Det er flere som har spurt meg hvordan det gikk på vurderingsmøte jeg var på i går, så jeg tenkte å svare dere i plenum. Jeg skulle egentlig ønske at jeg kunne ha hatt med meg noen på møtet, men det gikk fint å dra alene. Jeg visste jo hvordan man kom seg dit og jeg visste jo hvem jeg skulle på møte med. Det var ikke et vurderingsmøte for intensivavdelingen alene, men et fellesmøte hvor det var vurdering for både intensiv og langtid. På møtet deltok enhetslederen fra langtid, psykiateren fra intensiv og jeg, så det var egentlig greit at det bare var oss og ikke veldig mange.

Jeg fortalte litt om hvordan ståa er for tiden og så snakket vi litt om hva RASP har hjulpet meg med før, hva som kan være aktuelt av behandling og litt rundt der. Dessverre så har langtidsavdelingen lang ventetid og ikke plass før rundt januar, noe som er en god tid å skulle vente. Intensiv har kortere ventetid med ca to måneder, men samtidig blir intensiven for kort tid var vi alle enige om, da det egentlig er max 6 uker man kan være der. Så forslagene som ble luftet var følgende:

a) Langtidsinnleggelse fra og med januar ca og gå i poliklinisk behandling på spiseenheten frem til det.
b) Gå på poliklinikken på RASP sin dagbehandling og være resten av kvelden og natten på avdeling.
c) Legges inn på intensiven, så noen uker hjemme / døgn i hjemfylket, deretter inn på intensivavdelingen igjen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Dette var da forslagene som ble luftet og hvis jeg hadde fått velge selv ville jeg nok ha gått for forslag nummer B. Jeg får mest sannsynlig svar på om jeg får plass eller ei og når eventuelt jeg får plass i starten av august, så da er det bare å krysse fingrene frem til det og ikke minst jobbe så godt jeg kan hjemme.

Jeg må også si at det var rart å være tilbake i gangene der igjen.. da jeg dro derfra i mai var jeg jo sikker på at jeg aldri skulle tilbake dit og at jeg kunne klare å gjøre resten av jobben hjemme. Derfor var det nesten litt skuffende å skulle måtte krype til korset for å be om hjelp, atter en gang. Samtidig er det en stor seier at jeg faktisk ba om hjelp, atter en gang. At jeg ikke gir meg, men at jeg fortsetter å kjempe. For dette her er som jeg har sagt mange ganger før: en kamp jeg ikke kan tillate meg selv å tape.

//Elise Amanda