Jeg har så mye på hjertet i kveld at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Drømmer, håp, fortvilelse og angst. Jeg vil bare trylle meg frisk nok med en gang til å kunne leve det livet jeg virkelig ønsker å leve. I kveld sendte jeg mail til danseskolen om at jeg ikke kommer i flere ballettimer dette semesteret på grunn av innleggelse. Det var vondt det. Dansinger er den ene tingen som har hindret meg fra å rævkjøre kroppen min totalt, man må nemlig ha en fungerende kropp for å være i stand til å danse. Det har i tillegg vært fristedet mitt i så mange år, et sted som har gitt meg glede uansett hvor tungt ting har vært, et sted jeg bare har kunnet få være meg selv. Det var godt å få noen fine meldinger tilbake om at de ønsket meg god bedring❤ Jeg skulle bare så inderlig ønske at verden kunne bli satt på pause frem til jeg er frisk nok til å leve et tilnærmet normalt liv.
Hele kroppen min vrir seg av angst. Jeg takler ikke å bo i denne kroppen jeg har nå etter å ha gått opp haugevis av kilo, hvordan pokker skal jeg takle å måtte opp mange kilo til? Det er kun to uker til innleggelse, jeg vil ikke, jeg vil ikke!! Jeg vil dere skal se hvor vondt det faktisk gjør, jeg vil skrike ut at dere må gjøre alt dere kan for å aldri bli viklet inn i en spiseforstyrrelse og ta grep så fort som mulig om dere blir det. To uker til jeg skal til oppfeitningsklinikken (nei, jeg er ikke så negativ, dette har blitt intern humor mellom meg og noen av mine nærmeste). Jeg forstår bare ikke hvordan det skal gå. De fleste dager gjemmer jeg meg bort i store klær. Jeg begynner å gråte om noen kommer borti kroppen min. Jeg dusjer kun når det er strengt nødvendig fordi jeg ikke vil se eller ta på min egen kropp mer enn strengt nødvendig. Å poste bilder av meg selv for tiden får monsteret til å skrike de fæleste ting, men jeg prøver å ikke la det kontrollere meg og mine interesser. Sett utenfra virker livet mitt ganske ok, men jeg tror de fleste hadde fått bakoversveis over å skulle fått et lite innblikk i hvordan det egentlig er. Det meste av tiden min går til å overspise og spy, det er ikke særlig glamorøst. Jeg gråter av utmattelse, jeg vil ut av denne karusellen. Kan ikke noen ta meg med til Neverland, da?
Men jeg er også fylt med håp og jeg ønsker så at dere skal se det. Jeg skulle ha vært innlagt i går om det var opp til friske-Elise å bestemme. Jeg vil bare bli ferdig med all denne dritten, en gang for alle og helst så fort som mulig. Behandlingssystemet rundt meg har forespeilet at det ennå blir årevis med behandling på meg. Målet er ikke en gang å bli frisk, men å bli frisk nok til å kunne leve tilnærmet normalt. Og helt ærlig? Kommer jeg i det hele tatt dit vil jeg gråte av glede. Å være tilnærmet frisk hadde vært helt fantastisk, og så kan man heller ta ting derifra. Derfor gleder jeg meg litt også til å komme inn til RASP og Modum Bad, fordi jeg er fylt med håp om et bedre og friskere liv. Et liv der jeg selv har kontrollen. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvor fint det hadde vært å kunne dra på middag til noen uten å måtte dra hjem for å spise mer og spy, jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan det er å ikke ha angst hver eneste dag over sin egen kropp, jeg kan ikke en gang forestille meg et liv hvor det finnes viktigere ting enn mat, kropp og vekt. Tenk så heldige de som har et slikt liv jeg ikke en gang kan forestille meg er!
Om rundt 30 minutter er det premiere på Paradise Hotel, dette er også noe som har opptatt tankene mine i dag. En av mine guilty pleasures definitivt! En liten måte å koble ut fra virkeligheten på med mennesker som lever så forskjellig liv fra meg som det er mulig å leve. Mennesker som ikke en gang vet hvem statsministeren i Norge er (nei, jeg tuller ikke!), mennesker med sterke meninger om mye forskjellig og mennesker som gjør mye underholdende. Sånn ellers så opptar politikk mye av tankene mine i kveld og det er så mye jeg vil dere med dere, i tillegg til økonomi, pakkeliste, enda mer spiseforstyrrede tanker, tanker om å ikke være god nok / flink nok, tanker om hvilken bok jeg har lyst til å låne på biblioteket neste gang, jeg vil fortelle dere om så mange fantastiske bøker og få banket inn hvorfor man burde ta seg til til å lese, om hvorfor man skal sette pris på livet, jeg vil skrive et sint innlegg om hvordan mennesker behandler miljøet og så himla mye mer. Dette er en kveld hvor jeg har veldig mye på hjertet med andre ord.
Har du noe på hjertet i kveld som du ønsker å dele?
//Elise Amanda
Jeg kunne skrevet veldig lang kommentar nå merker jeg. Men ja, jeg har mye på hjertet selv. Og idag sa jeg til noen at jeg skulle ønske jeg hadde en helt anonym blogg der jeg kunne skrevet akkuratt det som jeg tenker mest på. Og ting jeg tror andre også vil ha nytte av å lese- men jeg ikke tørr å dele.
Jeg synest det var veldig leit når jeg leste tidligere at forsamtalen ble forflyttet slik at det kolliderte med siste dansetime. Det hørtes så unødvendig ut å starte slik. Menmen, om det er en trøst kan du på sikt danse mye mer og ha mye mer energi. (Vet det ikke hjelper så mye å høre nå)
Jeg kan kjenne igjen veldig mye av det du skriver fra eget liv. Og forstår godt du har mange ambivalente følelser nå og mye angst. Jeg vet ikke hvor mye jeg tørr å utlevere av mine ting i kommentarfeltet, men jeg heier veldig mye på deg! <3
Begynner PH ikveld? Det visste jeg faktisk ikke!! Takk for du minnet om det- perfekt underholdning nå. <3 Håper du deler flere innlegg om ting du har på hjertet. Ha en fin kveld. Tenker på deg <3
Det er vel slik at fra tid til annen har man slike dager, uker ja til og med måneder, der man blir revet i stykker av motstridende tanker og følelser, tunge tanker og panikk. Det er perioder som dukker opp i alle stadier av livet, mer eller mindre lange og sterke. Du har sikkert hørt det tusen ganger at det er det som utgjør livet, det vi vokser på og det som former oss til den unike personligheten vi fremstår som etterhvert. Jeg vet at det er ufattelig tungt og kan virke håpløst når det røyner på. Men hvor deilig er det ikke når du ser lysskjæret ved horisonten som vokser seg større og større til det fyller deg med yrende, kriblende forventning og lykke etterhvert. For det kommer til å skje. Helt sikkert. For sånn er livet, rett og slett. Vi mennesker trenger nok opp- og nedturer for å bli hele, empatiske og konstruktive vesen. Og ikke bare det, vi mennesker holder ikke ut å være lykkelig og uten problemer hele tiden. Det gjør oss mentalt syk. Men det ser ut til at de som gjør seg mest tanker også kan lide hardest i tider. Jeg vil ikke komme med noe intetsigende utsagn, men jeg har etter et langt liv på berg- og dalbane lært at en ting er helt supersikker: Alt skjer av en grunn. Hvis du bare holder ut og klarer å jobbe deg igjennom den vanskelige tiden, så kommer du til å se at jaggumeg, det var godt for noe. Tenker på deg 🙂
<3
Så fint skrevet💛Og veldig tungt å lese! Jeg kjenner meg veldig igjen i å måtte avlyse/stoppe noe som betyr så mye, på grunn av sykdom og helsa, men en annerledes sykdom 💛 Stå på, du klarer dette, du kommer deg igjennom det!