjellige også. Kanskje opplever du det likt som meg om du har hatt det eller kanskje du opplever det helt annerledes om du har hatt det. Jeg tenkte uansett nå å fortelle dere hvordan jeg har opplevd det. For selv om det kan oppleves svært farlig, både for den som opplever det og for de som er rundt, så er det egentlig ikke farlig. Det er en overreaksjon fra kroppen sin del og frykten er som regel ikke reell.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Hjertet banker så hardt at jeg føler det skal hoppe ut av brystet. Det er vanskelig å høre noe rundt meg, alt jeg hører er de høye lydene fra hjertebankingen. Kan alle andre høre det? Høre hvor høyt hjertet slår? Jeg kjenner panikken gripe tak, jeg får ikke puste. Jeg får ikke puste! Jeg hyperventilerer så fort at jeg blir svimmel, jeg føler at jeg skal svime av hvert sekund. Jeg må bort, bort!! Hjertedunk. Får ikke puste. Panikk. Panikk. Panikk. Kroppen skjelver ukontrollert, jeg er så redd og det føles ut som at jeg skal dø. Pulsen stiger til himmels. Redselen er så stor, kroppen vil ikke lystre.

Men så, etter en del minutter roer det seg. Jeg får kontroll, jeg får hjelp til å puste vanlig. Sakte, men sikkert blir hjertedunkene lavere, pulsen roligere og pusten mer normal. Kroppen begynner endelig å lystre igjen og redselen slipper en del tak. Men jeg er sliten, så fryktelig sliten. Et slikt anfall er krevende, både fysisk og psykisk. Så jeg trenger å slappe av litt, trenger litt til på å klare å hente meg inn igjen. Og plutselig så er anfallet helt borte. Jeg har igjen gjenvunnet kontrollen.

Har du opplevd dette før?

//Elise Amanda