I kveld slår jeg til med et litt spontant og personlig innlegg igjen. Jeg skal nemlig snakke om russetiden. For før jeg startet i førsteklasse med klassen min gruet jeg meg skikkelig. Jeg er tre år eldre enn de fleste og jeg så for meg tre år hvor jeg hang totalt utenfor sosialt sett og alltid måtte være den læreren satt på en gruppe når man fikk beskjed om å gå sammen to og to. Mentalt forbredte jeg meg på å alltid sitte alene i klasserommet, sitte alene i lunsjen og aldri bli invitert til bursdager eller fester. Jeg var også bekymret for modenhetsforskjellen, men ikke minst gruet jeg meg til russetiden. Det var sårt å se russetoget til mitt eget kull, for der skulle jo egentlig jeg også  gått og feiret. Selvfølgelig kunne jeg ha vært adoptivruss, men for min del hadde det blitt helt feil da jeg ikke hadde fullført et eneste år på vidregående engang. Jeg hadde gruet meg så mye, men så feil kan man absolutt ta!

Jeg har fått noen utrolig gode venner i klassen, folk jeg er med på fritiden og som jeg til og med kan ringe og gråte til hvis ikke ting går så bra. Å gå sammen to og to ble aldri noe problem og i lunsjen satt jeg aldri alene. Jeg blir invitert med på ting og det sosiale, tross aldersforskjell på 2-3 år med vennene mine går det strålende! Snart begynner russetiden og vet dere hva? Ikke bare kommer jeg til å gå med et av de største smilene i russetoget, jeg er også på russegruppe med en herlig gjeng! Hadde du sagt dette til meg for noen få år siden hadde jeg nok begynt å gråte, da det har vært så sårt for meg og jeg hadde aldri trodd deg. Om litt over en uke skal vi ha logoslipp. Det er så herlig og fint, dere aner ikke! Russegruppen vår kan dere følge på instagram om dere vil: @rhythmandbooze2018 og jeg gleder meg til en strålende russetid med dem! Tenk alt det jeg trodde jeg aldri skulle få oppleve ordnet seg, det tok bare litt lenger tid.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

-Elise Amanda

Jeg skulle ønske jeg stjal drikke i barskapet til pappa og at jeg snek meg ut på natten for å dra på fest. Jeg skulle ønske det hadde blitt stor ståhei av det og at det var derfor vi kjeftet og gråt til hverandre hjemme. Jeg skulle ønske jeg hadde løyet og sagt at jeg skulle overnatte hos ei venninne og sannheten var at jeg hadde dratt på fest eller at jeg kanskje sov hos en gutt. Jeg skulle ønske pappa hadde blitt bekymret fordi han hadde hentet meg på fest drita full og at jeg kastet opp i bilen på vei hjem og at han måtte bruke natten på å passe på meg siden jeg var veldig dårlig etter festen. Jeg skulle ønske at vi kranglet om husarbeid hjemme eller kanskje leggetider, gutter, alkohol, karakterer på skolen eller hva som helst normale tenåringsting.

Istedenfor kranglet vi om mat, fordi jeg spiste hele familien ut av huset uten av stand til å stoppe. Istedenfor å bli bekymret for at jeg var full var pappa bekymret fordi jeg hadde blitt sendt på sykehuset med ambulanse enda en gang. Istedenfor å passe på datteren på natten som hadde drukket for mye alkohol, måtte pappa være våken for å passe på at jeg ikke skadet meg.  Istedenfor å stjele alkohol hjemme stjal jeg ting jeg kunne skade meg med. Istedenfor å lyve om hvor jeg var løy jeg heller om hva jeg hadde spist eller jeg løy og sa det gikk bra med meg. Istedenfor å krangle om gutter kranglet vi om sykdom og behandling. Istedenfor venninnedrama mistet jeg så og si alle venninnene mine. Istedenfor å bli låst inne på rommet med husarrest ble jeg låst inne på psykiatrisk. Istedenfor å virkelig leve lå jeg på det mørke soverommet mitt og isolerte meg, uten å ville eller orke å være med venner.

Jeg ville så gjerne være normal og kunne krangle om de normale tenåringstingene jeg også. Forskjellen var at jeg bare skulle bli tynn nok, først da kunne jeg leve. Trodde jeg. Istedenfor mistet jeg hele ungdomstiden min. Dere som er foreldre til friske tenåringer, dere er så heldig, dere aner ikke. Det tror jeg både pappa og jeg kan skrive under på. For hvor mange ganger skulle ikke både pappa og jeg ønske han kunne hentet meg hjem fra fest istedenfor å hente meg hjem fra sykehuset? Det er mange det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

-Elise Amanda

Nå er det høstferie for min del og jeg har lyst til å bruke den på å puste, stable meg litt på beina. Den siste tiden har jeg helt ærlig vært litt ute på kjøret (med spiseforstyrrelsen altså) og jeg prøver desperat å komme meg ut av denne vonde sirkelen. Behandleren min har ikke hatt tid til meg på over en måned og på onsdag skal vi diskutere planen videre. Jeg gruer meg.
Jeg har lyst til å bruke ferien på å senke skuldrene, ha filmkvelder med Andreas og gå turer med han i fint høstvær. Jeg har lyst til å bruke en hel dag på biblioteket for meg selv. En annen dag på cafè hvor jeg kan skrive litt og drikke te. Jeg har lyst til å ta masse bilder i ferien og være litt kreativ. Danse i regnet og danse litt hjemme. Ha fine dager og kvelder fylt av latter med venninner. Men mest av alt skal jeg prøve å sortere tankene litt og komme meg på beina. Fremtiden har så mye fint å bringe, jeg må bare komme meg dit. Huske å puste. Minne meg selv på at det er lov til å falle, bare man reiser seg igjen fort nok. 

-Elise Amanda

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå kommer jeg til å dele et personlig brev med dere. Jeg håper det kan være til hjelp for foreldre/pårørende, men også for de som sliter selv.

Kjære pappa og Beate. Uten dere to hadde jeg nok ikke vært her og hatt muligheten til å skrive dette brevet. Dere to ga meg aldri opp, selv når både jeg og systemet skjøv dere unna. For hvordan hjelper man en som ikke vil hjelpe seg selv og som systemet heller ikke vil gi nok hjelp? Ikke bare kjempet dere med meg på hjemmebane. Dere kjempet mot systemet også. På mitt sykeste gjorde jeg utrolig mange fæle ting mot dere som jeg virkelig skammer meg over nå. Men på den tiden hadde jeg null kontroll og virkelighetsoppfattelsen var helt annerledes enn virkeligheten faktisk var. Hvordan klarte dere å holde det gående uten å gi meg opp? Dere stilte opp på alle mulige møter, du pappa måtte er periode passe på meg døgnet rundt og kunne derfor ikke jobbe, dere kranglet med x antall mennesker og måtte gjøre drastiske tiltak for å hjelpe meg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg tror noe av det tøffeste dere gjorde var å si fra dere foreldreansvaret for meg. Men dere gjorde det ikke fordi dere ga meg opp, men nettopp for å skaffe meg hjelp. For uten at dere hadde foreldreansvar for meg så var jeg kun barnevernet og psykiatrien sitt ansvar, da kunne de ikke legge over på dere å måtte passe på meg døgnet rundt. Jeg husker dere fortalte meg gang på gang at dere er veldig veldig glade i meg og at dette var eneste måten der og da som gjorde at jeg kunne få hjelp. At det var nettopp derfor dere gjorde det og at dere selvfølgelig skulle ta på dere foreldreansvaret så fort hjelpen var på plass. Det løftet holdt dere.

Helt ærlig så forstår jeg ikke nå i ettertid at dere orket å gå igjennom alt dere gjorde. Jeg forstår at det tæret ekstremt på dere fysisk og psykisk. Ikke minst at det gjorde at min kjære lillebror ble satt på sidelinjen og på vent. Heldigvis er båndet mellom lillebror og meg veldig sterkt. Men det preget han sterkt også. Jeg tok all oppmerksomheten deres og alle kreftene deres.

Tusen hjertelig takk for at dere aldri ga meg opp, til tross for veldig mye motvind. For at dere kranglet med systemet for meg. For at dere besøkte meg på sykehuset hver gang jeg var der. For at du Beate, midt på natten en gang, kjørte til Sverige og hentet meg da jeg fikk totalt sammenbrudd. Hva var det som fikk dere til å gjennomgå alt dette bare for meg? Hvordan i all verden klarte dere å se lys i enden av tunellen?

Uten dere vet jeg at jeg ikke hadde stått her nå. Hadde dere gitt meg opp hadde jeg trolig ikke vært i livet eller jeg hadde vært innlagt på en eller annen psykiatrisk institusjon på tvang. Men jeg står her. Jeg har en samboer og jeg går på skole. Ikke minst klarer jeg skole, selvom den veien er litt kronglete. Jeg har venner og jeg er sosial. Blikket mitt er ikke festet konstant i bakken, jeg går i andre klær enn joggebukse, jeg snakker og ikke minst smiler og ler jeg. Dere hjalp meg tilbake til livet, til tross for hvor mye det kostet av dere.

Det skremmer meg at så mange bare blir gitt opp. Hva skjer med dem som ikke klarer å kjempe selv om ikke har noen til å kjempe for seg? Jeg tør nesten ikke tenke på det en gang. Jeg var svært svært syk, helt ærlig var jeg totalt psyko i hodet mitt. Nå derimot er jeg ikke frisk, men jeg er så himla mye friskere og jeg lever. Kjære alle som er pårørende, jeg håper dere klarer å stå i en slik håpløs situasjon. Jeg vet at det tærer på alle og jeg vet at det mest sannsynlig er det tøffeste dere noen gang vil gjennomgå. Men det er så verdt det. Bare man aldri gir seg så blir man bedre. Jeg er et levende eksempel på det.

Kjære pappa og Beate, tusen takk for at dere ga meg livet på nytt.

Jeg har fått høre det så utrolig mange ganger over flere år. At det bare er å skjerpe seg. Bite tennene sammen og komme seg på skolen, uansett hvor vanskelig man har det. 

Jeg våkner brått etter en natt med lite søvn. Tankene var helt kaotiske hele natten og lot meg ikke få sove. Jeg går inn på badet og ser meg i speilet. Stygg. Feit. Ekkel. Som vanlig hver morgen trekker jeg frem vekten og stepper på den. Stygg. Feit. Ekkel. Jeg prøver å finne noe å ha på meg og ser meg i speilet for å se hvordan det ble. Stygg. Feit. Ekkel. Jeg går opp på kjøkkenet for å prøve å spise frokost. Stygg. Feit. Ekkel. Jeg lager meg noen brødskiver og spiser dem. Stygg. Feit. Ekkel. Stygg. Feit. Ekkel. Stygg. Feit. Ekkel, Jeg prøver å gå ut fra kjøkkenet. Stygg. Feit. Ekkel. Kroppen min dras mot kjøleskapet, jeg klarer ikke styre den. Stygg. Feit. Ekkel. Hodet mitt skriker. Jeg åpner kjøleskapet og lager meg mer mat. Spiser maten. Lager meg mer mat. Spiser maten. Lager meg mer mat. Spiser maten. Uten stand til å klare å stanse. Helt til magen er så full at jeg må gå krokbøyd og nesten ikke får puste. Stygg. Feit. Ekkel. Jeg tasser ned til badet og gjør det jeg “må”. Jeg prøver å ordne meg på nytt. Stygg. Feit. Ekkel. Skal klare dette, jeg skal klare å ordne meg og komme meg ut av døren. Jeg må.Jeg vil. Jeg vil så inderlig på skolen. Stygg. Feit. Ekkel. Tårene presser på, jeg begynner å hyperventilere. Kroppen og hodet sier stopp. Jeg får blodsukkerfall og blir så svimmel at jeg nesten ikke klarer å stå på beina. De svarte prikkene gjør at jeg nesten ikke klarer å se. Kroppen koker over og pulsen øker. Likevel fortsetter hodet. Stygg. Ekkel. Feit. Jeg må få i meg noe mat før jeg svimer av. Kommer meg bort til kjøkkenet, sluker noen skjeer syltetøy mens knærna svikter under meg. Stygg. Ekkel. Feit. Og så var vi på’n igjen. Stygg. Feit. Ekkel. Det ble ikke noe skole på meg den dagen og jeg hater meg selv for det. Hater meg selv så mye at det blir enda en runde mens ordene skriker i hodet mitt. Stygg. Feit. Ekkel. Mislykka.

Men de har vel rett. Det er bare å skjerpe seg og komme på skolen uansett. For det er vel bedre å sitte i klasserommet og overspise på store mengder mat, løpe frem og tilbake for å spy, midt i undervisningen, enn det er å gjøre det hjemme. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg må bare skjerpe meg.

Psykiske sykdommer er ikke lenger så tabu å snakke om. Flere og flere trår frem med sine historier og media skriver mye om det. Det har blitt sånn halvveis akseptert å slite psykisk, men vi har en enorm vei å gå. De fleste vet hva en god del psykiske sykdommer er, men har likevel null forståelse på HVORDAN det er. Og jeg kan på en måte heller ikke klandre dem, for om man ikke selv har kjent det på kroppen eller har noen i nær relasjon som sliter skjønner jeg at det kan være vanskelig å forstå. Ikke minst kan det være vanskelig å akseptere at psykiske sykdommer kan være minst et like stor handikap i dagliglivet som å kanskje mangle to bein. Ofte når mennesker ikke forstår i det hele tatt tenker jeg “heldige jævler”. Nettopp fordi det betyr at de aldri har kjent det på kroppen selv. Det handler hverken om vil ikke eller gidder ikke. Det handler om klarer ikke. Det handler ofte om å prøve så hardt man bare klarer, legge inn mer energi i å prøve enn man egentlig eier, men likevel ikke nå opp. Å bli møtt med et “skjerp deg” er så innmari vondt. Tror du virkelig ikke at jeg bare hadde skjerpet meg om det hadde vært så enkelt? Tror du ikke også jeg vil klare ting som andre tar helt for gitt? Og tror du virkelig at jeg ønsker å være hjemme istedenfor på skolen eller på andre ting jeg virkelig vil? Jeg krever ikke at du skal forstå, for det kan jeg ikke. Men jeg håper du vil se på psykisk sykdom som hva det faktisk er: en sykdom, som jeg og mange andre kjemper med nebb og klør om å bli bedre fra hver eneste dag. Hvert bidige sekund.

Det er vondt nok i seg selv å slite. Vær så snill å ikke vær en av dem som gjør det vanskeligere enn det allerede er.

Vi holder på å flytte! Jupp du leste helt riktig! Vi trives utrolig godt i Stavern, men spesielt jeg har merket at det har blitt vanskelig siden det er såpass usentralt. Og når vi da fikk tilbud om et hus ganske sentralt i Larvik og ganske grei pris så kunne vi rett og slett ikke si nei. Flinke bestefaren min og stefaren min har vært der mange mange timer og pusset opp de siste ukene. Bildene under her er fra det nye huset!

Jeg har kuldeallergi. Noe legene brukte ekstremt lang tid på å finne ut av da det er svært sjeldent. Før måtte jeg gå rundt med en epi-pen hele tiden og klassen måtte også lære å sette den på meg. Grunnen er at allergisjokket kom fort og da hovnet hender, lepper, tunge og hals opp slik at det ikke gikk an å puste. Før fikk jeg allergisjokk 2-3 ganger i uken i flere år, nå er det sjeldent jeg får det og det holder å ta en zyrtec så fort hendene blir helt røde, hovne og begynner å klø (første symptom). Det tok de faktisk ganske lang tid å finne ut at det funket, jeg gikk jo på alt mulig av medisiner i noen år. Det er ikke noe som plager meg særlig den dag i dag, annet enn at jeg blir veldig veldig fort kald.

Andreas og meg. Siden kvelden Andreas og jeg møttes har vi vel vært sammen konstant. Etter en måned ca var vi sammen og samboere, det gikk utrolig fort! Men nå, straks to år senere angrer jeg ikke det grann. Vi har det utrolig fint og godt sammen, kunne aldri tenkt meg noen andre. Det er så godt å ha noen du er 100% sikker på. Vi er også forlovet. 

Jeg elsker barbie-filmene. De er så utrolig fine, koselige og godt laget! Jeg er 20 år nå og de faller like godt i smak ennå. Jeg er også veldig glad i Disney og filmene til Hayao miyazaki!

Jeg kjøpte Molly helt spontant. For ett og et halvt år siden satt jeg på finn.no og der dukket det opp en annonse på ei utrolig søt Maine Coon jente (en katterase) og jeg falt pladask. Jeg ringte nummeret i annonsen og avtalte å kjøpe henne dagen etter. I all iver glemte jeg å spørre Andreas og han var vel ikke akkurat særlig blid da jeg plutselig fortalte at vi skulle få en ny katt i morgen.. Forståelig nok. Men han tilga meg fort og han er minst like glad i Molly som meg, om ikke mer. Hun er ei skikkelig pappadalt og nå er han bare glad for at jeg kjøpte henne.

Tlf-angst. Jeg har faktisk ikke skrevet noe om dette før, men jeg har skikkelig tlf-angst. Så ille at jeg ofte ikke tør å ta tlf når til og med bestevenninna mi ringer. Ganske flaut i grunn og skal jeg ringe noe i det offentlige (sykehuset, legen osv) er det veldig problematisk da jeg ikke tør å ringe og Andreas ofte ikke får lov til å få informasjon pga personvern. Åh, kunne ikke alt bare hatt sms-tjenester da!

Null retningssans. Jeg har så dårlig retningssans at folk ofte tror jeg tuller. Jeg går meg utrolig ofte bort og da er det greit å ha en pappa som har vært dommer og reist mye rundt, i tillegg til at han er søplekjører så han er veldig kjent i hele Vestfold, men spesielt i Larvik. Da er det ofte bare å ta en tlf til han så hjelper han meg. For noen uker siden gikk jeg meg bort i Drammen og jeg ble så kald at jeg gråt i over en time og fikk kramper i hele kroppen, men Andreas og Pia fant meg heldigvis etter noen timer. Pappa pleier å si at man kan snurre meg rundt en runde på torget og så aner jeg ikke hvor jeg er hen hehe. 

Jeg liker ikke vann. Jeg vet ikke om jeg har nevnt dette før? Men jeg liker virkelig ikke vann og har vel ikke drukket rent vann på nærmere 10 år? Det er derimot drikker mye av er farris og saft. Det er egentlig ganske flaut, men jeg blir rett og slett kvalm og brekker meg av å prøve å drikke rent vann. Haha skrik ut hvis det finnes noen andre like rare som meg!

-Elise Amanda

Tenk at det kun er åtte uker igjen av dette skoleåret! Men ikke bare det, det er åtte uker igjen til jeg har fullført førsteklasse på vidregående skole og DET er noe jeg virkelig er stolt over! Fire år tok det meg, men bedre sent enn aldri. Dette skoleåret her har vært både opp og ned, men mest opp. Jeg har hatt en del fravær, men likevel så har jeg aldri vært så mye på skolen på seks år som det jeg har vært dette året. Jeg går i en klasse hvor jeg virkelig trives og har funnet min plass og ikke minst har jeg fått nye venner. Resten av skoleåret skal jeg fokusere enda mer på å øve, enda mer på dansingen og ikke minst på tøying. Jeg skal innrømme at jeg har blitt ganske sliten av presset fra skolen, jeg føler det er prøver hele tiden og at jeg aldri strekker til. Men jeg vet at jeg gjør mitt beste og at det er godt nok. Jeg må lære meg å puste og at det ikke er verdens undergang om jeg ikke får den karakteren jeg ønsker på forskjellige prøver, så lenge jeg vet jeg gjør en god innsats. Jeg gleder meg allerede til å ta fatt på et nytt år på skolen og jeg gleder meg til å danse enda mer, for er det noe som gir meg glede så er det dansingen. Og neste år kommer jeg til å fokusere helt ekstremt på dansingen for er det noe jeg vil bli bedre i så er det nettopp dansing! 

Ellers har jeg utviklet meg på mange andre områder også. I høst gikk jeg opp på talerstolen på vestfold unge venstre sitt landsmøte. Det var kjempeskummelt, men dritgøy å snakke om noe en virkelig brenner for. Nå nylig holdt jeg appell på torget i Tønsberg om fraværsgrensa og det også er noe som har interessert meg masse! På hjemmefront har jeg det også veldig bra med min kjære. Tenk at jeg skulle få en så fantastisk person inn i livet mitt som jeg elsker så høyt og som elsker meg like høyt tilbake. Det er helt surrealistisk å tenke på. Jeg som trodde for bare noen få år siden at livet ikke var noe for meg, jeg som trodde jeg ikke hadde noe håp og at ting aldri kunne bli bedre. Så jævlig feil kan man ta og godt er det! Og nå som jeg har en del ting veldig på avstand, så på avstand at jeg vet jeg aldri noen sinne skal tilbake dit så ønsker jeg å fortelle noe svært personlig etterhvert som få personer vet. Jeg orker ikke mer tabu om det, kanskje det er på tide å ta ordet? Men det er skummelt, det er det virkelig. Jeg vet jeg skal fortelle, men jeg vet bare ikke når. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

…

♥Være mer på skolen, selv dager som er veldig tøffe

♥Bruke mye mer tid på å tøye, slik at jeg blir mykere

♥Fokusere veldig på å få gode karakterer, spesielt i avgangsfagene

♥Bruke mer tid på venner

♥Slutte å bekymre meg så mye over alt mulig rart

♥Sette mindre krav til meg selv

♥Spise sunnere eller egentlig bare slutte å spise så mye dritt i ukedagene (spiser sunn mat, men er veldig veldig svak for søte ting og potetgull)

♥Ta billappen

♥Begynne å virkelig bruke kameraet mitt igjen

♥Jobbe med meg selv

♥Trene styrke innimellom og ha egentrening også

♥Nyte livet og sette pris på hva jeg har og hvor heldig jeg er

Har du noen nyttårsforsett? Eventuelt hva?

…

Puster. Inn. Ut. Hiver etter pusten. Må minne meg selv på at noe så enkelt ikke alltid går av seg selv.

Det går mot vinter. Hun har så mye å tape. Vinterjenta skulle ha vært helt tint nå, men frosten prøver å ta henne. Hun løper, prøver å ignorere frosten som har satt seg i tærne. Prøver å løpe så den ikke skal krype lenger opp. Vil hun klare det? Den har ennå en del makt, denne frosten. Hun hører ikke på den lenger, men den skriker ennå etter henne. Skriker så høyt at porselenansiktet holder på å knuse. Lager noen skjøre brister. Hun prøver febrilsk å fikse dem før før porselenet blir til tusen skår. Hun orker ikke gjennomgå dette en gang til, orker ikke å være vinterjente igjen. Frosten lokker med stjernestøv og hvitt glitter. Innerst inne vet hun at det er feil, at den vil styre henne som en marionettedukke. Den skriker så alt for høyt, men hun må klare å skrike høyere.  Hun må bare klare det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

…

Det er utrolig hvor mye man kan forandre seg på omtrent ett år. Jeg hadde vært syk i over fem år og mildt sagt drittlei, jeg ringte pappa gråtende for rundt ett år siden og sa at nå, nå orket jeg ikke å være syk lenger. Det var den dagen jeg begynte å gi alt for å bli frisk. Tryggheten min bestod i å overspise/spy eller å sulte meg, bli tynnest mulig var målet. Jeg hadde omtrent mistet alt på grunn av hvordan spiseforstyrrelsen forandret meg som person og på grunn av handlingene jeg utførte på grunn av den. 

Det siste året her har vært beintøft. Det vanskelige er ikke å bli syk, men å bli frisk. Å det hele tatt ville bli frisk, bare det er et stort steg. Jeg tror ikke at noen vil forstå hvor tøft det egentlig er/var og hvor mye jobb det kreves for å komme seg hit jeg er i dag (med mindre man selv har vært der eller vært nær pårørende). Og se på meg nå! Jeg spiser passe, jeg klarer å holde vekten stabil og ikke gå ned (og hei, jeg skal mer opp i vekt, bare vent), jeg har et sosialt liv igjen, jeg har fått meg kjæreste, jeg går på skole, jeg smiler, jeg ler. Jeg er Elise igjen. 

Du verden hvor mange tårer, krefter, tid og vondt det har vært å komme seg hit, men herregud det er verdt det! Jeg har tatt de hardeste kampene og kommet meg langt, nå er det ikke lenge til også jeg er snart frisk. For den dagen kommer om ikke så alt for lenge, det vet jeg.Fysisk sett så har kroppen min det mye bedre og jeg har endelig lært å godta at jeg kan ikke tviholde på en barnekropp uten former resten av livet. Jeg er 19 år nå, jeg trenger ikke være på den samme vekten som da jeg var 12. Tusen takk til alle som har hjulpet meg å komme hit, en spesiell takk til Pappa, Andreas (kjæreste) Vigdis (venninne), Anniken (bestevenninne), Beate (stemor), Capio Anoreksi Senter, Psykologen min på bupa og Post A. Dere har reddet livet mitt.Og dere, helt ærlig, hvor ser jeg lykkeligst ut på bildene her? Bildet til høyre uten tvil og jeg kan love dere at dere at det også stemmer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tiden i bulimihelvetet er over for min del.

(vil også legge til noe fra pappa: Denne sykdommen MÅ frem i lyset, da den dessverre blir feid under teppet av de ansvarshavende. Heldigvis er dette smått om sen begynt å endre seg. Dette kommer dessverre til å ta lang tid. Er dessverre ikke alle med denne lidelsen som har så mye tid. Håper våre erfaringer, og kompetansen vi har opparbeidet oss under disse åra vil komme andre til nytte. Vi har jo sagt oss villig til å dele våre erfaringer med andre familier i samme situasjon. Får bare inderlig håpe de vil bruke oss. Om det er noen her” inne” som skulle trenge noe i den retning- vær da så snill å ta kontakt med oss.)

…