En behandler jeg hadde en gang snakket mye om spiseforstyrrede briller. Jeg ville ikke innrømme det der og da, jeg er ikke en gang sikker på om jeg trodde på henne, men nå i ettertid har jeg innsett hvor rett hun faktisk hadde. Siden jeg ble fortalt om dette for flere år siden har jeg blitt mye mer reflektert, ikke minst har jeg blitt flink på å skille mellom rasjonelle og irrasjonelle tanker. Det tror jeg faktisk er den største grunnen til at jeg er hvor jeg er i dag, det å klare å skille mellom nettopp det. Og det er dette spiseforstyrrede briller handler om! Å kunne skille på hvilke tanker og hendelser som oppleves som/av meg og hvilke tanker og hendelser som det kun er spiseforstyrrelsen som ser. Som det å se seg selv i speilet, ser jeg meg selv som superdupermegafeit så er det jo de spiseforstyrrede brillene jeg ser med. La meg gi dere et relevant eksempel på hvordan man derimot kan “høre” med disse brillene på.

“Så utrolig fin du ser ut om dagen, Elise Amanda!”. Egentlig et fint kompliment, er det ikke? Hvem ville ikke satt pris på å få høre det liksom? Men med spiseforstyrrede briller på høres dette helt annerledes ut i hodet. For jeg vet at jo nærmere normalvekt jeg har nærmet meg, jo finere får jeg høre av andre at jeg er. Dermed blir en så uskyldig setning tolket om til “Så utrolig mye du har lagt på deg og så mye feitere du har blitt, Elise Amanda!”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det å klare å skille på hva man ser/hører når man har på spiseforstyrrede briller og ikke er veldig VIKTIG. Før gikk jeg konstant rundt med brillene på og absolutt alt andre sa og gjorde tolket jeg i verste mening. Nå derimot er det heldigvis ikke slik og det gjør ting så himla mye lettere. Likevel, jeg skal innrømme at eksempelet over fremdeles er det første jeg tenker når jeg får en slik kommentar. Forskjellen er at etter noen få sekunder klarer jeg å innse at nå er det faktisk spiseforstyrrelsen som styrer tankene og ikke meg. At jeg hørte den kommentaren med spiseforstyrrede briller på og så kan jeg ta dem av og tenke på kommentaren på nytt. Og ja, den spiseforstyrrede tanken preger meg fortsatt og den sitter igjen. Men innerst inne vet jeg det godt: jeg hørte kommentaren med spiseforstyrrede briller på og kommentaren var ikke ment som “så tykk du har blitt”. Den var faktisk ment oppriktig som at jeg ser fin ut. Det er bare litt vanskelig å tro på innimellom, men nå vet jeg i det minste når jeg har på brillene. Og det har hjulpet meg mye lenger enn en skulle tro.

Har du noen tanker rundt dette? Ser du deg selv med slike briller noen ganger?

//Elise Amanda

Timen i dag på DPS var ganske tøff. Ikke bare hadde jeg nokså stor søvnmangel og ikke bare var det pokker så tøft å håndtere å dusje min egen kropp på morgenen, men timen i seg selv var også tøff. Vi pirket nemlig borti litt av det vonde. Jeg har aldri før skrevet om det på bloggen og kommer nok heller ikke til å skrive noe om det. Det vonde er alt for sårt til at jeg er i stand til å publisere det offentlig. Like så greit i grunn, jeg har aldri hatt som hensikt å blottlegge hele sjelen min på det store internett. Selv om jeg sikkert virker godt over gjennomsnittet åpen for dere lesere (noe jeg for så vidt er) må dere vite at det kun er en liten brøkdel jeg faktisk deler. Nettopp slik ønsker jeg å ha det også, da det ikke har noen hensikt hverken for meg eller dere å skrive om flere av de tingene jeg velger å holde skjult. Bare det å skulle åpne seg for en behandler om det er tøft, men også svært slitsomt.

Ikke bare sliter det meg ut psykisk å skulle brette ut om ting som er gjemt så langt inne. Ting som jeg har prøvd å pakke bort, legge i en container, låse med kjettinger rundt for så å kaste hele greia i et dypt uendelig hav i hjernen min sliter meg også ut fysisk. Joda, jeg blir anspent av å skulle snakke om det, musklene knyter seg sammen. Men jeg blir faktisk direkte dårlig i hele kroppen min. Etter jeg kom hjem fra dps i dag lå jeg timesvis med hodepine, feber (altså, hvordan??) og en kropp som føltes som om den tilhørte ei 90 år gammel dame som nettopp hadde besteget Galdhøpiggen. Derfor ble det dessverre sofaen på meg fremfor dansing og jeg lærte surt: ikke behandling på dager hvor jeg skal noe senere samme dag. Jeg visste jo det egentlig innerst inne, men jeg har en slik tankegang at jeg tenker “jammen i dag går det sikkert fint, det klarer jeg!”. Dermed føles det som et ekstra nederlag, som om ikke det var kjipt nok fra før av liksom.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Utover kvelden ble jeg heldigvis/uheldigvis litt bedre, det kommer an på hvordan du ser på det. Og bulimien bare “woho, let’s party!”. Dermed kan dere jo gjette dere til hva de siste timene i kveld har gått til. Nå ligger jeg utslitt i sengen og håper på å få sove snart. Tenk så deilig om jeg får sove uten å falle enda flere ganger i sykdommens klør i dag da? Det hadde jeg ikke klaget på for å si det sånn. Så her har dere en liten smakebit på hvordan en typisk dag kan se ut for meg. Innimellom her har det også vært en del angst, det har vært gråteanfall, en svært skamfull tur på butikken og litt annet også. Målet med dette innlegget var ikke å sutre, så jeg tror jeg skal styre unna med å gå inn i noe av det.

Målet mitt med å være såpass åpen er jo å kunne hjelpe andre til å kanskje føle seg litt mindre alene, bidra til at spiseforstyrrelser blir litt mindre tabu, bidra med informasjon og så er det i tillegg en god terapiform for meg. Jeg har alltid foretrukket å skrive fremfor å snakke, i tillegg prøver jeg å skrive når jeg er så rasjonell som et sykt menneske kan være i topplokket. Hadde jeg skrevet midt under et anfall av hater-meg-selv-tykk-feit-vil-ikke-denne-kroppen-faens-kaos hadde jeg nok ikke akkurat kommet med så mye godt  eller fornuftig å si 😛

Noen tanker rundt dette? Og hvor åpen velger du å være på internett?

//Elise Amanda

Jeg sitter hjemme i sofaen i joggebukse og hettegenser. Har endelig klart å komme meg opp fra sengen. Egentlig burde jeg ha dusjet på fredag, men jeg har ikke klart det ennå. Har ikke orket det. Håret mitt ser ikke ut, det samme med meg. Bare tanken på å skulle face min egen kropp uten klær, tanken på å måtte være i kontakt med min egen mage, mine egne lår for å dusje.. jeg klarer ikke. Jeg orker ikke heller. Det føles ut som om dusjing er et like stort tiltak som å skulle løpe et maraton. Egentlig vil jeg bare ned i sengen igjen, gjemme meg under dyna og slippe å ta stilling til noe som helst. Bare ligge og vente på at denne følelsen skal gå over. Den konstante følelsen av likegyldighet. Depresjonen har igjen meldt sin ankomst.

Motivasjonen til alt mulig er nokså på bunn. Jeg hater når depresjonen inntreffer. Med frykt ser jeg tilbake på hvordan det var på ungdomsskolen, livredd for å havne like langt ned. Jeg lå inne på det mørke rommet mitt i månedsvis. Orker ikke snakke med noen, orket ikke gjøre noe som helst. Stirret apatisk i veggen i timesvis. De eneste gangene jeg var ute av rommet var på grunn av bulimien, for å tørke opp etter å ha skadet meg selv og litt over en time hver mandag for å dra på dansingen. Bortsett fra det isolerte jeg meg totalt. Det føltes ut som et evig mørke og dit, så langt ned, vil jeg aldri igjen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne følelsen har vært her en stund nå. Likegyldigheten. Eller så gråter jeg masse om dagen. Det gjør så vondt innvendig. Alt gjør vondt. Samtidig er jeg ikke så langt nede som jeg var på mitt verste, heldigvis. Jeg klarer å “ta meg sammen” noen timer om gangen. Gå inn i et helt annet modus og være fungerende for en liten stund. Men det har konsekvenser, det ender alltid med en baksmell. Slik har jeg bestandig vært i grunn. Ting blir alltid enda verre for en stund etter jeg har presset meg. Men jeg sliter med å si nei til ting, selv om jeg egentlig kanskje burde. Jeg er redd for å såre andre, redd for å ikke være god nok eller flink nok.

Det er slitsomt å ha det slik. Jeg vil bare skrike ut “JEG ER SLITEN, LA MEG VÆRE!!” og gå i hi til skyene letner litt, men jeg kan jo ikke akkurat det heller. For hva er i grunn verst? Å presse meg for hardt og dermed ende med å få en baksmell av følelser, eller å si nei til alt og alle og dermed ende opp med å miste alt og alle? Sistenevnte falt valget på sist ting ikke var så bra. Jeg er fremdeles bitter over det. Sint. Frustrert. Men mest av alt: veldig lei meg. Å skulle gå igjennom det en gang til er virkelig ikke et alternativ engang.

Så nå vet dere grunnen til blant annet dårlig blogging i det siste. Dårlig respons fra meg og sene svar. Vet dere hva? Det er faktisk helt lov til å ikke ha det så bra bestandig. Det er lov til å være lei seg over lang tid, det er lov til å ha det dårlig. Ikke minst er det lov til å si at “vet du hva, det går faktisk ikke så bra med meg om dagen” og det burde ikke være noe man skal skamme seg over. Jeg skal ikke drukne, jeg ligger i vannoverflaten og vipper. Men forskjellen nå er at jeg tidvis klarer det jeg ikke klarte sist: å holde hodet over vann. 

(arkivbilder)

klem, Elise Amanda

Som jeg nevnte i går tenkte jeg å fortelle litt om hvordan det er for meg (husk at det ikke er helt likt for alle, tross samme sykdom) å være på besøk hos andre. Nå er det ikke akkurat uvanlig at det blir servert mat når man er hos andre, så og si alle sosiale settinger inneholder en eller annen form for mat. For meg er dette ganske utfordrende og helt ærlig: som regel går det dårlig.

Jeg synes det er ufattelig vanskelig å stoppe å spise. Jeg vil ha litt til. Og så litt til. Og så enda litt til. Jeg vet at ofte følger folk meg med blikket, det er jo ikke akkurat normale mengder med mat. Skammen svir så hardt, den er så sterk. Som regel ender jeg med å dra hjem for å overspise og kaste opp ferdig da. Jeg ønsker ikke å utsette folk for å se hvor fælt det er. I tillegg kan jeg ikke akkurat gå amok i matskapet hos andre mennesker. Dette ødelegger så mye for meg, både fordi jeg alltid så og si ender med å dra hjem tidlig og fordi jeg føler meg så fæl, så slem og skamfull.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De få gangene det faktisk går bra (det er sjeldent, men det skjer noen ganger) føler jeg på det da også. Nå er jeg jo ganske åpen om sykdommen min så de fleste rundt meg vet at jeg har bulimi. I de fleste settinger gjør det ting hakket lettere, men det skaper jo noen problemer også. Hvis jeg for eksempel må tisse rett etter å ha spist legger jeg merke til at folk gjerne gir meg et ekstra blikk. Men husk at jeg må jo tisse jeg også. Dessuten har jeg bulimi (og ikke atypisk bulimi) og kaster derfor ikke opp med mindre jeg har overspist. Heldigvis!

Noe annet som gjør ting vanskelig er hvis folk skal blande seg. Misforstå meg ikke, sånn som her om dagen da venninnen min spurte om det gikk bra og om hun kunne hjelpe meg før vi spiste lunsj, sånt setter jeg skikkelig pris på! Eller da jeg var i en bursdag en gang og ei venninne spurte før vi dro om hun skulle ta tallerkenen min og sette den under sin etter jeg hadde spist er ok porsjon, det var også veldig hjelpsomt! Men å skulle konfrontere meg med mengde mat under måltider fungerer dårlig. Det øker bare skammen.

Å prøve å for eksempel presse meg til å spise dessert etter mat er heller ingen god idé. Jeg er såååå stolt de få gangene jeg klarer å stoppe å spise! Og jeg vet at om jeg hadde prøvd meg på dessert da ofte går ting helt dundas og jeg går rett inn i overspisingsmodus. Det trigger så voldsomt til å spise mer. Så om jeg unngår dessert handler det ikke om at jeg er redd for kalorier eller hva det nå måtte være eller at jeg ikke har lyst på (for tro meg, jeg har så lyst på at jeg omtrent blir gal!), det handler om at jeg ønsker å unngå å bli så trigget at jeg ender med en bulimirunde.

Jeg håper dette var litt interessant å lese og fører til litt mer forståelse. Nå er dette skrevet om hvordan ting er for meg, men andre med bulimi kan sikkert kjenne seg igjen i flere ting. En annen gang tenkte jeg å skrive litt om hva man skal si og hva man absolutt ikke skal si til noen med en spiseforstyrrelse. Ord som er ment godt kan ofte gjøre stor skade dessverre. Men hvordan skal man vite det uten at noen forteller en det? Derfor tenkte jeg å fortelle dere litt om det:)

//Elise Amanda

Allerede i morgen har rasp møte for å finne ut om de ønsker å tilby meg plass eller ei. Jeg har vært så nervøs i mange dager nå, for tenk om de sier nei? Da faller hele behandlingsopplegget mitt i grus (jeg har plass på Modum Bad til våren kun om jeg er på rasp først). Hva i all verden skal jeg gjøre da? Gi opp vil jeg jo selvfølgelig ikke gjøre. Frisk skal jeg bli, uansett hvor lang tid det måtte ta. Rasp kommer til å fortelle behandleren min på DPS om avgjørelsen enten i morgen eller på fredag. Jeg gruer meg. Frykten for avslag er stor. Rasp virket positive til å ta meg inn, men jeg tør virkelig ikke håpe. For om svaret er nei er fallhøyden så stor, den fellen har jeg gått i før.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men la oss si at rasp sier ja, så vil ikke det akkurat si at jeg gruer meg mindre. Behandling er tøft, spesielt døgnbehandling. Å skulle ripe opp i masse vondt, å måtte se, føle og kjenne at kroppen skal forandre seg og ikke minst å være borte fra alt her hjemme. Både mennesker og ting jeg liker å drive med.  Jeg stoler heller ikke på kroppen min når det kommer til vektoppgang. På Capio lovet de meg at jeg skulle gå opp en, men max en og en halv kilo i uken på grunnmenyen. Første uken gikk jeg opp fire kilo. Selv behandler var sjokkert og sa hun ikke forstod hva som hadde skjedd. Buksen som hang og slang på meg en uke tidligere fikk jeg så vidt over knærne. Det var tøft det. I tillegg til alt det andre som var tøft.

På Capio dro jeg en kveld i frustrasjon. Pakket kofferten og bare dro. Det var ikke slik at jeg hadde gitt opp eller at jeg feiget ut fordi ting var voldsomt tøft, det var fordi at de ikke forstod. Capio er nok et veldig godt sted om du sliter med anoreksi, men kompetansen på bulimi og på mine tilleggsdiagnoser var svært lav. Jeg selv anså det faktisk uansvarlig av meg å bli med tanke på flere ting som skjedde. På Modum Bad og på RASP har de nettopp denne kompetansen Capio har manglet. Og jeg har så tro på behandlingsopplegget rundt meg nå om det blir som planlagt. Dette er vel første gang jeg har virkelig troen og hvor jeg har møtt et system som forstår og ikke minst et system som ser.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg “vil” med dette innlegget. Kanskje å fortelle at jobben ikke er gjort så fort man får innleggelse. Det er da jobben virkelig starter. Eller at kompetansen på stedet man skal til har så mye å si. Det som passer for en passer nødvendigvis ikke for en annen. Jeg håper bare at behandlingsopplegget går som planlagt. At ikke sammenbruddene mine (for de kommer, garantert) blir alt for store. Hverken RASP eller Modum Bad har som mål å få meg frisk, men som mål å få meg friskere. Og jeg tenker at om vi får til det skal jeg være dypt takknemlig og godt fornøyd. For alt er bedre enn sånn ting er nå.

//Elise Amanda

God kveld dere og tusen takk til dere som svarte på spørsmålene♡  Det setter jeg virkelig pris på og så fine tilbakemeldinger dere kom med! Hele dagen i dag har gått til å kjøre til RASP, ha vurderingssamtale der og deretter sette kursen hjemover igjen. Moren til Andreas var snill nok til å kjøre meg begge veier og Andreas ble også med, noe jeg setter utrolig pris på! De ble også med meg inn på møtet, noe jeg fant veldig støttende. Møtet bestod derfor av meg, Andreas, moren til Andreas, behandleren min på DPS og to behandlere fra RASP. Vi kom hjem for en liten stund siden og nå er jeg totalt utslitt. Selv om jeg ikke fysisk har anstrengt meg særlig i dag tærer ting som dette både på kroppen min og på hodet mitt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Uansett, jeg tenkte å fortelle dere litt om hvordan møtet gikk. Jeg fikk blant annet litt informasjon om opplegget der og ble stilt en del spørsmål som jeg skulle svare på. Opplegget hørtes veldig bra ut, jeg følte at de forstod meg og at de virkelig har peiling på hva de driver med (noe jeg andre steder har følt overhodet ikke har). Det virket som at både de og jeg tror at dette her kan være noe for meg og de hadde masse klokt å si. Men som vanlig så er det en ting jeg sliter med som gjør det hele vanskelig og om jeg ikke klarer det er det uaktuelt å gi meg plass. Denne tingen skal jeg snakke og jobbe med sammen med behandleren min på DPS og forhåpentligvis skal jeg få til denne tingen. Jeg kommer ikke til å fortelle nøyaktig hva det er, nettopp fordi jeg ikke vil trigge noen og fordi jeg føler at årsaken er svært personlig. Det er kun et lite knippe mennesker som vet om dette. At noe så lite (som det egentlig er) skal ødelegge og har ødelagt så mye for meg på behandlingsfronten er utrolig trist. At det i tillegg ikke er noen som kan tilby meg den hjelpen jeg egentlig trenger for å få til å løse dette problemet, fordi dette problemet må være løst for å få hjelp, er så frustrerende at jeg mangler ord.

Uansett, jeg får tilbakemelding innen fredag om en uke forhåpentligvis på om de vil tilby meg plass eller ei. De virket positive til det, men jeg vil ikke si noe helt sikkert. Jeg har så tro på opplegget og de forstod virkelig hva jeg trengte og hvordan ting henger sammen. Et kriterie er jo at dette lille/store problemet mitt blir løst på forhånd. Jeg vet helt ærlig ikke om jeg får det til. Modum Bad krevde jo innleggelse på RASP først for at jeg skal få plassen min der til våren, nettopp fordi jeg trengte faste og trygge rammer for å løse dette problemet, men så får jeg eventuelt ikke det før problemet er løst. Gah, hva gjør man? Tiden frem til jeg får svar fra RASP kommer til å snegle seg avgårde. Jeg prøver å håpe på det beste, men forvente det verste. Jeg tør likevel ikke å virkelig virkelig virkelig håpe, da blir fallhøyden eventuelt så alt for stor. Sier RASP nei faller hele behandlingsopplegget mitt i grus. Får jeg ikke løst dette problemet jeg snakker om faller hele behandlingsopplegget i grus.

Akkurat nå sitter jeg med følelsen av at jeg må være frisk før jeg får hjelp for å være syk, om det ga mening? Samtidig så forstår jeg begrunnelsen deres. Det er bare utrolig mye frustrasjon rundt det. Jeg skulle ønske at jeg ennå var under 18 år gammel, da vet jeg nemlig at det hadde vært ett sted i det minste som hadde tatt meg inn for å hjelpe meg å klare det jeg må klare for å få videre hjelp. Dessverre er det stedet kjempestrenge på aldersgrensen sin og ingen steder for de over 18 år vil hjelpe meg før etter problemet er løst. Beklager at jeg snakker litt i “koder” her og at jeg gjentar meg selv en del, det får nesten bare bli sånn. Vær så snill, kryss alle fingre og tær for meg!

//Elise Amanda

Auch.. dette er et sårt tema det. Men jeg velger å skrive om det nettopp fordi jeg er sikker på at jeg ikke er alene. Selv om jeg har følt meg helt alene. Jeg mistet alle vennene mine utenom ei. Alle. Mennesker jeg hadde vært nære venner med i over 10 år. Og det var fult og holdent min egen feil. Jeg har ingen vonde følelser mot dem, jeg er verken bitter eller sint. For de fleste av dem prøvde virkelig, det var jeg som skjøv dem vekk. Igjen og igjen. Det gjør så vondt at ting ble som de ble. Men så ble det nå slik. For hva skjedde?

Jeg ble svært syk på ungdomsskolen. Jeg isolerte meg og ville ikke snakke med noen. Vennene mine (jeg kommer til å omtale dem som det) ga seg ikke. De fortsatte å spørre om jeg ville bli med på ting. De fortsatte å si at de var der om jeg trengte noen å snakke med. I flere år faktisk, det er mye mer enn man kan forvente og kreve. Jeg fortsatte å takke nei og lukke meg inn. Og til slutt sluttet de fleste å spørre. Det var i tillegg alltid dem som tok kontakt, jeg hadde hverken overskudd eller energi. Jeg lå bare inne i den mørke soverommet og så på serier eller stirret apatisk ut i rommet når noen prøvde å snakke til meg. På skolen satt jeg som regel i gangen i friminuttene. Ikke ville jeg stå og skravle med venninnegjengen min, ikke ville jeg bli med på fotball, jeg ville bare være alene. På denne tiden var både depresjonen og spiseforstyrrelsen svært sterke.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etterhvert ble depresjonen mye svakere. Flere år etter hva jeg skrev om rett over her. Vi gikk på videregående rundt denne tiden. Noen få av vennene mine hadde jeg ennå vag kontakt med. Nære var vi ikke lenger, men vi snakket sammen innimellom. Fant på ting innimellom. Problemet mitt da var at jeg følte jeg hadde veldig mye ungdomstid å ta igjen på svært kort tid. Noe som førte til at jeg prioriterte feil og tok flere beslutninger som kanskje ikke var så kloke. Det var på denne tiden gled også de siste få bort. Da jeg innså det var det nok for sent. Kun ei stod igjen. Og jeg forstår virkelig ikke at hun har klart det, selv hvor apatisk jeg var i flere år. Til tross for dårlig oppførsel fra min side. Hun stått der helt siden jeg var 4 år gammel og vi møttes i en bursdag litt før vi begynte på barneskolen sammen. Og gjør det den dag i dag også. Står der.

Så jeg klandrer ikke vennene mine det grann. De prøvde jo virkelig. De ga meg ikke opp med en gang jeg ble syk og de ga meg flere sjanser enn jeg sikkert fortjente. Likevel gjør det så vondt at jeg flere ganger i måneden gråter over det. Hjertet brister på nytt hver gang jeg bare tenker på det og tårene flommer som en foss. Til tross for at det er mange år siden jeg mistet dem. Savner har ikke blitt lettere med årene. Jeg har etterhvert fått en fin bukett med nye venner jeg er uendelig takknemlige for og som jeg er ganske så sikker på at jeg kommer til å ha livet ut. Dessverre er det slik at man ikke kan erstatte mennesker. Jeg skulle så gjerne ha skrudd tilbake tiden og gjort så mye annerledes, men dessverre er ikke det mulig. Jeg savner barndomsvennene mine som en gal og skulle gjort så mye for at alt hadde blitt som det en gang var. Jeg vil så inderlig ha dem i livet mitt igjen.

Det vondeste av alt er at vi fremdeles smiler og ler. Bare aldri lenger sammen. 
  

-Elise Amanda

Tidligere har jeg snakket en del om det psykiske ved å ha bulimi. Hvordan det føles, tankene mine rundt det og hvordan det går med meg. Noe jeg ikke har tatt opp noe særlig er de fysiske konsekvensene jeg kjenner på kroppen og de er det dessverre en god del av. Heldigvis er jeg ikke i så dårlig form fysisk at jeg har begrensninger på hva jeg får lov til å gjøre. Da vet jeg nesten ikke hva jeg skulle ha gjort. Jeg håper dette kan skremme noen vekk fra å ta det første steget. For det er overhodet ikke verdt det. Så her kommer noen av symptomene/konsekvensene jeg har fått kjenne på kroppen min:

Mye sliten: Jeg har så mye jeg har lyst til å være med på, men energien strekker ikke til. Noen dager kan det være så ille at jeg blir utslitt bare av å hente posten. I tillegg trenger jeg alltid en dag eller to på å hente meg inn om jeg har vært med på noe litt ekstra anstrengende. Da jeg hadde 2 økter på skolen lå jeg som regel på sofaen resten av dagen. Det er utrolig kjipt å få høre “ikke vær så lat da, bli med!” når jeg faktisk lytter til kroppen min og sier nei, noe jeg faktisk må gjøre.

Tennene mine: Noen har kanskje lagt merke til at jeg ikke smiler så mye på bilder. Det er ikke fordi jeg konstant går rundt og er potte sur, men fordi jeg skjemmes over tennene mine. Jeg har etset bort mye, spesielt på den ene siden. De er misfargede i tillegg og ser ikke ut. Rett før jeg fylte 18 år var sist jeg var hos tannlegen og da fikk jeg beskjed om at om noen få år må jeg fjerne minst to av tennene mine og erstatte de med uekte fordi de er totalt syreskadet og ikke mulig å ordne opp i. Artig, ikke sant..?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Blodsukkerfall: Etter å ha overspist og kastet opp faller blodsukkeret mitt fort. Resultatet er ofte så mye skjelving at jeg ikke klarer å treffe munnen med et glass drikke engang, jeg ser helt svart (eventuelt masse prikker), føler meg svimmel og som om jeg faller, samtidig som jeg er ganske så “borte”. Muskulaturen svikter og prøver jeg å stå går jeg rett på trynet da knærne er som gele. Da er det bare å få i seg noe søtt så fort som mulig.

Smerter i kroppen: Når var sist jeg ikke hadde vondt et sted? Jeg husker ikke. Å sove gjør utrolig vondt i hofte og rygg, jeg har ofte store muskel og leddsmerter, hodepine og magesmerter. Å leve med disse smertene har blitt normalt for meg.

Forstoppelse: Hvis du aldri har opplevd å være forstoppet i over en uke er du veldig heldig! Jeg har til og med havnet på sykehus på grunn av at jeg har vært farlig lenge forstoppet. Det er utrolig smertefullt og man føler seg skikkelig fæl da det ofte fører til at magen står ut som en ballong.

Forstørrede spyttkjertler: Hvis du lurer på hvorfor jeg ser ut som en hamster i ansiktet har du svaret ditt her. Ved å kaste opp bruker man en del muskler og mine er derfor både hovne og de er mye større enn hos andre. Noen ganger er det så ille at jeg ikke kan se kjeven min engang. Savner virkelig ansiktet mitt, det har jeg ikke sett på flere år. Det eneste som hjelper er å slutte å kaste opp.

Svekket lukkemuskulatur: Veldig gøy å for eksempel ha drukket en liten brusflaske, bøye seg fremover for å kanskje plukke opp noe på gulvet og kjenne at drikka renner ut av magesekken og opp i munnen. Jauda. Lukkemuskelen mellom magesekk og spiserør fungerer ikke særlig godt.

Utvidet magesekk: Et friskt menneske får plass til 1 L mat i magesekken. Nå har jeg aldri målt i liter, men jeg får plass til omkring 6 kg med mat/drikke i min samtidig. Det er en god del liter mat det. Og det tar jo mye plass, noe som fører til at jeg sliter med å puste etter å ha overspist fordi magesekken presser på lungene og i tillegg får jeg store smerter i ryggen der hvor nyrene sitter.

Blodtrykksfall: Hvis jeg reiser meg fort ser jeg som regel svart og knærne svikter. Da må jeg bare legge meg ned så fort som mulig eller sette meg på huk med hodet mellom knærne, hvis ikke går jeg rett i bakken. Heldigvis kjenner jeg at “nå skjer det” ca 2 sekunder før jeg eventuelt hadde gått i bakken, så jeg rekker som regel å legge meg ned akkurat i tide.

Hårvekst: Jeg hadde så og si ikke hår på armene før, så få at jeg kunne telle dem. Nå derimot ser jeg ut som en varulv i forhold. Ved undervekt er det ikke uvanlig å få noe som kalles lanugohår, som er dunete behåring. Heldigvis for meg har jeg sluppet billig unna, mange får det i ansiktet også.

Aldri kast opp den første gangen. Du har ikke kontroll, det er bullshit. Jeg lover. Du vil virkelig ikke leve slik. 

Er det forresten noen ønsker om at jeg skal lage et innlegg om hvordan minske skadene?

-Elise Amanda

Ofte handler hva man tror om en sak hvordan saken blir lagt frem. Det er nettopp dette jeg skal fortelle dere nå, eller vise om dere vil. Under kommer jeg til å fortelle om julaften, det første er hva jeg lettest mulig hadde postet. Dog, en svært sensurert versjon. Likevel, en sannhet. Jeg fikk en kommentar om jeg kunne skrive litt om utfordringer med å være syk i julen og hvordan jeg håndterer det. Noe jeg med en gang tenkte at jeg ville skrive om, da det er lett å oppfatte det som om “alle andre” har en helt perfekt feiring og man får jo kun se et glansbilde av kvelden på sosiale medier. Så, jeg tenkte å fortelle dere om nettopp hvordan en julaften kan fremstilles og hvordan den samme julaften likevel kan være. Min julaften, et ansikt, men to sider.

______________________________________________________________________________________________________
Generasjon prestasjon-vennlig: Julaften i går var en helt magisk dag! Vi stod opp litt før 11.00 for så å tusle opp i stuen. Tre nøtter til Askepott kom fort på skjermen og julestrømpen ble tatt ned fra peisen. Vi løp litt frem og tilbake mellom det og badet, litt før 12.00 var vi ute av døren og julebrunsj hos besteforeldrene mine stod på planen. Etter en hyggelig brunsj gikk vi hjem, hvor vi ordnet oss, ordnet i stand det siste til feiringen og laget mat. Gjestene kom og det ble en vellykket middag, maten falt heldigvis i smak hos alle! Etter mat tok vi oppvasken og resten av kvelden ble brukt til skravling, latter, åpning av gaver og dessert. Etterhvert dro gjestene hjem og nå ligger vi på sofaen sammen og ser den første Harry Potter filmen. Flere som alltid ser dem i julen eller?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fortsatt en sensurert versjon, men litt mer ærlig: Julaften i går var en fin dag, til tross for at den var utfordrende. Vi stod opp litt før klokken 11.00 for så å tusle opp i stuen. Tre nøtter til Askepott kom fort på skjermen og julestrømpen ble tatt ned fra peisen. Til tross for at den var tom, jeg hadde jo spist den opp kvelden i forveien… Men jeg tok den ned likevel, bare for å kjenne følelsen av julaften morgen. Vi løp litt frem og tilbake mellom det og badet, litt før 12.00 var vi ute av døren og julebrusnj hos besteforeldrene mine stod på planen. Etter en hyggelig, men utfordrende brunsj gikk vi hjem. Andreas var ute en tur med faren sin for å levere noen gaver til onkelen og jeg falt i bulimiens klør mens de var ute. Dagens første runde. Vi ordnet oss og stelte i stand det siste til feiringen. Matlagingen ble plutselig veldig kaotisk med alt for mange på kjøkkenet og mange som plutselig skulle gjøre ting kjente jeg  at jeg var i ferd med å bryte sammen. Etter et kvarter på soverommet for å roe meg ned tok jeg på meg smilet og gikk ut som om ingen ting hadde skjedd. Likevel, stresset satt så godt i meg.

Julemiddagen gikk bedre enn forventet, selv om jeg burde ha stoppet å spise før. Vi fikk tatt oppvasken etter maten, noe jeg er veldig glad for. Jeg blir sliten bare av å tenke på hvor mye sosialt som skjer de neste dagene. Deretter var det gaveåpning, noe jeg synes er vanskelig. Jeg liker egentlig ikke å bli sett på når jeg åpner gaver. Føler jeg ikke fortjener så mye fint og føler meg utakknemlig som ikke klarer å vise hvor mye jeg setter pris på gavene jeg får. Desserten og snacksen som stod på bordet virket ekstra triggende og jeg tok litt for mye der også. Vi snakket og hadde det koselig, men bulimien skrek etter mer mat. Kroppen og hodet var utrolig slitne. Etter at alle gjestene hadde dratt hev jeg innpå med mat. Endelig, tenkte bulimien. Faen, tenkte jeg. Dagens andre runde. Etter den var ferdig var jeg utslitt. Slang meg ned på sofaen med Andreas, Harry Potter på skjermen som jeg følger vagt med på og nå skriver jeg dette.

Likevel, det var en hyggelig kveld. Ingen sammenbrudd eller grineanfall. Ingen direkte bulimiske gjerninger med gjester til stede. Til tross for at julaften er preget en del av sykdom (dessverre), er det en dag jeg setter utrolig pris på. De små øyeblikkene hvor bulimien tar en pause. De er gull verdt.

-Elise Amanda

Når jeg møter på mennesker jeg ikke har sett på en stund går ofte samtalen slik:

X: “Hva driver du med om dagen da, jobb eller studier?”
Jeg: “Hehe, nei gjør dessverre ingen av delene. Jeg jobber for å bli frisk.”
X: “Så du gjør ingenting du da? Går bare hjemme?”

Hvor mye skulle jeg ikke ønske at det var slik. At jeg bare hadde gått hjemme fordi.. vel uten noen spesiell grunn. Det er trist at mange ikke forstår at om man er uten jobb eller studier gjør man nødvendigvis ingenting. Det å skulle bli frisk fra en spiseforstyrrelse krever mye, både psykisk og fysisk. Jeg jobber og kjemper døgnet rundt og det er utrolig, utrolig slitsomt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg skulle gjerne ha hatt en jobb, det er noe av det som får meg til å kjempe for å bli frisk. Men slik som saken er nå er hverken studie eller jobb mulig. En ting er at jeg skal bli innlagt igjen. En annen ting er at jeg har rett og slett for lite kontroll til å kunne ha en jobb. Virkelig, om jeg har trange til å overspise så har jeg de fleste ganger ikke sjans i havet til å stå i mot. Det fungerer ikke akkurat slik med en jobb at man kan ringe inn og si “nei, jeg kommer ikke i dag jeg, brukt hele natten på å spise og spy”  eller “nei, jeg kommer ikke i dag jeg, føler meg alt for feit og ligger bare å griner og klyper meg selv i alt fettet”. Eller rett og slett bare gå fra jobb for å… spise.

Jeg forstår jo at jeg kan virke veldig oppegående hvis du leser bloggen min. Jeg er med på forskjellige ting og virker til å klare en hel del. Det du ikke ser er alle avtalene jeg avlyser fordi jeg sitter  hjemme med bulimien eller alle avtalene jeg drar fra tidlig fordi jeg må hjem for å spise. Alle gangene jeg møtte opp på skolen hvor jeg begynte å spise der og dro hjem for å fortsette. Eller alle gangene jeg aldri møtte opp fordi jeg satt våken og spiste og kastet opp til klokken 6 på morgenen.  Det er så slitsomt å leve slik. Det er så slitsomt å kjempe i mot.

Du kan heller ikke se på meg at jeg så og si hver eneste dag spiser og kaster opp mellom 5-15 kilo med mat. Det tærer på kroppen, hodet og kreftene det! På økonomien også for den saks skyld. Du ser ikke skammen som ligger i det. Jeg skulle bare ønske at jeg attpåtil det slapp skammen ved at mange tror jeg går hjemme og gjør “ingenting”. Dette året kan jeg telle på fingrene mine hvor mange dager jeg har vært bulimifri. På fingrene mine. Det er ikke mange dager fri det. Men jeg gir ikke opp, jeg skal bli frisk. Jeg jobber så hardt jeg kan for det hver eneste dag.

Så ikke kom her og fortell meg at jeg gjør “ingenting”. For det stemmer så absolutt ikke. Jeg kan love deg med hånden på hjertet at det er en mye større og mer slitsom jobb å jobbe for å bli frisk fra bulimi enn å ha en “vanlig” jobb. Så jeg jobber jeg også, bare ikke på helt lik måte som de fleste. Men jobb? Så absolutt!

-Elise Amanda