HVORDAN GÅR DET EGENTLIG MED MEG?

Recovery er ingen rett og enkel sti å gå. Det går litt opp og det går litt ned, litt frem og litt tilbake. At det skal gå på skinner er en urealistisk tankegang. Derimot er det viktig at fremskrittene er større enn tilbakeskrittene og at man reiser seg opp igjen når man faller. Tidligere har jeg ofte gått i panikkmodus og rømt når ting har blitt for tøft, uten en sjanse til å få reist meg opp. Denne gangen er annerledes.

For ja, som forventet og som vanlig er i recovery så har jeg tatt noen skritt bakover noen ganger, også her. Men til syvende og sist har det gått fremover. Til syvende og sist så reiser jeg meg opp igjen og fortsetter å gå. Man velger ikke å ha små tilbakefall, men man kan velge hvordan man skal håndtere det. Skal man gi alt, reise seg opp igjen og kjempe videre eller skal man gi opp? Jeg reiser meg iallfall.

Det har vært flere stormer jeg har stått i her, store stormer. Men jeg har hatt noen til å stå i stormene med meg. De kan ikke gå veien for meg, det må jeg gjøre selv, men de kan gå veien med meg. Selv når ting har stått på som verst og spiseforstyrrelsen har herjet så godt den kan har de stått der. Det å vite at de ikke gir meg opp gjør det lettere å ikke gi opp seg selv. Jeg prøver å være sterk, jeg er sterk, men noen ganger trenger jeg noen til å være sterk for meg.

Så hvordan går det egentlig med meg? Spiseforstyrrelsen er fortsatt sterk, men samtidig går det så himla mye bedre. Jeg har gjort store fremskritt på bare litt over syv uker. Jeg har vunnet kamper jeg aldri i verden hadde trodd jeg skulle ha vunnet om du hadde spurt meg for tre måneder siden. Da hadde jeg nok ristet på hodet og ledd av deg om du hadde fortalt meg hva jeg skulle komme til å oppnå. Det er tøft, men det går den rette veien. Det går så absolutt ikke bra, men det går så absolutt ikke dårlig heller. Det går. Jeg klarer meg. Jeg kjemper. Jeg er her. Puster. Kjemper. Jeg skal vinne. Bli frisk. Jeg kan. Jeg skal.

 

Hvordan går det med akkurat deg?

//Elise Amanda

7 kommentarer
    1. Så bra. Dette klarer du!
      Vet hvordan det er å ha det tøft for å si det mildt. Men man må bare stå i det og så blir det plutselig bedre.

    2. Stå på Elise, jeg er sikker på du blir frisk. Fordi du VIL det så inmari, da VIL det snu på et tidspunkt. Og så flott du har folk og får nye “redskaper” til å takle det som dukker opp. Jeg har det ganske fint. Litt dritt med jobb-ting, men ikke mer enn jeg overlever 🙂 Og mye annet fint rundt meg på privaten 🙂 God klem <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg