Jeg tenkte å la dere bli kjent med meg på en litt annen måte. Dere som ikke kjenner meg i virkeligheten vet jo kun det om meg som jeg har fortalt dere selv. Derfor tenkte jeg det kunne være morsomt å la dere få vite litt forskjellige ting som andre har sagt om/til meg! Tingene nevnt under her er da altså ting jeg har fått høre i løpet av livet mitt om meg selv. Både morsomt og en litt annen måte å bli litt bedre kjent med meg på som person! Håper dere liker innlegget og at dere får dere en liten latter i samme slengen.
Sjefen for MGP sine scenearbeidere: “du er den første jeg har sett som har rigget i høyhælte sko og skjørt!”
Veldig mange forskjellige: “jeg skvetter ikke av det som skjer, jeg skvetter av hylinga di når du skvetter”
Barneskolelæreren min: “du kommer til å bli forfatter en dag!”
Russegruppa mi: “Vi kan helt ærlig si at vi aldri har møtt en person mer avhengig av smågodt enn Ellie, og hun går til ville lengder for å få tak i mer når stæsjet er tomt”
Familiemedlem: “du er en sånn crazy katt lady du, bare med kjæreste”
Bestevenninne: “du vet du alt har fortalt meg dette her i dag… tre ganger!”
Barnehageansatt: “Elise finner du oppi et eller annet tre”
Kjæresten: “humoren din er skikkelig tør og du blir så stolt de få gangene du faktisk er morsom du haha!”
Klassevenninne: “tusen takk for at du alltid er der om jeg trenger noen å snakke med, jeg vet jeg kan stole på deg”
Så da fikk dere vite litt ting andre har sagt om meg som egentlig beskriver meg som person! 🙂
Henvisning til Rasp ble sendt for to uker siden. Det føles så surrealistisk. Rasp liksom. Jeg har alltid sett for meg at det er det stedet hvor de sykeste av de sykeste blir sendt. Det nevnte de på “Helene sjekker inn” også da hun sjekket inn der. Det er så merkelig, jeg klarer ikke fatte det helt. Jeg har forstått de siste årene at jeg faktisk er ganske syk, men så syk? Nå venter jeg bare på svar i posten, men slik jeg forstod det blir det et ja siden Modum Bad har snakket med dem på forhånd. Jeg gruer meg litt til å få brevet i posten, skal jeg være ærlig. Da blir ting litt mer virkelig og jeg må faktisk ta stilling til at sånn er det og sånn skjer. “Heldigvis” er det Rasp intensiv jeg er søkt til, dermed blir det kun mellom 4-6 uker der.
Til våren blir det innleggelse på Modum Bad. Dato får jeg når det nærmer seg. Det eneste jeg vet er at det blir i april/mai en gang og hvilken spis-gruppe jeg skal på. Halvåret som kommer etter nyttårsaften blir derfor svært tøft. Jeg må og jeg skal kjempe med nebb og klør. For første gang siden jeg ble myndig har jeg virkelig tro på behandlingsopplegget som er satt opp for meg. Rasp først for å få hjelp til å håndtere de grusomme følelsene som kommer i starten og takle å komme i gang, deretter Modum Bad for å virkelig jobbe. Er det noe jeg har tro på så er det Modum Bad. De 5 dagene jeg var der sist forstod de mer enn behandlingen har gjort meg de siste 4-5 årene. Sier ikke det litt? Jeg gruer meg, men på en måte gleder jeg meg også. Er det noe jeg virkelig ønsker så er det å leve som frisk. Å leve.
Når hadde jeg et slikt innlegg sist? Wow, det må bli lenge siden det! Selv liker jeg faktisk skikkelig godt å lese slike innlegg hos andre, selv hos dem jeg ikke følger fra før. Jeg skal prøve å skrive ting her jeg ikke har skrevet opp før, men jeg beklager om det blir en eller to glipp. Alt kan man ikke huske og det er ikke bare bare å komme på alt nytt hver gang hehe. Denne gangen tenkte jeg å prøve å gi litt dypere og ikke kun nevne overfladiske ting. Let’s go!
1. Mitt favorittfag på skolen har bestandig vært norsk. Favorittdagen min i løpet av skoleåret var norsktentamen. Å kunne bruke hele skoledagen på å skrive og i tillegg spise godteri? Ja takk! Da jeg begynte i den klassen jeg gikk ut med på videregående fikk jeg fritak fra norsk siden jeg hadde tatt vg1 norsk tidligere. Men det måtte litt diskutering til for å få fritak, de mente nemlig at jeg ikke kom til å klare å henge med (og at eksamen kom til å bli skikkelig vanskelig) om jeg tok ett år “pause” fra norskfaget. Vel, på eksamen fikk jeg karakteren 5! Veldig fornøyd, men litt skuffet da jeg ikke var 100% fornøyd med innleveringen og jeg vet at jeg kunne ha klart å få en 6’er om jeg hadde strukket meg litt lenger.
2. Mens vi er inne på temaet skole: den karakteren som har føltes best noen sinne for meg har vært 3’eren jeg fikk på matteeksamen. La meg forklare: matte har vært et tungt fag for meg helt fra starten. Jeg har slitt med å forstå oppgavene, jeg lærte meg aldri en gang gangetabellen til tross for timevis med øving flere uker i strekk i periodevis og bare det å skulle lese av tallene i boken har vært vanskelig da tallene ofte har blandet seg i hodet mitt. Noe så enkelt som klokken 17 og klokken 19 (klokken syv) synes jeg er vanskelig og tuller ofte med det noe som har ført til at jeg har møtt opp til ting på feil tidspunkt. Matte for meg har vært tårer og frustrasjon i så mange år. Jeg har følt meg dummere enn dummest. Å skulle regne ut 7+6 klarer jeg ikke en gang ta i hodet, jeg må telle på fingrene. Så å klare å få en 3’er på matteeksamen? Jeg gråt av glede!
3. Menneskers handlinger fascinerer meg. Jeg har brukt mye tid på å se dokumentarer og ikke minst serier/filmer som omhandler mennesker som har handlet eller tenker utenom det vanlige. Da tenker jeg på alt fra seriemordere og kidnappere til kannibaler og psykopater. Det som fascinerer meg er hvordan noen mennesker er i stand til å utføre slike handlinger og følelsene rundt det. Jeg klarer ikke å forstå. Og hva er det som fører til slike ting? Arv eller miljø? Å prøve å se ting fra perspektivet til et menneske som utfører handlinger jeg ikke en gang kan forestille meg er interessant! At det i noen tilfeller skjer hendelse som gjør at ting kanskje fører til andre ting eller at ting utvikler seg helt uforstående. Likevel tenker jeg at alle har en grunn (om grunnen er god eller ikke kan diskuteres). Kanskje det har blitt opplevd noe som ikke burde ha blitt opplevd? Kanskje er ikke evnen til å føle empati til stede?
4. Jeg kan snakke for godt for meg. Ja, det er fullt mulig. Ordforrådet mitt har bestandig vært ganske stort, til tross for at jeg ikke akkurat bruker det ordforrådet jeg egentlig har i hverdagen. Jeg klarer også å fremstå svært reflektert i situasjoner hvor jeg absolutt ikke er det. Noen ganger kan dette vært positivt for meg, mens andre ganger har det ført til at jeg alt for lett har snakket meg ut av ting jeg ikke burde ha snakket meg ut av. Sleng på litt patos, logos og etos i tillegg og du kommer langt. Retorikk: kunsten å overbevise. For min del har dette dessverre tidligere forekommet en del i behandlingssituasjoner. Nå derimot har jeg forstått at den eneste jeg lurer egentlig er meg selv. Det står til og med flere ganger i journalen min at jeg snakker for godt for meg for mitt eget beste og at jeg i tillegg har lest meg opp og ikke minst forstått aktuelle paragrafer og dermed vet nøyaktig hvilke rettigheter jeg har, noe som har ført til at jeg har fått vridd ting inn på det.
5. Jeg begynte å skade meg selv fordi jeg leste på internett at det hjalp. Denne var jeg i tvil om jeg skulle poste, men om du ser meg i kortermet er det ikke vanskelig å legge sammen 2+2. Jeg har fortalt litt om det tidligere, men når det kommer til psykisk helse har jeg for det meste skrevet om spiseforstyrrelser. Dessuten er selvskadingen et tilbakelagt kapittel for lengst. Uansett: jeg hadde det ikke godt og allerede på barneskolen leste jeg på internett om ei som skadet seg selv fordi det hjalp når hun hadde det vondt. På den tiden var jeg desperat. Jeg turte ikke å snakke med noen om hvordan jeg hadde det og jeg orket ikke bære på alt det vonde. Jeg prøvde en gang og plutselig hadde det blitt en avhengighet. En rask der-og-da løsning som helt ærlig gjorde alt verre i lengden. Nå sitter jeg igjen med arr jeg kommer til å ha livet ut. Dette er kun ett eksempel på hvorfor man skal være forsiktig med hva man skrivet på nett. Folk blir påvirket og man har et visst ansvar, samtidig som man ikke kan legge direkte skyld på dem man blir påvirket av. Jeg tenker at om man blir påvirket så ligger det noe i en fra før og påvirkningen er er trigger til å utløse nettopp det.
6. “Slapp av, det ordner seg” er noe av det verste jeg vet å høre. For vet du hva? Tro det eller ei, men man kan faktisk ikke bare sitte på ræva og forvente at ting skal ordne seg av seg selv altså. Ting gjør nemlig svært sjeldent det. Man må faktisk gjøre en innsats og gå aktivt inn for noe for at ting skal ordne seg eller endre seg. Det hjelper ikke å stirre på baggen for at den skal pakke seg selv, det hjelper ikke å stirre på peisen for at det skal bli tent opp og bli fyr i den og ikke hjelper det å ligge i senga uten å gjøre noen ting for å få seg en jobb. Akkurat det samme gjelder med så og si alt annet også. For at jeg skal bli frisk må jeg gå i behandling, følge den og kjempe, ikke sitte hjemme i sofaen og håpe på at jeg en dag våkner opp og på magisk vis har blitt frisk.
Er det noe vi har til felles? Og har du noen tanker rundt noen av punktene?
Det kan bli strukket ut en hjelpende hånd og andre kan gå med deg på veien. Men til syvende og sist så er alt opp til deg selv. Kanskje er dette er hardt slag å få i magen for noen, men det stemmer så absolutt. Hvis ikke du er villig til å gjøre en endring, så kommer du ingen vei. Visste du at det er så mange ting du kan gjøre for deg selv for å forbedre livet ditt? Jeg vet hvordan det er å være helt på bånn og av erfaringer vet jeg også hva som kan få en opp igjen. Men du må kjempe.
Det er lett å bli fanget i en ond sirkel hvor man prøver alt for hardt å være perfekt. Riktig kropp, fine klær, nøye lagt sminke. Være den perfekte venninne, kjæreste, familiemedlem, kollega og menneske. Strebe alt for hardt etter gode karakterer, frustrasjonen som tar over fordi man aldri føler seg god nok. Så kommer kvelden. Man står foran speilet og kritiserer seg selv. Ikke bra nok, ikke flink nok. Plutselig står man foran kjøleskapet eller tar en tur på butikken og finner alt mulig mat, mat som gjerne er forbeholdt kos. Automatisk stapper man i seg, ting som hverken selvfølelsen eller kroppen har godt av. Valg man tar som til syvende og sist gjør en ulykkelig og får en til å føle seg enda verre, selv om det kanskje hjelper der og da. Kvelder hvor man gråter seg selv i søvn eller ligger våken halve natten og ser på serier for å prøve å avlede tankene. Hvorfor er jeg ikke flink nok? Snill nok? Bra nok? Pen nok? Kommer jeg noen gang til å bli det?
Men kanskje det ikke er deg selv du må endre, men innstillingen din til deg selv? At det er der problemet ligger. Prøv å gjøre det til en vane å stå opp relativt tidlig, selv om det er helg eller du har fri. God søvnhygiene skal ikke undervurderes. Re opp sengen med en gang du har stått opp, da er du allerede i gang med dagen. Lag mat som gjør både sjel og kropp lykkelig og kos deg heller med sjokolade når du kjenner at det er du som vil ha det og ikke noe du bruker som en håndteringsmekanismme. Denne er ikke lett, jeg vet det. Men prøv. Gjør en liten endring hver dag og du er på rett spor. Start gjerne dagen med yoga for å forberede deg på dagen og få en pause fra tankene. Legg bort dataen og les heller en god bok. Gå deg en tur med musikk på øret og bare pust. Se deg selv i speilet og si positive ting om deg selv. Se på inspirerende videoer og ta til deg tingene du føler kan hjelpe akkurat deg. Tør å si nei til mennesker og ting som har negativ innflytelse på livet ditt. Eller bare nei fordi du kjenner at du egentlig ikke makter.
Det er ikke lett, det vet jeg alt om. Men et sted må du starte og en dag må du starte. Viktigst av alt: godta å feile, godta å ikke klare alt eller være med på alt. Pust, du er bare et menneske. Gjennomsnittsmenneske bruker 66 dager på å innarbeide nye vaner. Hvorfor ikke la dette bli din dag nummer en?
PS: jeg holder på å filme en video om dette, men det tar tid, for jeg ønsker at den virkelig skal sette spor og motivere.
Kjære vakre, gode, fantastiske og ikke minst umistelige Julie. I dag morgens våknet jeg opp til å få vite at du ikke er her lengre. Smerten grep tak i meg så hardt at jeg slet med å puste. Hjertet mitt bristet i tusen biter. Hele søndagen har gått til gråteanfall etter gråteanfall. Jeg klarer ikke å fatte at du er borte, samtidig er det alt som tar opp tankene mine. Du var jo umistelig, likevel mistet vi deg. Jeg skulle ønske dette var et fælt mareritt, for livet kan vel ikke være så fælt? Å miste noen man er så glad i er vondt. Alt for vondt. Vi snakket jo sammen sist for bare noen dager siden. Jeg skulle så gjerne ha gitt deg en lang klem og sagt disse ordene under her til deg, men det får jeg aldri gjort. Alle varme tanker går til familie, venner og bekjente av deg. Tusen takk for at jeg fikk være en del av livet ditt.
“Lurer på om du fins der ute nå Sender eg mine tankar Kjenner du de då? Send meg et hint så skal du få”
For Julie, du var et helt fantastisk menneske. Jeg tror ikke jeg har ledd så mye med noen som jeg har med deg. Med galgenhumor til tusen hos begge to kunne vi si mye rart. Med deg kunne vi tulle rundt ting som var vondt og for et øyeblikk var ikke ting tungt lenger. Du var en av få mennesker som forstod, en av få mennesker som aldri dømte meg eller ble skuffet over meg. Vet du hvor godt det var? Du var også så engasjert i mennesker, dyr og verden. Utrolig omsorgsfull og god. Klemmene dine er noen av de beste jeg noen gang har fått. Du stod opp for det du trodde på og takket sjeldent nei til en debatt rundt det. Jeg så alltid opp til deg for det. Sprudlende full av energi og med et flir på lur kunne vi gå gatelangs mens vi snakket om alt mulig. Noen ganger gikk vi oss bort, men vi kom alltid frem til slutt. Stedsans er nok ikke vår sterkeste egenskap. Noen ganger kunne du virke litt irritert, men så var du egentlig ikke så irritert som du ga uttrykk for. Jeg flirte alltid litt av det, for det tok som regel ikke lang tid før du var i ditt vanlige humør igjen.
“Eg vanner mine plantar og pleier det eg sår Sekundene tikker, minuttene går Og det går dagar og det går år Og den som lever får sjå”
Jeg knuger alle minnene våre tett inntil meg. Heldigvis vil de leve videre bestandig. De er det ingen som kan ta fra oss. Du var så sterk du, visste du det? Tenk at et så dypt og godt vennskap kunne komme ut av at vi fulgte hverandre på nett og bestemte oss for å møtes, uten å egentlig ha snakket noe særlig sammen på forhånd. Skravla gikk i ett timesvis første gang vi møttes og det har den gjort siden. Det er årevis siden nå, men jeg husker det godt ennå. Ikke minst alt vi gjorde. På Hove gikk vi flere fine kveldsturer sammen hvor vi fikk sett litt av hvert, helt til du ble trøtt. Du sovnet jo alltid før meg, men det gjorde liksom aldri noe. Stavernfestivalen fikk vi også opplevd sammen. Vi fikk feiret jul sammen da jeg ble med til deg og din familie på julaften. En utrolig fin feiring jeg satte veldig pris på. Overnattinger, kaféturer, gåturer, fototurer, UV-samlinger, fester, bursdagsfeiringer, peptalks og så mye mer var jeg så heldig at jeg fikk oppleve med deg. Mye spontant også, de som kjenner oss godt vet at vi er veldig spontane på hver vår kant. Selv de små tingene betydde så mye. At vi laget oss en kopp te og satte oss på trappa med den da vi våknet. Tenk at vi aldri skal få gjøre det igjen engang.
“Kanskje du ikkje fins lenger Kanskje det er håp”
Du løp mot meg og ga meg en god klem etter å ha vært på kino for å se streaming av den siste Kaizers-konserten. Glad og trist på samme tid. Glad fordi du sa det var fantastisk å se, trist fordi det var siste gang. Og litt sånn har jeg det nå også, mens Kaizers går på repeat i bakgrunnen. Utrolig glad for at det var fantastisk å ha deg i livet mitt i så mange år, ufattelig trist fordi det er over. Jeg er uendelig glad i deg. Sov godt, kjære. Du var virkelig umistelig.
Jeg gråter når jeg skriver dette, men for siste gang: nusspånaso
❤Faktisk klare å si nei til ting som jeg vet gjør recovery vanskelig, til tross for at det er ting jeg har lyst til å bli med på. Bare det å besøke venner kan være vanskelig og jeg sier ofte ja til ting, selv om det kan bli for mye for meg. For jeg har jo lyst! Jeg må bli flinkere til å faktisk klare å si nei. Minne meg selv på at vennene mine ikke slutter å ville være med meg om jeg sier nei til å finne på noe en gang eller to. Det gjelder andre ting også. Jeg må rett og slett ta mer hensyn til meg selv. Jeg har tatt meg vann over hodet så mange ganger, for jeg vil jo så gjerne klare det alle andre klarer og da ender det bare med skuffelse. Det er kjipt at sykdommen setter begrensninger og jeg må få det inn at jeg ikke har mulighet til å klare alt friske mennesker klarer. For noen ganger må jeg klare å si nei, fordi jeg vet innerst inne at jeg faktisk trenger å kunne være hjemme og ta det rolig for å kunne klare å følge behandlingsplan.
❤Begynne å trene for fult igjen på treningssenteret. Jeg merker etter bare 2 måneder pause at jeg er svakere og ikke minst mindre fleksibel. Jeg vet at det ikke anbefales å trene på treningssenter når man er syk, fordi det fort kommer ut av kontroll. Heldigvis har jeg en treningsplan jeg følger som er satt opp helt for meg og i tillegg er jeg for lat til å trene mer enn den sier haha. Trening hjelper meg en del, det er deilig å kjenne at jeg blir sterkere, ikke minst er det fint å kunne føne håret uten ti pauser på grunn av melkesyre i armene *kremt*. Så tommel opp for trening!
❤Virkelig ta opp igjen fotograferingen. Før tok jeg bilder hele tiden, jeg var skikkelig kreativ og hadde mange idéer. De siste årene har kreativiteten dabbet av og jeg har ikke hatt følelsen av at fingrene klør etter å fotografere. Men jeg savner det virkelig! Å nesten ikke få sove om natten fordi jeg gleder meg så til dagslys hvor jeg kan sette fotoidéene mine ut i live. Jeg er så lei av å bare knipse hverdagsbilder eller hva jeg skal kalle det haha. Nå venter jeg et fotstativ i posten og jeg klarer nesten ikke vente! Mitt forrige kollapset i 2016 så det var virkelig på tide..
❤Lese flere bøker. Visste dere at jeg elsker å lese? Så mye at jeg til og med hadde maxgrense på hvor mange bøker jeg fikk lese i uken før, fordi jeg heller ville lese enn å leke med venner haha. Når jeg leser detter jeg helt ut av virkeligheten og jeg lever meg inn i bøkene uten å ense alt rundt. Det er som å være i en boble. Hvis det er noen som har noen boktips blir jeg glad! Jeg leser for det meste romaner som handler om sterke mennesker i forskjellige tidsepoker og livssituasjoner. Som “Ikke uten min datter”, “Blomstenes hemmelige språk”, “Det vokser et tre i Brooklyn” og “Drageløperen” (alt av Khaled Hosseini er fantastisk). Det hadde vært gøy å gi dere noen boktips en dag også forresten!
❤Være snillere mot meg selv. Dette tror jeg det er mange som burde prøve å være. Jeg må i alle fall senke forventningene til meg selv. Det er faktisk ok at det ikke ser strøkent ut til en hver tid hjemme, det er ok å si nei til andre mennesker, det er ok å ikke få gjort alt man ønsker å få til i løpet av en dag. Det er også ok å være lei seg og være sint. Det er ok at ikke alt går på skinner og at jeg ikke får til alt, så lenge jeg reiser meg igjen. Ikke minst er det helt ok å gi komplimenter til seg selv og klare å ta imot dem andre gir meg. Jeg må bli flinkere til å gjøre ting jeg virkelig liker, ting som får meg til å slappe av og tenke snillere tanker om meg selv som menneske.
❤Bedre rutiner. Både med måltider, måltidsregistrering, trening, døgnrytme og alt mulig annet egentlig. Det eneste faste jeg har nå er dansing på mandager. Samtidig så er jo det å skulle bli frisk i seg selv en fulltidsjobb uten pauser. Jeg vet det ble mye snakk her om recovery og at flere av målene smelter litt inn til det samme, men så er jo det en stor del av hverdagen min, det å jobbe for å bli frisk(ere). Og rutiner er så viktig! Å skulle somle rundt hjemme uten mål og mening må jo gjøre folk gale.
Hvis du holder pusten under vann i lang tid vil du etterhvert få en enorm trang til å svømme til overflaten for å trekke luft ned i lungene, ikke sant? En så stor trang at du ikke klarer å la være, hver eneste celle i kroppen skriker etter luft. Så sterk er trangen min til å spise. Og hvis du ikke får svømt opp til overflaten for å trekke inn luft, da blir du desperat. Så sterk er spiseforstyrrelsen min.
Nå sitter jeg i stua på Modum bad, ferdig pakket og venter på å dra. For en time siden satt jeg i møte for å få avklart om jeg får plass videre og hva som eventuelt skjer videre. Jeg visste jo egentlig svaret på forhånd. Heldigvis var både overlegen og jeg enige i forslaget hennes. Det som skjer videre er at jeg skal søkes inn på RASP og etter å ha vært på opphold der (om jeg får plass) og forhåpentligvis blitt litt mer stabil i topplokket skal jeg rett til Modum Bad for flere måneder innleggelse der. Jeg håper ting går etter planen, for jeg er drittlei av å være syk. Jeg vil leve. Virkelig leve. Å leve som syk er ikke særlig til liv. Det blir noen harde og grusomme måneder, men jeg skal komme i mål, jeg skal fullføre og ikke minst: jeg vet det er verdt det!
1. Kan du beskrive deg selv med 5 ord? Engasjert, omsorgsfull, klønete, skravlete og sta.
2. Hva har du alltid i vesken? Nå er det begrenset hvor ofte jeg bruker veske, men ting som mobil, nøkler, bankkort og busskort er alltid med. Ofte leppepomade også, jeg får helt fnatt av å ha tørre lepper uten å kunne gjøre noe med det.
3. Hvilke nettsider/apper besøker du daglig? Nyhetssider, mail, facebook, instagram og snapchat.
4. Hvem ringer du til når du er sint/lei deg? Jeg foretrekker sms, men det blir som regel kjæresten min. Eventuelt bestevenninna mi eller pappa.
5. Hva bestiller du på café? Hm, nå er jeg ikke så ofte på café, men det blir som regel te, pinglekaffe eller kanskje en salat.
6. Hva var det siste du skriblet ned på papir? “Oppvaskmaskin”. Jeg er avhengig av planleggingsbok hvor små og store gjøremål noteres. Følelsen av å ha kontroll og også å kunne krysse av ting etter de er gjort er så god!
7. Hvilke uvaner har du? Jeg tror ikke jeg har så mange. Jeg bet negler før, men det er det årevis siden jeg sluttet med. Å ta meg selv i håret kanskje? Det gjør jeg litt for ofte.
8. Har du en melding eller beskjed du aldri kommer til å glemme? Ja, så absolutt!
9. Føler du deg ung eller gammel for alderen? Både óg. Noen ganger føler jeg meg 90, andre ganger 14. Sitte hjemme en kveld, se på tv 2 hjelper deg, lese ukeblad og strikke? Ja takk! Se barnefilmer, tulle rundt og være barnslig? Ja takk!
10. Har du en eller flere sanger du aldri går lei? Ja, jeg har noen på den ene spillelista mi på Spotify og på iPod´en som har vært der i årevis. Likevel så føler jeg det blir så personlig å dele akkurat hvilke sanger? Rart det der, det er jo ikke mine ord i sangtekstene. Samtidig som tekstene ofte treffer meg svært personlig og jeg ville følt meg totalt blottlagt.
11. Har du noensinne vært i en ambulanse? Ja.
12. Har du noen piercinger? Jeg hadde i navlen, men den er det lenge siden jeg tok ut. Nå har jeg tre hull i hvert øre + et i den ene nesevingen.
13. Hva synest du om tatoveringer? Det kommer jo helt an på tatoveringen det! Men på generelt grunnlag så JA! Selv har jeg to stykker. En delfin på ankelen fordi jeg elsker delfiner og sa da jeg var liten at jeg skulle ta det da jeg ble stor. Det gjorde jeg. Litt sta noen ganger, men jeg angrer ikke. Jeg har også en rose på venstre overarm. Det blir nok flere etterhvert for å si det sånn.
14. Norge på sitt beste? Åh, det må være den vakre naturen vår det! Den første sneen som faller på vinteren, fjord og fjell, bladene som skifter til nydelige farger på høsten, de første vårblomstene og sene sommerkvelder i solnedgangen.
16. Hva gjør deg trist? Mennesker. Mennesker er så egoistiske vesen og jeg blir trist og oppgitt hver dag over hvordan enkelte oppfører seg. Dyremishandling, mobbing, rasisme, diskriminering, krig, drap av dyr for nytelsen av smaken på det, liten respekt for naturen og lista kan fortsette ut i evigheten. Ikke misforstå meg, det finnes gode mennesker, men i bunn og grunn er vi svært egoistiske.
17. Hvilke idretter har du vært innom? Fotball, håndball, allidrett og dansing. Jeg tror ikke det er flere? Jeg gikk også på babyturning eller noe i den duren en gang i tiden, men det kan jeg selvfølgelig ikke huske stort av. Jeg spilte fotball i 8-9 år, men etter jeg fikk kuldeallergi ble det svært vanskelig å fortsette og valget falt da på å begynne på dans.
18. Hva gjør deg glad? Det er mye det og det er lite, alt ettersom hvordan man ser på det. Det skal ikke så mye til for å gjøre meg glad, jeg setter stor pris på mye av det rundt meg.
19. Om du kunne reist til et land akkurat nå, hvor ville du reist? India! Jeg har så lyst til å se India, oppleve kulturen, maten, menneskene, arkitekturen og alt egentlig. Ellers har jeg en stor kjærlighet for England.
20. Hvor er dine drømmedestinasjoner? India, Maldivene, Kenya og Rusland.
Været de siste dagene har ikke akkurat vært noe å klage på og flere andre, inkludert meg selv har brukt noe som hører sommeren med: bikini. Flere, inkludert meg selv igjen, har også postet bilde på sosiale medier fra stranda eller badested. Greit nok det, men her kommer selve problemet: åh all dobbelmoralen! Er det noe jeg har lagt merke til så er det kommentarfeltet under slike bilder. Nå snakker jeg om bilder hvor man er kledd i badetøy i et miljø det er helt naturlig å gå kledd slik og ikke sexy poseringer i speilet på soverommet forresten (bare for å understreke poenget mitt litt, ikke at det burde ha så mye å si, sånn egentlig).
For hva ser jeg? Joda er du litt større blir du hyllet! Kommentarer som “du er råtøff!”, “du er kjempeflott!”, “alle har like mye rett til å gå kledd slik, uansett størrelse”, “ja til kropper i alle størrelser, du er vakker!”, “alle burde være stolt av kroppen sin” og lignende hagler inn. Helt greit det altså, men det er ikke her problemet ligger. Problemet ser du først hvis du tar en titt på kommentarfeltet til jenter med kanskje “litt for lite” på kroppen. “Du burde ikke legge ut bilder av deg selv, du er et dårlig forbilde som fronter undervekt”, “du bidrar til økt kroppspress”, “du bidrar til dårlig selvtillit til unge jenter” og noen går til og med så langt at de skriver “du fronter anoreksi”.
Hva skjedde med “ja til kropper i alle størrelser” da? Eller “alle burde være stolt av kroppen sin”? Hvorfor gir det noen jenter “større rett” til å poste bilder enn andre? Kan vi ikke bare en gang for alle innse at alle kropper er fine på hver sin måte? At vi alle ser forskjellige ut? Bare jeg poster bilder av meg betyr det ikke at jeg fronter kroppen min. På lik linje som at om jeg poster bilder av ansiktet mitt fronter jeg ikke alle kvisene jeg har av den grunn. Jeg har heldigvis sluppet billig unna for slike fæle kommentarer, men det stikker i hjertet å se det har blitt skrevet til andre. Bare fordi man kanskje er litt mindre enn gjennomsnittet er det ikke fritt fram å kommentere kroppen til andre. Bare ta meg på barneskolen som et eksempel. Flere kalte meg et skjelett og jeg ble spurt om jeg ikke fikk mat hjemme. Jeg ville da aldri i min villeste fantasi sagt noe som “får du alt for mye mat hjemme?” til en overvektig person. Aldri. Så hvorfor er det “ok” så lenge det går andre veien?
Bare for å gjøre det klart vil jeg neve nå at ja jeg må faktisk opp en del i vekt, det er jeg klar over. For akkurat min kropp skal egentlig være større enn den er nå. Men bare fordi jeg ser slik ut jeg gjør, mister jeg da retten til å gå i bikini? Mister jeg retten til å legge ut bilde av at jeg har det hyggelig på sommeren hvor jeg tilfeldigvis har på meg bikini? Eller i dette tilfellet badedrakt? Kan ikke jeg også få være stolt over at jeg har turt å dele et slikt bilde? For jeg skal love dere at selv om jeg kanskje ser for liten ut gjennom andres øyne, så ser jeg ofte for stor ut gjennom mine. Jeg kan love dere at å poste et slikt bilde kan være modig, utfordrende og tøft, uavhengig av størrelse. La oss slutte å være så dobbeltmoralske og heller bruke tiden på noe litt mer produktivt. Ingen burde skamme seg over kroppen sin, så slutt å få andre til å prøve å skamme seg. Og det gjelder ens egen kropp også, husk, du skal faktisk bo i den resten av livet ditt. Ja til å bedre forholdet til sin egen kropp, uavhengig av størrelse!
Hvor ser du deg selv om 10 år? Om 10 år har jeg først og fremst lyst til å være frisk. Ellers ser jeg for meg å være ferdig utdannet og i jobb, bo i et nydelig funkishus, være gift med Andreas, ha bil og lappen. Ellers håper jeg vi har et barn sammen, en hund, en kanin og at Molly ennå lever. Jeg håper også at jeg innen den tid har gikk ut en bok eller to, det er et ønske jeg har hatt så lenge jeg kan huske. På fritiden min ser jeg for meg at jeg danser på voksenkursene hos dansestudioet, trener på treningssenter, fotograferer og bruker tid i naturen med familien. Jeg håper også jeg har fått opplevd litt mer av verden.
Hvilken egenskap setter du mest pris på ved deg selv? Denne var vanskelig, men jeg tror jeg må svare at jeg setter pris på at jeg alltid prøver å inkludere andre. Jeg hater å se at noen står på utsiden og prøver å gjør noe med det. Jeg kan jo gi dere ett eksempel? Da jeg var liten var det Kaptein Kid show på båten hvor det ble kastet ut godteri. Fordi scenen lå i bunn av trapper var det en gutt i rullestol som ikke kom seg ned og dermed bare måtte se på. Det første jeg gjorde etter å ha samlet inn godteri var å løpe opp til han for å gi han halvparten av mitt, noe jeg så på som den største selvfølge og kunne ikke forstå at de voksne roste meg for det.
Har du noen flauser å dele? Haha, jeg kan jo dele den første jeg kommer på! Jeg ser dårlig og jeg går sjeldent med linser da det er ubehagelig og brillene mine ødela jeg i en dansetime, så nå har jeg bare noen billige fra Nille jeg bruker på skolen (de er alt for store for meg så de faller av, derfor bruker jeg ikke dem til vanlig). Dette resulterer jo i at jeg går rundt og ser dårlig til vanlig og dette fører til en del flauser. En gang skulle jeg bli hentet av en journalist etter skolen og jeg visste jo hvordan hun så ut. Så jeg satte meg inn i bilen, smilte og sa hei. Dama i bilen så veldig rart på meg tilbake og først da gikk det opp for meg.. jeg hadde satt meg inn i bilen til ei fremmed dame! Så jeg sa beklager og gikk ut haha. Egentlig synes jeg slikt er mer morsomt enn flaut (heldigvis).
Favorittsitatet ditt? Telles utdrag fra et dikt? I så fall blir det utdraget “Under en uvant himmel vi ikke kan forstå, som barn som ligger stille mens føttene fortsetter å gå”. Åh, det treffer meg så hardt at jeg kunne ha skrevet flere sider om det! Ellers må det bli et sitat fra Harry Potter tror jeg: ?Happiness can be found, even in the darkest of times, if one only remembers to turn on the light”
Hva ønsker du deg mest akkurat nå? Akkurat nå har jeg veldig lyst til å reise til et annet land på ferie. Åh, jeg trives så godt på reise og da klarer jeg også å legge vekk det meste av “bagasjen” min. Jeg føler meg fri rett og slett!
Hvordan ser en perfekt dag ut for deg? Det er sommer og jeg våkner tidlig. Lager meg en god frokost med smoothie og nystekt ciabatta, for så å ture avgårde til trening. Etter trening tar jeg bussen ned til stranden hvor jeg bader, soler meg og spiser lunsj. Når det nærmer seg kvelden møter jeg venner på restaurant ute hvor vi sitter i sommervarmen med god mat og noe godt i glasset. Åh, slike dager er sååå fine! Eventuelt er jeg på Gran Canaria på det faste hotellet, spiser frokost på verandaen for så å ligge ved bassenget resten av dagen. Når solen forsvinner går jeg opp for å dusje og ordne meg, så drar vi på restaurant og avslutter kvelden på verandaen. Eventuelt en vanlig sommerdag på hytta, det er sååå fint!
Hvordan ser soverommet ditt ut?
Det er ganske “plain”. Mye svart og hvitt, med personlig preg som bilder og litt pynt. Jeg liker det best sånn og sliter med å sove i et rom med masse “dill dall”.
Hvis du skulle blitt kjent, hva ville du vært kjent for? Jeg har egentlig ikke noe ønske om å bli kjent, men hvis det skulle vært for noe ville jeg at det hadde vært som forfatter.
En liten hemmelighet om deg? Hemmelighet og hemmelighet.. jeg er ganske åpen av meg og de tingene jeg ikke deler ønsker jeg ikke å dele heller. Men jeg kan jo fortelle en ting jeg ikke tror jeg har sagt før? Til dåpen min fikk jeg en bamse av broren til Besse og kona hans, en liten hundebamse i samme rase som deres egen hund Sara. Denne bamsen fikk da også navnet Sara og den sover jeg med ennå. Hver eneste natt. Blir nok aldri for gammel til Saran min.
På kjøkkenet er jeg? Glad og kreativ! Jeg eeeelsker å stå lenge på kjøkkenet for å lage en god og krevende rett, ikke minst å prøve meg frem til nye retter. Gi meg et glass rødvin og masse friske grønnsaker så er jeg i himmelen! Ikke minst er det så gøy å servere vegansk mat til folk som er så skeptiske og snakker stygt om vegansk mat, for så å høre etterpå at “dette var jo såååå godt!”.
