For mange år siden trodde jeg at jeg var sterk, sterkere enn alle rundt meg og jeg så på dem som svake. Jeg trodde jeg var sterk som takket nei til kake og gikk på rommet mitt istedenfor å være nede med selskapet. Jeg trodde jeg var sterk som ikke tok med meg lunsj på skolen og at alle de andre som spiste lunsj var svake. Jeg trodde jeg var sterk som tålte å få fysisk vondt av å kaste opp flere av måltidene jeg spiste, mens alle andre beholdt sine. Jeg trodde jeg var sterk som tok sit ups fordi jeg hadde spist et lite måltid, mens andre slappet av på sofaen etter mat. Jeg trodde jeg var sterk da jeg så vekten gå nedover, mens alle andre la på seg den perioden av ungdomstiden. Jeg trodde jeg var sterk som lagde spor i armen min dype nok til at de ble til varige arr, mens andre heller tegnet med kulepenn på sine armer.

Jeg trodde virkelig at dette var ekte styrke, så mye kan en spiseforstyrrelse lure en.

Nå vet jeg at ekte styrke er å kjempe mot stemmene og at det er jeg som er svak om jeg hører på dem. Jeg vet at jeg er sterk om jeg lar være å overspise og kaste opp (over her siktet jeg til anoreksi, som var det jeg slet med før det utviklet seg til bulimi). Jeg vet at jeg er sterk om jeg ikke skader meg selv, men heller gjør andre ting som er gode for å avlede meg. Jeg vet at jeg er sterk ved å godta vektoppgang og ikke ved å gjøre alt i min makt for å rase ned i vekt. Jeg vet at jeg er sterk som kun trener når jeg liker det og ikke fordi det forbrenner kalorier. Jeg vet at jeg er sterk om jeg ikke holder tyst i behandlingstimene, men heller forteller ærlig om hvordan ting er og hva jeg føler. Jeg vet at jeg er sterk om jeg ikke hører på alt spiseforstyrrelsen ber meg om å gjøre, men heller kjemper med nebb og klør for å ikke høre på den.

Nå vet jeg hva ekte styrke er. Det krever ikke styrke å bli syk, det som krever styrke er å bli frisk.

Mye har forandret seg i løpet av årene jeg har vært syk. Det er ikke lenger en indre konkurranse mot meg selv om å bli sykest mulig, en konkurranse man er dømt til å tape. Det er nå en indre konkurranse og et genuint ønske om å bli bedre, selv om spiseforstyrrelsen fremdeles har stor makt. Ikke minst har jeg nå rasjonelle tanker i tillegg til irrasjonelle og jeg klarer å skille på dem som regel.

Jeg kjemper den riktige kampen denne gangen og det er kampen om å bli frisk.

//Elise Amanda