Når hadde jeg et slikt innlegg sist? Wow, det må bli lenge siden det! Selv liker jeg faktisk skikkelig godt å lese slike innlegg hos andre, selv hos dem jeg ikke følger fra før. Jeg skal prøve å skrive ting her jeg ikke har skrevet opp før, men jeg beklager om det blir en eller to glipp. Alt kan man ikke huske og det er ikke bare bare å komme på alt nytt hver gang hehe. Denne gangen tenkte jeg å prøve å gi litt dypere og ikke kun nevne overfladiske ting. Let’s go!

1. Mitt favorittfag på skolen har bestandig vært norsk. Favorittdagen min i løpet av skoleåret var norsktentamen. Å kunne bruke hele skoledagen på å skrive og i tillegg spise godteri? Ja takk! Da jeg begynte i den klassen jeg gikk ut med på videregående fikk jeg fritak fra norsk siden jeg hadde tatt vg1 norsk tidligere. Men det måtte litt diskutering til for å få fritak, de mente nemlig at jeg ikke kom til å klare å henge med (og at eksamen kom til å bli skikkelig vanskelig) om jeg tok ett år “pause” fra norskfaget. Vel, på eksamen fikk jeg karakteren 5! Veldig fornøyd, men litt skuffet da jeg ikke var 100% fornøyd med innleveringen og jeg vet at jeg kunne ha klart å få en 6’er om jeg hadde strukket meg litt lenger. 

2. Mens vi er inne på temaet skole: den karakteren som har føltes best noen sinne for meg har vært 3’eren jeg fikk på matteeksamen. La meg forklare: matte har vært et tungt fag for meg helt fra starten. Jeg har slitt med å forstå oppgavene, jeg lærte meg aldri en gang gangetabellen til tross for timevis med øving  flere uker i strekk i periodevis og bare det å skulle lese av tallene i boken har vært vanskelig da tallene ofte har blandet seg i hodet mitt. Noe så enkelt som klokken 17 og klokken 19 (klokken syv) synes jeg er vanskelig og tuller ofte med det noe som har ført til at jeg har møtt opp til ting på feil tidspunkt. Matte for meg har vært tårer og frustrasjon i så mange år. Jeg har følt meg dummere enn dummest. Å skulle regne ut 7+6 klarer jeg ikke en gang ta i hodet, jeg må telle på fingrene. Så å klare å få en 3’er på matteeksamen? Jeg gråt av glede!

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

3. Menneskers handlinger fascinerer meg. Jeg har brukt mye tid på å se dokumentarer og ikke minst serier/filmer som omhandler mennesker som har handlet eller tenker utenom det vanlige. Da tenker jeg på alt fra seriemordere og kidnappere til kannibaler og psykopater. Det som fascinerer meg er hvordan noen mennesker er i stand til å utføre slike handlinger og følelsene rundt det. Jeg klarer ikke å forstå. Og hva er det som fører til slike ting? Arv eller miljø? Å prøve å se ting fra perspektivet til et menneske som utfører handlinger jeg ikke en gang kan forestille meg er interessant! At det i noen tilfeller skjer hendelse som gjør at ting kanskje fører til andre ting eller at ting utvikler seg helt uforstående. Likevel tenker jeg at alle har en grunn (om grunnen er god eller ikke kan diskuteres). Kanskje det har blitt opplevd noe som ikke burde ha blitt opplevd? Kanskje er ikke evnen til å føle empati til stede? 

4. Jeg kan snakke for godt for meg. Ja, det er fullt mulig. Ordforrådet mitt har bestandig vært ganske stort, til tross for at jeg ikke akkurat bruker det ordforrådet jeg egentlig har i hverdagen. Jeg klarer også å fremstå svært reflektert i situasjoner hvor jeg absolutt ikke er det. Noen ganger kan dette vært positivt for meg, mens andre ganger har det ført til at jeg alt for lett har snakket meg ut av ting jeg ikke burde ha snakket meg ut av. Sleng på litt patos, logos og etos i tillegg og du kommer langt. Retorikk: kunsten å overbevise. For min del har dette dessverre tidligere forekommet en del i behandlingssituasjoner. Nå derimot har jeg forstått at den eneste jeg lurer egentlig er meg selv. Det står til og med flere ganger i journalen min at jeg snakker for godt for meg for mitt eget beste og at jeg i tillegg har lest meg opp og ikke minst forstått aktuelle paragrafer og dermed vet nøyaktig hvilke rettigheter jeg har, noe som har ført til at jeg har fått vridd ting inn på det. 

5. Jeg begynte å skade meg selv fordi jeg leste på internett at det hjalp. Denne var jeg i tvil om jeg skulle poste, men om du ser meg i kortermet er det ikke vanskelig å legge sammen 2+2. Jeg har fortalt litt om det tidligere, men når det kommer til psykisk helse har jeg for det meste skrevet om spiseforstyrrelser. Dessuten er selvskadingen et tilbakelagt kapittel for lengst. Uansett: jeg hadde det ikke godt og allerede på barneskolen leste jeg på internett om ei som skadet seg selv fordi det hjalp når hun hadde det vondt. På den tiden var jeg desperat. Jeg turte ikke å snakke med noen om hvordan jeg hadde det og jeg orket ikke bære på alt det vonde. Jeg prøvde en gang og plutselig hadde det blitt en avhengighet. En rask der-og-da løsning som helt ærlig gjorde alt verre i lengden. Nå sitter jeg igjen med arr jeg kommer til å ha livet ut. Dette er kun ett eksempel på hvorfor man skal være forsiktig med hva man skrivet på nett. Folk blir påvirket og man har et visst ansvar, samtidig som man ikke kan legge direkte skyld på dem man blir påvirket av. Jeg tenker at om man blir påvirket så ligger det noe i en fra før og påvirkningen er er trigger til å utløse nettopp det. 

6. “Slapp av, det ordner seg” er noe av det verste jeg vet å høre. For vet du hva? Tro det eller ei, men man kan faktisk ikke bare sitte på ræva og forvente at ting skal ordne seg av seg selv altså. Ting gjør nemlig svært sjeldent det. Man må faktisk gjøre en innsats og gå aktivt inn for noe for at ting skal ordne seg eller endre seg. Det hjelper ikke å stirre på baggen for at den skal pakke seg selv, det hjelper ikke å stirre på peisen for at det skal bli tent opp og bli fyr i den og ikke hjelper det å ligge i senga uten å gjøre noen ting for å få seg en jobb. Akkurat det samme gjelder med så og si alt annet også. For at jeg skal bli frisk må jeg gå i behandling, følge den og kjempe, ikke sitte hjemme i sofaen og håpe på at jeg en dag våkner opp og på magisk vis har blitt frisk. 

Er det noe vi har til felles? Og har du noen tanker rundt noen av punktene?

-Elise Amanda