Herlighet for et døgn dette har vært! I går var pappa, Andreas og jeg i møte på DPS i Sandefjord ang behandlingen der og at jeg mener de brøt med pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-1a og 2-1b. For å forklare det lett: de har overhodet ikke gitt meg forsvarlig behandling og jeg har i et skremmende tempo blitt dårligere av å være der. Les blogginnlegget jeg postet om det i går om du vil lese et utdypende svar på hvorfor. I møtet kom vi dessverre ingen vei, alt vi fikk høre var “jeg skjønner det er frustrerende” og “sånn jobber ikke vi”. Jeg ble enig med familien min om å bli der enn så lenge til vi hadde et annet alternativ.

Litt utover dagen ble jeg svært fortvilet og bestemte meg for å gå ned på legevakten i Sandefjord selv, da jeg ikke holdt ut en time til på DPS engang. På veien dit fikk jeg ringt nærmeste familie og informert dem om hvorfor jeg dro dit og at jeg dro dit. Gråtende fikk jeg også en samtale med RASP på telefonen, noe som var veldig godt. På legevakten var de selv fortvilte over situasjonen min, da de rett og slett ikke hadde lov til å hjelpe meg så lenge jeg var skrevet inn på DPS. Gråtende løp jeg ut og snakket med pappa, som kunne fortelle meg at Beate skulle kjøre til Sandefjord nå for å plukke meg opp.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Sammen med Beate dro jeg tilbake til avdelingen hvor jeg krevde å få snakke med vakthavende lege for å bli skrevet ut. Vakthavende lege forstod absolutt ingen ting, men gikk til slutt med på å skrive meg ut, heldigvis! Deretter bar turen til legevakten i Larvik hvor pappa møtte meg for å “ta over”. På legevakten fikk vi snakke med en veldig forståelsesfull og hjelpsom lege som prøvde å få meg inn på akuttpsykiatrisk. Noe som ikke gikk, men han fikk ordnet en time til meg neste morgen klokken 09.00 (altså i dag) med ambulant akutteam.

Deretter kjørte pappa meg hjem til Andreas hvor jeg ble natten over. I dag tidlig kjørte bestefaren min meg til møtet jeg hadde med AAT og plutselig satt jeg på møte med dem. Der møtte jeg to mennesker som genuint ønsket å hjelpe meg, som forstod situasjonen min og som var helt enig med meg. Under en time etter at jeg hadde ankommet møtet hadde de allerede fått ordnet med en innleggelse i Tønsberg til meg. Hvor mange kilo lettere jeg følte meg da kan jeg ikke beskrive engang (litt humor må inn: ironisk setning med tanke på at jeg har en alvorlig spiseforstyrrelse hehe).

Koffertene hadde ikke blitt pakket ut av, så de var det bare å dra med seg og så ble jeg kjørt til Tønsberg med drosje til psykiatrisk avdeling. Jeg er så takknemlig for hjelpen jeg har fått dette døgnet av pappa, Beate, Andreas, legevakten og AAT at jeg ikke kan få sagt takk mange nok ganger! Det samme til Tønsberg som har forstått meg og sett hvilke behov jeg har, her har de faktisk kompetanse og jeg tror virkelig de kan hjelpe. Jeg er så glad for at vi valgte å ta de avgjørelsene vi gjorde i går med å skrive meg ut fra DPS! Det var virkelig det riktige valget å ta! Jeg setter aldri foten min innenfor det stedet igjen, ikke så lenge jeg har en spiseforstyrrelse iallfall.

Så må jeg også si, til alle dere som har skrevet kommentarer og sendt meg meldinger: jeg er rystet over at så mange sitter med samme dårlige erfaringen som hva jeg gjør når det kommer til DPS døgn i Sandefjord. Det er ikke greit å bli behandlet slik og jeg kommer til å sende inn en klage, kanskje ta det et skritt lenger enn det til og med. Jeg får vondt i hele meg av å vite at så mange av dere har blitt mye dårligere av å være der. Jeg vil også si tusen hjertelig takk for alle gode ord og støtte, jeg svarer dere så fort jeg har overskudd til det. Enn så lenge håper jeg dere leser dette og vet at jeg setter så stor pris på tilbakemeldingene deres! <3 <3 <3 Bildene ovenfor her er forresten tatt nå, på rommet mitt her i Tønsberg enn så lenge.

//Elise Amanda

Hysj, vær stille. Kan du se det? Kan du se hvor vondt det gjør? En smerte så gripende at pusten blir slått ut. En verden så brutal at den grafset ut øynene med spisse klør. Et monster så ondt at alt annet virker godt. Kan du høre det, kan du se det?

Hvem skal overvinnes i en kamp som kjempes mot en selv? Hvem skal dø når den ene må leve, men de er ett? Kan du høre slagene? Skrikene? Kan du se smerten? Tårene? En kamp på liv og død, hvor den som seirer også må dø. Hvilke våpen skal brukes, hvilke skal legges ned?

En frykt så stor for å dø, men også for å leve. En frykt. En frykt. En frykt. Det var ikke sånn det skulle bli, det var ikke sånn det skulle være. Små føtter løper fort, snubler nesten gang på gang. Fortiden løper hakk i hel, små føtter faller. Et skrik. En smerte. En frykt. Kan du se det, kan du høre det?

Hysj, vær stille. Du kan ikke se det, du kan ikke høre det. Skrikene er tomme, tårene usynlige og kampene kjempes inne i et hode. Jeg er mitt eget monster, min egen helgen. Hysj, vær stille. Usynlige tårer må også tørkes. Se meg, redd meg, befri meg. Hysj, vær stille.. vær stille.

//Elise Amanda

Recovery er ingen rett og enkel sti å gå. Det går litt opp og det går litt ned, litt frem og litt tilbake. At det skal gå på skinner er en urealistisk tankegang. Derimot er det viktig at fremskrittene er større enn tilbakeskrittene og at man reiser seg opp igjen når man faller. Tidligere har jeg ofte gått i panikkmodus og rømt når ting har blitt for tøft, uten en sjanse til å få reist meg opp. Denne gangen er annerledes.

For ja, som forventet og som vanlig er i recovery så har jeg tatt noen skritt bakover noen ganger, også her. Men til syvende og sist har det gått fremover. Til syvende og sist så reiser jeg meg opp igjen og fortsetter å gå. Man velger ikke å ha små tilbakefall, men man kan velge hvordan man skal håndtere det. Skal man gi alt, reise seg opp igjen og kjempe videre eller skal man gi opp? Jeg reiser meg iallfall.

Annonsørinnhold

Spar opptil 69%: Salg på Johaug, Under Armour, Twentyfour +++

Det har vært flere stormer jeg har stått i her, store stormer. Men jeg har hatt noen til å stå i stormene med meg. De kan ikke gå veien for meg, det må jeg gjøre selv, men de kan gå veien med meg. Selv når ting har stått på som verst og spiseforstyrrelsen har herjet så godt den kan har de stått der. Det å vite at de ikke gir meg opp gjør det lettere å ikke gi opp seg selv. Jeg prøver å være sterk, jeg er sterk, men noen ganger trenger jeg noen til å være sterk for meg.

Så hvordan går det egentlig med meg? Spiseforstyrrelsen er fortsatt sterk, men samtidig går det så himla mye bedre. Jeg har gjort store fremskritt på bare litt over syv uker. Jeg har vunnet kamper jeg aldri i verden hadde trodd jeg skulle ha vunnet om du hadde spurt meg for tre måneder siden. Da hadde jeg nok ristet på hodet og ledd av deg om du hadde fortalt meg hva jeg skulle komme til å oppnå. Det er tøft, men det går den rette veien. Det går så absolutt ikke bra, men det går så absolutt ikke dårlig heller. Det går. Jeg klarer meg. Jeg kjemper. Jeg er her. Puster. Kjemper. Jeg skal vinne. Bli frisk. Jeg kan. Jeg skal.

Hvordan går det med akkurat deg?

//Elise Amanda

Gårsdagen var grusom. Forferdelig. Ikke til å holde ut. På toppen av det hele fikk jeg en hjerteskjærende beskjed. Det føles helt feil å skulle klage over mine personlige elendigheter i dag. Det føles helt feil å skrive blogginnlegg i dag som om ingenting har hent. For noe har hent, noe som ikke kan bli omgjort. Alle mine tanker går til familie og nære venner. Jeg sender tusenvis av hjerteklemmer til dere. Tusen takk for at jeg fikk æren av å kjenne deg, kjære C. Tusen takk for smilene du ga meg, for latteren din og for klemmene dine. Foralltid med oss i hjertet. Om kjærlighet bare hadde vært nok hadde du vært her ennå. Sov godt, lille engel. Du satte dype spor her på jord.

klem

God kveld! I skrivende stund har jeg hviletid i stua etter kveldsmaten, noe jeg har etter hvert måltid. Dagene her går utrolig fort, samtidig som de går utrolig sakte så langt. Uansett, nå tenkte jeg å dele seks av mine grunner til å bli frisk med dere. Å ha noe å strekke seg etter hjelper virkelig, for man må faktisk ville bli frisk for å kunne bli det.

Jobbe/studere
Det er utrolig kjedelig å ikke kunne jobbe eller studere, for jeg vil så gjerne bidra og ha noe å drive med jeg også. Å utdanne meg til barnehagelærer og så jobbe som det er drømmen min og det vil jeg virkelig få til.

Stifte familie
Med Andreas selvfølgelig, men før det skjer må jeg være frisk nok til det, for slik situasjonen er nå går nok ikke det.

Annonsørinnhold

Get Inspired: Introtilbud og nyheter på salg opptil 70%

Veganer?
Hehe.. håper ikke familien min som leser dette får bakoversveis nå, men jeg ønsker å spise helt plantebasert eller så og si plantebasert så fort jeg er frisk. Men akkurat nå som jeg er i en prosess med å bli frisk får det holde å være vegetarianer.

Aktivitet
Tenk så deilig å kunne trene nøyaktig det man vil og så ofte man vil! Å ha en kropp som fungerer tipp topp er noe jeg virkelig savner. Før jeg ble syk trente jeg masse og elsket det, men etter jeg ble syk har jeg ikke vært istand til å følge opp interessene mine noe særlig der. Litt dansing er det eneste jeg har hatt energi nok til å opprettholde.

Være sosial
Når man er syk er det vanskelig å være sosial, da sosiale sammenkomster som regel involverer mat av noe slag. Å ikke ende med å dra fra alt mulig på grunn av maten eller ikke komme seg dit i det hele tatt på grunn av maten må være fint! Spiseforstyrrelsen har ødelagt for mange av mine sosiale relasjoner dessverre.

Kunne gå med det jeg liker
Dessverre setter jeg ofte sammen fine antrekk, men ender med å begynne å gråte på grunn av hvordan jeg ser ut i dem, for så å skifte til noe annet. Tenk så deilig å kunne ta på seg det man synes er fint, fremfor det man ikke føler seg for stor i?

Er det noe av dette du ser på som en selvfølge?

//Elise Amanda

Kjære Elise Amanda, om ti år er du fremdeles syk.
Du bor alene i en liten hybel med kattene, samboeren din orket ikke mer etter at du ga opp behandling og ikke ville jobbe for å bli frisk lenger. Dagene dine går til å overspise og kaste opp, så alt av penger, energi og våkne timer går til nettopp det. Sykdommen er sterkere enn noen gang og du har null håp om å bli bedre, du gidder ikke en gang å prøve. Du har ikke noe kontakt med venner og du isolerer deg helt, men heldigvis er du tynn og liten da. Så noe har du, noe som står sterkere i deg og betyr mer enn venner, familie og et virkelig liv. Maten er alt som betyr noe og så lenge du har den trenger du ikke alt det andre. Det du ikke vet er etter å ha kjørt kroppen din så hardt i så mange år kommer den snart til et punkt hvor den ikke orker mer. Men du dør tynn heldigvis, det er da i det minste noe?

Kjære Elise Amanda, om ti år er du frisk eller tilnærmet frisk.
Du ser tilbake på årene med sykdom og kan ikke kjenne deg igjen lenger, forstod ikke hva du egentlig var så redd for og hvordan en sykdom kunne ha så mye makt over deg. Du og samboeren din ble etterhvert gift og trives veldig med det, bryllupet var en av de fineste dagene i hele ditt liv. Sammen har dere kjøpt et hus og der bor dere med de to kattene og barna deres. Hverdagen er hektisk med jobb, fritidsinteresser, barn og tid til hverandre, men dere får det til å funke godt. Å dra på middagsdate sammen har blitt en hyggelig ting og du klarer å slappe helt av. Hverdagen din er ikke styrt av mat, kropp og vekt lenger, men av livet. Du kjenner i hele kroppen at du er takknemlig for livet du lever og takker deg selv hver eneste dag for at du ga alt i kampen mot spiseforstyrrelsen. Et helt vanlig liv har du nå, men det er et liv du har lyst til å leve i.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Jeg vet iallfall hvilket av disse livene jeg vil ha om ti år og det er ikke et liv med spiseforstyrrelsen, for å si det sånn.

//Elise Amanda

Ps: lik gjerne bloggsiden min på facebook HER.

God kveld dere! Nå er jeg totalt utslitt etter en dag med mange inntrykk. Pappa og jeg kjørte innover i dag til Oslo for et forvernsmøte på RASP, det vil si et møte før innleggelsen hvor vi skal planlegge litt rundt innleggelsen. Jeg sitter igjen med mange tanker som jeg må prøve å få sortert litt i kveld. Selve opplegget og planen for meg virker utrolig godt, jeg ble møtt med forståelse og respekt og jeg forstod at de virkelig er flinke der. Tidligere andre steder har jeg blitt møtt med at de ser på mye av utfordringene mine som problemer og ikke noe mer, her ble jeg møtt med “det finner vi en løsning på” og bare det ga meg troen på at dette virkelig er riktig sted for meg. Tillit til behandling er noe jeg også har strevet med før da løfter har blitt brutt (ikke fra min side jeg sikter til her), mens på RASP var de ærlige og åpne mot meg, noe som gjør ting veldig mye lettere. Dette skal gå!

Vi fikk også planlagt min midlertidige kostliste der borte, litt annet forskjellig og planlagt hvordan de kan hjelpe meg på best mulig måte. Det å ha avtale på hvordan personalet skal reagere i ulike situasjoner gjør både meg og dem forberedt best mulig og dermed muligheten til å håndtere ting på best mulig måte. Slik planlegging har jeg ikke fått før og jeg føler at de ser meg som et individuelt menneske og ikke bare en diagnose, noe som er så viktig! Rett før jeg dro fikk jeg i tillegg en liten omvisning og til tross for at det er sykehussenger der på rommene så det ganske ok ut!

Pappa knipset noen bilder av meg før vi gikk inn til møtet, av de med hele meg i ble det kun tre stykker så det ble ikke akkurat så mye å velge i hehe.. jaja, de kunne ha blitt verre! Selve utsnittene i bildene ble overraskende gode! Det ene har jeg kuttet vekk ansiktet med vilje altså.

På vei hjem dro vi en rask tur innom Ikea og det var hele 30 år siden pappa hadde vært der sist haha. Der fikk jeg handlet litt småting og vi fikk spist middag. Jeg kjøpte med meg en lyslenke, en bilderamme, tre små uekte kaktuser i potte og tre plakater til å ta med meg på RASP. Et sterilt sykehusrom? Nei takk! Slike små ting som dette for å gjøre det litt mer hjemmekoselig hjelper veldig, jeg skal tross alt bo på det rommet i seks uker. Tenk at i dag er det kun en uke nøyaktig til innleggelse? Ææææ….

Synes du det hørtes bra ut?

//Elise Amanda

For mange år siden trodde jeg at jeg var sterk, sterkere enn alle rundt meg og jeg så på dem som svake. Jeg trodde jeg var sterk som takket nei til kake og gikk på rommet mitt istedenfor å være nede med selskapet. Jeg trodde jeg var sterk som ikke tok med meg lunsj på skolen og at alle de andre som spiste lunsj var svake. Jeg trodde jeg var sterk som tålte å få fysisk vondt av å kaste opp flere av måltidene jeg spiste, mens alle andre beholdt sine. Jeg trodde jeg var sterk som tok sit ups fordi jeg hadde spist et lite måltid, mens andre slappet av på sofaen etter mat. Jeg trodde jeg var sterk da jeg så vekten gå nedover, mens alle andre la på seg den perioden av ungdomstiden. Jeg trodde jeg var sterk som lagde spor i armen min dype nok til at de ble til varige arr, mens andre heller tegnet med kulepenn på sine armer.

Jeg trodde virkelig at dette var ekte styrke, så mye kan en spiseforstyrrelse lure en.

Annonsørinnhold

Get Inspired: Introtilbud og nyheter på salg opptil 70%

Nå vet jeg at ekte styrke er å kjempe mot stemmene og at det er jeg som er svak om jeg hører på dem. Jeg vet at jeg er sterk om jeg lar være å overspise og kaste opp (over her siktet jeg til anoreksi, som var det jeg slet med før det utviklet seg til bulimi). Jeg vet at jeg er sterk om jeg ikke skader meg selv, men heller gjør andre ting som er gode for å avlede meg. Jeg vet at jeg er sterk ved å godta vektoppgang og ikke ved å gjøre alt i min makt for å rase ned i vekt. Jeg vet at jeg er sterk som kun trener når jeg liker det og ikke fordi det forbrenner kalorier. Jeg vet at jeg er sterk om jeg ikke holder tyst i behandlingstimene, men heller forteller ærlig om hvordan ting er og hva jeg føler. Jeg vet at jeg er sterk om jeg ikke hører på alt spiseforstyrrelsen ber meg om å gjøre, men heller kjemper med nebb og klør for å ikke høre på den.

Nå vet jeg hva ekte styrke er. Det krever ikke styrke å bli syk, det som krever styrke er å bli frisk.

Mye har forandret seg i løpet av årene jeg har vært syk. Det er ikke lenger en indre konkurranse mot meg selv om å bli sykest mulig, en konkurranse man er dømt til å tape. Det er nå en indre konkurranse og et genuint ønske om å bli bedre, selv om spiseforstyrrelsen fremdeles har stor makt. Ikke minst har jeg nå rasjonelle tanker i tillegg til irrasjonelle og jeg klarer å skille på dem som regel.

Jeg kjemper den riktige kampen denne gangen og det er kampen om å bli frisk.

//Elise Amanda

Jeg har så mye på hjertet i kveld at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Drømmer, håp, fortvilelse og angst. Jeg vil bare trylle meg frisk nok med en gang til å kunne leve det livet jeg virkelig ønsker å leve. I kveld sendte jeg mail til danseskolen om at jeg ikke kommer i flere ballettimer dette semesteret på grunn av innleggelse. Det var vondt det. Dansinger er den ene tingen som har hindret meg fra å rævkjøre kroppen min totalt, man må nemlig ha en fungerende kropp for å være i stand til å danse. Det har i tillegg vært fristedet mitt i så mange år, et sted som har gitt meg glede uansett hvor tungt ting har vært, et sted jeg bare har kunnet få være meg selv. Det var godt å få noen fine meldinger tilbake om at de ønsket meg god bedring❤ Jeg skulle bare så inderlig ønske at verden kunne bli satt på pause frem til jeg er frisk nok til å leve et tilnærmet normalt liv.

Hele kroppen min vrir seg av angst. Jeg takler ikke å bo i denne kroppen jeg har nå etter å ha gått opp haugevis av kilo, hvordan pokker skal jeg takle å måtte opp mange kilo til? Det er kun to uker til innleggelse, jeg vil ikke, jeg vil ikke!! Jeg vil dere skal se hvor vondt det faktisk gjør, jeg vil skrike ut at dere må gjøre alt dere kan for å aldri bli viklet inn i en spiseforstyrrelse og ta grep så fort som mulig om dere blir det. To uker til jeg skal til oppfeitningsklinikken (nei, jeg er ikke så negativ, dette har blitt intern humor mellom meg og noen av mine nærmeste). Jeg forstår bare ikke hvordan det skal gå. De fleste dager gjemmer jeg meg bort i store klær. Jeg begynner å gråte om noen kommer borti kroppen min. Jeg dusjer kun når det er strengt nødvendig fordi jeg ikke vil se eller ta på min egen kropp mer enn strengt nødvendig. Å poste bilder av meg selv for tiden får monsteret til å skrike de fæleste ting, men jeg prøver å ikke la det kontrollere meg og mine interesser. Sett utenfra virker livet mitt ganske ok, men jeg tror de fleste hadde fått bakoversveis over å skulle fått et lite innblikk i hvordan det egentlig er. Det meste av tiden min går til å overspise og spy, det er ikke særlig glamorøst. Jeg gråter av utmattelse, jeg vil ut av denne karusellen. Kan ikke noen ta meg med til Neverland, da?

Men jeg er også fylt med håp og jeg ønsker så at dere skal se det. Jeg skulle ha vært innlagt i går om det var opp til friske-Elise å bestemme. Jeg vil bare bli ferdig med all denne dritten, en gang for alle og helst så fort som mulig. Behandlingssystemet rundt meg har forespeilet at det ennå blir årevis med behandling på meg. Målet er ikke en gang å bli frisk, men å bli frisk nok til å kunne leve tilnærmet normalt. Og helt ærlig? Kommer jeg i det hele tatt dit vil jeg gråte av glede. Å være tilnærmet frisk hadde vært helt fantastisk, og så kan man heller ta ting derifra. Derfor gleder jeg meg litt også til å komme inn til RASP og Modum Bad, fordi jeg er fylt med håp om et bedre og friskere liv. Et liv der jeg selv har kontrollen. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvor fint det hadde vært å kunne dra på middag til noen uten å måtte dra hjem for å spise mer og spy, jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan det er å ikke ha angst hver eneste dag over sin egen kropp, jeg kan ikke en gang forestille meg et liv hvor det finnes viktigere ting enn mat, kropp og vekt. Tenk så heldige de som har et slikt liv jeg ikke en gang kan forestille meg er!

Om rundt 30 minutter er det premiere på Paradise Hotel, dette er også noe som har opptatt tankene mine i dag. En av mine guilty pleasures definitivt! En liten måte å koble ut fra virkeligheten på med mennesker som lever så forskjellig liv fra meg som det er mulig å leve. Mennesker som ikke en gang vet hvem statsministeren i Norge er (nei, jeg tuller ikke!), mennesker med sterke meninger om mye forskjellig og mennesker som gjør mye underholdende. Sånn ellers så opptar politikk mye av tankene mine i kveld og det er så mye jeg vil dere med dere, i tillegg til økonomi, pakkeliste, enda mer spiseforstyrrede tanker, tanker om å ikke være god nok / flink nok, tanker om hvilken bok jeg har lyst til å låne på biblioteket neste gang, jeg vil fortelle dere om så mange fantastiske bøker og få banket inn hvorfor man burde ta seg til til å lese, om hvorfor man skal sette pris på livet, jeg vil skrive et sint innlegg om hvordan mennesker behandler miljøet og så himla mye mer. Dette er en kveld hvor jeg har veldig mye på hjertet med andre ord.

Har du noe på hjertet i kveld som du ønsker å dele?

//Elise Amanda

Jeg holdt pusten i dét jeg forstod at Andreas snakket med behandleren min på telefon. Hva samtalen handlet om var ikke vanskelig å forstå, men jeg valgte å ikke høre etter før Andreas selv kunne fortelle meg det. Uansett utfall var det skummelt å skulle høre, det er jo noe som preger en både på den ene og den andre måten. Etter at telefonsamtalen ble avsluttet fikk jeg et svar jeg lenge hadde gruet meg til å få. Livredd for avslag, men samtidig redd for et ja, trakk jeg pusten dypt. “Du fikk plass” kom det fra Andreas. Jeg kjente meg ufattelig lettet, men også litt skremt. Tenk at de sa ja!

Jeg hadde fryktet i lang tid nå at jeg skulle få et nei. og hadde egentlig innstilt meg på det siden jeg aldri hørte noe. Hvis RASP hadde sagt nei hadde hele behandlingsplanen min røket som konsekvens, da alt var avhengig av et opphold på RASP først. Jeg skulle egentlig fått svar av RASP for over 5 uker siden, så jeg hadde på en måte innstilt meg på at jeg ikke skulle få plass. Men så får jeg det altså!

Annonsørinnhold

Spar opptil 69%: Salg på Johaug, Under Armour, Twentyfour +++

“Når?” spør jeg Andreas nysgjerrig. Jeg fikk helt hakeslepp da han svarte at jeg har plass allerede om nøyaktig tre uker. Tre uker?! Stress! Det stod jo på nettet at det er 12 uker ventetid, så denne hadde jeg ikke sett komme. Tre uker på å forberede meg mentalt, tre uker på å gi beskjed til folk og ordne opp i ting som må ordnes før jeg drar, tre uker på å pakke, kun tre ganger til på dansingen inkludert i dag, på å si hade til alle. For etter RASP skal jeg nemlig direkte til Modum Bad for innleggelse der. Bortsett fra helgepermisjoner på Modum Bad skal jeg ikke være hjemme igjen før Modum Bad har sommerstengt tre uker i juli før det er tilbake dit igjen.

Jeg er utrolig lettet, men også livredd. Jeg håper jeg blir på god vei til å vinne kampen denne gangen.

//Elise Amanda