Før: var å være sterk synonymt med å være veldig syk. Jeg var sterk jo mindre næring kroppen min inntok, uavhengig om det kom fra sulting eller overspising etterfulgt av oppkast. Jeg følte meg sterk hver gang jeg trådde på vekten og så den krype nedover, for ikke å glemme da jeg så meg i speilet og bein stakk litt mer ut av kroppen. Da var jeg sterk da. Når jeg så andre spise og selv bare satt der uten å engang røre, da følte jeg meg sterk da, for det var selvkontroll det. Jeg var sterk som planla besøk slik at jeg kun var der noen få timer etter maten slik at jeg kunne dra hjem for å tømme meg, da hadde jeg kontroll. Jeg var sterk de gangene jeg var den som spiste minst av de jeg var med. Jeg var sterk som klarte å motstå fristelser. Jeg var sterk som telte kalorier og hadde total kontroll over hva som ble puttet i munnen min. Jeg var sterk som avlyste avtaler med venninner slik at jeg unngikk matsituasjoner. Jeg var sterk.
Men hvem var egentlig den sterke her? Var det meg eller spiseforstyrrelsen?
Nå: er sterk synonymt med å være frisk(ere). Jeg er sterk som jobber for å få i meg den næringen som kroppen min trenger, både med mat og drikke. Jeg er sterk som klarer å akseptere at vekten min er normal og ikke svært undervektig. Jeg er sterk som ser meg i speilet og innimellom liker hva jeg ser og som ikke lenger faller sammen i krampegråt av det. Da er jeg sterk da. Når jeg ser andre spise lite og jeg likevel klarer mer og spise det jeg burde spise, da føler jeg meg sterk da, for det er riktig. Jeg er sterk som drar på besøk og koser meg med maten, uten andre hensikter å følge opp med. Jeg er sterk de gangene jeg spiser mer enn alle de jeg er med hvis kroppen min trenger det. Jeg er sterk som lar meg friste av fristelser i kontrollerte mengder. Jeg er sterk som ikke teller kalorier og putter det i munnen min som kroppen min forteller meg at den trenger og vil ha. Jeg er sterk som er med venninner uavhengi at matsituasjon, fordi det er venninnene mine jeg drar for å møte. Jeg er sterk.
Jeg ønsker å dele en sann historie om meg, vær så snill å les hele før du gjør deg opp noen tanker eller meninger.
Jeg vet ikke helt nøyaktig hvor lenge det har pågått, men jeg har mobbet i mange år og jeg skammer meg. Det er ei jente det har gått utover og selv om jeg har sett hvor mye det har ødelagt henne, så stoppet jeg aldri. Det begynte vel på barneskolen og denne jenta ble litt tidlig utviklet med blant annet hofter. Jeg husker jeg fortalte hun hver eneste dag at hun begynte å bli feit samtidig som jeg lo og ofte slang på at lårene hennes lignet på to svære låvedører. Det var vel ikke akkurat overraskende at hun begynte å gråte de fleste gangene, men hun fortjente faktisk å høre det tenkte jeg.
Etter en stund begynte vi på ungdomsskolen og der ble det mye verre. Jeg skrek etter henne at hun var stygg, fæl, så ut som et misfoster av et menneske. Jeg slo hun til hun fikk blåmerker og etterhvert ble redd for å gå på skolen. Jeg truet hun med at hvis hun kom til å gjøre sånn eller sånn så kom jeg til å banke henne opp eller bli enda verre med ting jeg kalte henne. Jeg fortalte hun gang på gang at hun ikke fortjente å leve engang slik som hun så ut og slik som hun var. Det ble ikke sagt ett eneste positivt ord om henne fra min side, kun negative. Hun ble veldig innesluttet etterhvert og den dårlige selvtilliten jeg hadde klart å gi henne lyste gjennom. Av en eller annen grunn prøvde hun å smile og late som om alt var bra. Selvom jeg så hvor ødelagt av det jeg gjorde mot henne, så måtte jeg bare fortsette.
Da jeg hadde mobbet henne en del år så sluttet hun omtrent helt å være på skolen. De gangene hun var på skolen gjorde jeg mitt ytterste for å plage henne. Hun fikk høre hver eneste gang at hun ikke hørte til der. At hun ikke hadde noen venner og at de som var med henne gjorde det bare fordi de syntes synd på henne, egentlig hatet de henne de også. Jeg sa at alle i gangene lo av henne og hvisket stygt om henne når hun ikke så på. At alle synes hun var så svær, ekkel og stygg at det beste hadde vært om hun aldri viste seg der igjen. De gangene hun var hjemme fikk hun heller ikke fri. Hun kunne finne masse lapper over alt på rommet som jeg faktisk hadde plassert der med ord som “dø!”, “misfoster”, “feite jævel” og lignende. Jeg hatet henne så intenst at jeg hadde lyst til å gi henne en skikkelig en på trynet så hun svimte av, kanskje til og med døde så jeg slapp å se henne mer. Etterhvert fikk hun alvorlige problemer og trengte hjelp. Herregud hvor mye jeg lo da! For et himla svakt menneske! Alt jeg hadde sagt til henne hadde gått rett til hodet på henne. Hun hatet, virkelig hatet seg selv. Som fortjent tenkte jeg. Det var nesten ikke noe igjen av henne. Øynene som en gang strålte av livsgnist var nå helt tomme. Jenta i seg selv var ikke til å kjenne igjen fra slik hun var før jeg begynte å mobbe. Hun var et skall av seg selv, vandret rundt som en idiotisk zombie uten mål og mening. Så til slutt så klarte jeg det visst. Klarte å ødelegge henne totalt og bryte ned det siste hun hadde av selvrespekt.
At det går an oppføre seg så grusomt mot et annet menneske klarer jeg ikke å forstå den dag idag. Det er helt utrolig at denne jenta nå står på beina og klarer ting. Det er helt utrolig hvor mye som går an å reparere, selvom arrene fra hva jeg gjorde mot henne aldri forsvinner. Jeg er imponert over hvor mye denne jenta har jobbet, hvor sterk hun har blitt og at hun klarer å se fremover i livet.
Hadde jeg på den tiden der hatt muligheten så hadde jeg vel tatt en kniv og drept henne, for så å gått videre, så fæl var hun. Men det gikk ikke. Det er umulig å rømme fra sitt eget speilbilde.
Mobbing er ikke greit, uansett hvem det gjelder. Det er noe av det verste man kan gjøre mot en annet menneske og man ødelegger mennesket man utsetter for mobbing. Det blir snakket masse i media om mobbing nå for tiden, at man ikke skal mobbe noen andre. Min historie er litt annerledes for om dere ikke har forstått det ennå så er begge de to personene meg. Jeg er både jenta som mobbet og jeg er jenta som ble mobbet. Jeg har blitt mye flinkere nå, jeg mobber nesten aldri lengre. Tro det eller ei så går det faktisk an å mobbe seg selv også, men det blir aldri snakket om. Jeg har himla dårlig samvittighet for alt hva jeg gjorde og sa til meg selv, jeg fortjente det faktisk ikke. Så kjære alle dere, tenk litt etter. Selvom dere kanskje ikke mobber andre, mobber dere kanskje dere selv? Jeg kan love dere at det ødelegger virkelig et menneske det også.
Jeg hadde en siste lapp som jeg ga til meg selv for noen få år siden. På den lappen stod det noe så enkelt og fortjent som “unnskyld”.
Visste dere at når jeg får kommentarer som “åh skulle ønske jeg hadde kroppen din”, “du er heldig som er så tynn” eller lignende så blir jeg faktisk utrolig lei meg og ikke minst bekymret. Jeg vet at det er en del som leser bloggen min og jeg vet at det er en del som følger meg på instagram og dessverre så virker det nesten som om jeg er en av dem som skaper kroppspress, helt motsatt av hva jeg ønsker. Jeg føler at jeg har et visst ansvar der, men likevel så har jeg aldri oppfordret på noen som helst måte til å gå ned i vekt, jeg har aldri sagt eller gitt inntrykk av at kroppen min er en kropp å strebe etter. Men for dere som ønsker så kommer det nå en oppskrift på hvordan man blir tynn, hvordan man får det kroppen jeg har/hadde for de som mener at den kroppen er idealkroppen. Here we go.
(gammelt selvportrett)
Først og fremst så må du kutte ut alle vennene dine, for skal du bli tynn så står de bare i veien. Du har verken energi eller mulighet til å ha venner. Venner inviterer på ting som inneholder mat, venner bryr seg, de spør, blir bekymret og prøver å få deg til å stoppe. Dessuten så tar det alt for mye tid å være med venner, tid som du heller kommer til å bruke på å telle kalorier, spise/spy, sulte deg og/eller tvangstrene. Du er også så utbrent at du ikke til slutt klarer å være med venner selv om du prøver og venner kommer også til å kutte ut deg etter hvert siden du er så avvisende. Men venner trenger du jo ikke uansett, de prøver jo bare å fete deg opp.
Etter det så må du forberede deg på å kanskje ikke stå i noen fag på skolen. Kanskje du i starten er flink pike og pugger til tusen, for du skal være best og flinkest i alt. Karakterene vil etter hvert bare falle og falle og fraværet vil skyte i været. Du kommer ikke til å orke eller klare å møte opp på skolen, du kommer til å sitte gråtende hjemme og tenke på alt det stygge alle de andre tenker om deg, at ingen egentlig liker deg og at du ikke passer inn. Du kommer til å bli livredd for blikk de gangene du er på skolen og uansett hva noen gjør tolker du det som om det er negativt ment mot deg. Konsentrasjon vet du ikke lenger hva er og du klarer ikke følge med på noen ting eller lære noe nytt. Eneste faget du klarer å skrive noe i er matte, for matteboken din er full av kaloritabeller fremfor regnestykkene du egentlig skal gjøre.
Så må du ødelegge familien din. Koselige familiemiddager, familiebesøk og familiebursdag har plutselig blitt synonymt med djevelen selv. Du nekter å dra eller så sitter du der å pirker i maten eller kanskje du overspiser for så å kaste opp. Familien prøver å hjelpe og komme med støttende kommentarer, men du hater dem. Etter hvert begynner du å hyle og skrike, du nekter. Småsøsken vil bli lei seg og frustrerte og nesten ikke forstå noe, foreldre vil føle seg hjelpesløse og frustrerte. Men det får bare være, familien prøver jo bare å ødelegge for deg. Dere kommer til å krangle masse og skape en stor avstand. Familie er nå synonymt med krangling, kjefting og uenigheter. Alle skriker til hverandre og båndet dere en gang hadde er så godt som ødelagt.
Sporten du elsker kan du se langt etter. Du blir etter hvert nektet å trene, selv den sporten du virkelig brenner for. Du hater alt og alle for at de ikke forstår hvor viktig det er for deg eller hvor viktig trening generelt er. Treningsgleden blir borte og erstattet med en stemme som kommanderer deg til å forbrenne, forbrenne og forbrenne enda mer. Det er et slit og du orker egentlig ikke, men det er ikke du som bestemmer, du lystrer bare. Selv om du ikke får lov til å trene så bruker du masse energi på å klare å trene i det skjulte.
Koselige ting? Nope. Omtrent alle sosiale ting inneholder mat på en eller annen måte. Kino, strandtur (du tør jo uansett ikke dra på stranda, du føler deg som en hval og foretrekker å gjemme deg i en stor genser og joggebukse på rommet), venninnekvelder, bursdager, cafetur, overnattinger. Ja egentlig alt sosialt omtrent inneholder næring på en eller annen måte. Du isolerer deg heller, for ikke tale om at du orker matsituasjonene, de bare ødelegger og alle rundt deg prøver å ødelegge de også. Livet ditt et plutselig ekstremt ensomt, men egentlig så gjør det ikke så mye så lenge du går ned i vekt.
Men endelig er du tynn! Gratulerer så mye du klarte det, du ble tynn! Selv om livet ikke ble så perfekt som du så for deg (stor selvtillitt på stranden, føle seg skikkelig fin i alle klær, ha det så bra med deg selv og at alt skulle bli så bra bare du ble tynn) så spiller det jo ingen rolle. Du ble jo tynn ikke sant? Er du ikke heldig som nå har kroppen som andre ønsker seg? Selv om livet nå er et helvete og du kun sitter igjen med et monster i hodet som du følger slavisk så nekter du å endre det, for du nådde jo målet. Du ble tynn. Heldige deg!
For dere skjønner vel at det er verdt det? Det å bli tynn. Du er heldig du.
Hei! Jeg vet ikke hvordan det har vært der dere bor i dag, men her har det vært den store blås bort dagen. Det har blåst så mye at jeg rett og slett ikke turte å kjøre til skolen i dag fordi mopeden min blåser faktisk sidelengs når været er sånn. Ganske skummelt å kjøre moped når det blåser så mye og farlig er det også. Heldigvis har jeg en snill bestefar som stilte opp og kjørte meg begge veier! 🙂 Det begynner å bli en stund siden jeg sist kom med noen fun facts om meg selv, så jeg bestemte meg for å komme med noen nå. Det kan hende at jeg har postet noen før, men jeg finner ikke de gamle innleggene så det kan hende dere har lest noe før.
1. Jeg liker ikke vann. Hæ tenker du kanskje nå, det er vel ikke mulig? Jo faktisk så er det det, jeg liker ikke og har aldri likt vann. Da jeg var yngre for eksempel og vi var på fotballcup i 6 timer i stekende sol valgte jeg å ikke drikke fremfor å drikke vann hvis jeg ikke hadde klart å snike med meg saft. Har jeg ikke saft hjemme så har det faktisk hendt at jeg har gått en dag uten å drikke, ikke bra og det hører heldigvis sjeldenhetene til.
2. Jeg er skikkelig sta. Og da mener jeg skikkelig. Har jeg bestemt meg for noe så blir det sånn, det er ikke vits å diskutere engang. Noen ganger en positiv egenskap, andre ganger ikke. Som da jeg sa som liten at jeg skulle ha en rosa moped og en delfintattovering.. vel jeg har begge deler nå. Staheten gjelder heldigvis som regel ting som kun angår megselv og ikke de rundt meg.
3. Jordbær er bedre enn sjokolade. Omtrent alle jeg kjenner går for sjokolademilkshake, sjokoladeis, sjokolademelk osv, men jeg skjønner virkelig ikke hvorfor!? De tingene der bare med jordbærsmak er jo tusen ganger bedre! Positive er at når man er med venner/familie og det blir servert tress-is så er det alltid mest igjen av min favoritt siden alle går for sjokoladen, hehe.
4. Jeg er LIVREDD for mugg. Jeg vet at jeg har skrevet denne før, men jeg skriver den igjen. Jeg har skikkelig muggfobi og det er faktisk helt jævlig. All logikk tilsier at det ikke er farlig, likevel reagerer jeg med å hyperventilere, få stigende puls, hjertebank, få en følelse av panikk og begynne å gråte hvis jeg ser mugg. Det gir overhodet ikke mening, men sånn er det. Det var til og med en liten periode hvor jeg kun spiste drittmat som aldri blir dårlig fordi jeg også var livredd for at fersk mat skulle mugne i magesekken min.
5. Jeg har alltid vært sær i matveien. Bare for å nevne noe så likte jeg ikke pølser, pannekaker, biff, fiskepinner, potetstappe, kotelett og veldig mye annet som barn, jeg hatet det. Fikk jeg velge middag derimot så ble det som regel ovnsbakt ørret eller lungemos. Det hendte til og med at jeg ville ha kokt brokkoli med salt til lørdagssnop istedenfor godteri. Litt motsatt av hvordan det vanligvis var for å si det sånn. Få meg til å spise opp fisk og grønnsaker som liten? Null problem! Mye forskjellig av kjøtt, poteter og saus derimot? Æsj, det smakte vondt det!
6. Jeg har alltid vært i mye aktivitet. Jeg har alltid vært i veldig mye aktivitet fra jeg var liten. I barnehagen klatret jeg omtrent hele tiden og siste året startet jeg på fotball som jeg gikk på til og med i åttende klasse. Håndball samtidig som fotballen ble det også noen år, for ikke å glemme at hele sommeren ble omtrent brukt til å spille fotball, leke boksen går og lignende. Det var også ofte jeg fikk beskjed om å løpe noen runder rundt kvartalet eller hoppe av meg litt energi på trampolina. Likevel er jeg superlat når det kommer til å gå fra A til B, jeg hater det.
7. Jeg har aldri brydd meg om hva andre mener om meg. Jeg har så lenge jeg kan huske alltid kledd meg slik jeg vil og om noen andre synes det var merkelig, ja da var det dems problem. Gruppepress er også en ting jeg alltid har stått imot, synes noen jeg er teit som ikke gjør visse ting, neivel synd for dem. Veldig grei egenskap egentlig da jeg ikke blir påvirket av andre til å ta mine egne personlige valg.
8. Shopping! Er det noe jeg er litt for glad i så er det å shoppe! Det er så spennende å se på klær og kjøpe klær, kan ikke forklare det engang, men shopping har alltid vært noe jeg har likt. Som da mamma og syv år gamle jeg var i Tyskland så hadde vi shoppet i 12(!!!) timer i strekk før jeg forsiktig sa til henne at “jeg begynner å bli litt sliten nå jeg, kan vi ta en liten pause?”. Spør om jeg vil bli med på shopping og jeg blir garantert med om jeg har penger! Har jeg ikke penger er jeg liiiiitt for flink til å klikke hjem ting fra nettet, wops.
9. Smågodt. Dette høres sikkert litt merkelig ut, men jeg er helt avhengi av smågodt. For mange år siden hadde jeg godteristopp i ett år og da jeg smakte på godteri etter det året likte jeg det faktisk ikke. Jeg måtte lære meg å like det og så fikk jeg en litt vel stor kjærlighet for smågodt. Jeg bare MÅ ha det og spiser litt omtrent hver dag. Jeg prøver å kutte ned og kun holde meg til helger, men det funker ikke så veldig bra..
10. Jeg er skikkelig fasinert av vikingtiden, arbeiderlivet i Norge på 1900-tallet og grevetiden. Jeg tuller ikke, det fasinerer meg så sinnsykt og jeg har lest så mye om de forskjellige tidsepokene og kan veldig mye om hver og en av dem! Hvis jeg først begynner å snakke med noen om en av de tre så går det omtrent ikke an å stoppe meg, det er så spennende! Jeg tror jeg har snakket hull i hodet på en god del mennesker når det kommer til historie..
11. Lesehest? Kanskje litt. De fleste barn og unge får som regel beskjed om å legge bort elektronikk og heller gjøre andre ting. Jeg fikk ofte beskjed om å lese mindre, til og med av læreren min fikk jeg den beskjeden! Jeg elsker å lese og det har jeg gjort fra jeg lærte å lese. For å si det sånn så hadde jeg lest hver eneste bok på barnesiden på biblioteket i Larvik i slutten av barneskolen og husker jeg synes biblioteket var superteite som ikke skjønte at det faktisk gikk an å lese ut alle bøkene. Skulle vi skrive bokanmeldelser på barneskolen eller ungdomsskolen og læreren fant frem tilfeldige bøker vi kunne velge mellom kom veldig mange i klassen bort til meg for å spørre hva de handlet om, de fleste hadde jeg faktisk lest. Eller i sommerferien til åttendeklasse hvor jeg leste 30 voksenbøker hvor hver bok hadde 250 sider på en måned. Positive er at jeg leser ekstremt fort, negative med det er at jeg leser ut bøker for fort.
12. Brilleslange. Som liten brukte jeg briller helt til en optiker fant ut at jeg ikke trengte det lenger. Jeg så fortsatt like dårlig, jeg var bare flinkere til å tyde ting langt unna. Egentlig skal jeg bruke linser nå, men å hente ut nye har blitt utsatt i to år nå og brillene mine knakk på dansingen. Jeg har noen dritstygge og billige briller jeg bruker når jeg ser på TV, ellers går jeg uten. Så om jeg virker overlegen på gata om noen hilser på meg så er jeg ikke det, jeg ser bare ikke hvem det er (jeg har -2,25 i styrke om noen skulle lure).
advarer mot sterke/triggende bilder og vil si at dette er ikke et “å så syk jeg var” innlegg, men et innlegg om å ikke bli tatt på alvor før man er “tynn nok”.
Før jeg begynner å skrive skal dere få se på åtte bilder. Åtte bilder tatt på forskjellige stadier i livet mitt. Bildene til venstre er alle fra et samme stadie og bildene til høyre er fra et annet samme stadie. Se på bildene og gjett så, hvor tror du jeg var sykest, hvor tror du spiseforstyrrelsen hadde mest makt?
Nå som du har sett bildene så tenker du nok at jeg var sykest på bildene til høyre, ikke sant? Vel, da kan jeg fortelle at du tar helt feil. Og det er det hele poenget med dette innlegget er. Når er man tynn nok til å bli tatt på alvor? Eller når er man syk nok til å bli tatt på alvor? Hvorfor må man være “tynn nok” for å være “syk nok”? Jeg var mye, mye sykere på bildene til venstre, men man kan ikke se det. For hva er det vel egentlig å se? Du kunne ikke se at jeg brukte hele dagen på å spise og spy til jeg falt om. Du kunne ikke se at kroppen min var helt ødelagt innvendig og overhodet ikke fungerte. Du kunne ikke se hvor mye tankene tok overhånd og hvor fastlåst jeg var i spiseforstyrrelsen. Du ser kun ei vanlig jente, eller hva? Du kunne ikke se alle sykehusinnleggelsene, du kunne ikke se at jeg blakket meg ut fullstendig fordi det var så dyrt å kjøpe mat som skulle fylle behovet mitt for matrusen, du kunne ikke se hvor vondt og vanskelig jeg hadde det eller alle kampene jeg kjempet. Og ikke minst: du kunne ikke se alle kampene pappa kjempet mot systemet for at jeg skulle få hjelp.
Og det var det nesten ingen andre som kunne se heller. Selvom jeg fortalte og ba om hjelp, så fikk jeg ikke tilstrekkelig med hjelp. Jeg var ikke syk nok i det offentlige sine øyne. Eller rettere sagt: jeg var ikke tynn nok. For hvorfor er det sånn at man må være radmager før man blir tatt på alvor? Jeg synes i alle fall ikke det er greit, ikke i det hele tatt. Det er rett og slett krenkende. Jeg gikk blant annet til behandling på spiseenheten i Tønsberg hvor jeg ble spurt om hvor mange kalorier jeg overspiste på hver dag. Jeg svarte som sant var: 6 000-12 000 (ja, du så riktig). Hva fikk jeg til svar? At jeg løy, at om jeg hadde spist/kastet opp så mye hver dag så hadde jeg vært overvektig, at man ikke klarte å kaste opp så mye av maten at man holdt vekten eller gikk ned. Jeg løy ikke. Så jeg sluttet der og det var tilbake til samtaler på bupa hvor vi snakket, bare snakket. Blodprøvene mine var overhodet ikke gode, maten styrte hele hverdagen min, jeg var helt utkjørt. Men vi fortsatte å snakke, for jeg var jo ikke tynn, jeg var normal, og da var det vel ikke farlig? At jeg ofte besvimte pga lavt blodsukker, nei det gikk fint, jeg måtte jo bare ikke kaste opp så mye. Hadde det vært så lett så hadde jeg vel stoppet for lenge siden?
Jeg ruset meg bokstavelig talt på mat, jeg MÅTTE ha maten, måtte overspise, måtte kaste opp. Jeg prioriterte mat foran venner, foran skole, foran familie, foran alt bortsett fra dansingen. Dansingen var det eneste som holdt meg oppe, eneste som ga meg lyst til å bli frisk. Hvor mange ganger jeg ba om hjelp aner jeg ikke, hvor mange akkuttinnleggelser jeg har vært gjennom fordi tankene har tatt overhånd aner jeg ikke. Men det ble aldri noe mer, for igjen jeg var ikke syk nok (les: tynn nok). Hvorfor fikk jeg ikke hjelpen jeg så sårt ba om? Hvorfor måtte pappa kjempe mot helsevesenet og ikke med? Skjønner ikke de som skal være eksperter at en spiseforstyrrelse faktisk sitter i hodet og ikke i kroppen? Tydeligvis ikke. Og det, det trigget. Å ikke være syk nok, men likevel ha en spiseforstyrrelsediagnose. Var jeg ikke en flink nok spiseforstyrret? Synes de også jeg var feit? For jeg var jo det. Tankene i hodet mitt sa så. Dermed kom også tvangstankene: “for å fortjene å lakke neglene må du ta 500 sit ups” kommanderte de. Og jeg lystret. “Hvis du skal på do MÅ du være sikker på at døren er låst, ingen kan se feite deg” og jeg lystret, jeg kunne stå i over en time å låse opp og igjen døren, røske i håndtaket for å sjekke at den var låst, for så å endelig få lov til å dusje eller gå på do.
Jeg klarte ikke å stoppe selv. Jeg spiste og spiste til magen var så full at magesekken presset på lungene og jeg så vidt fikk puste. Jeg spiste så mye at jeg fikk et langt strekkmerke på magen fordi magen rett og slett ikke var stor nok. Jeg spiste og spydde bort flere tusen kroner i uka og jeg har lån. Lån som jeg lånte for å ha råd til å ruse meg på maten. Og alt hjemme måtte gå etter mine regler. Det var ikke Elise lenger, det var kun spiseforstyrrelsen igjen. Som nasjonaldagen for noen få år siden. Det gjør vondt å tenke på, det er så vondt hva jeg utsatte noen av de jeg er mest glad i for. Jeg har ikke klart å la noen andre få vite om det før nå, jeg skammer meg sånn. Det har seg nemlig sånn at når spiseforstyrrelsen ble utfordret, så kunne det skje at jeg ble psykotisk. Slik som den gangen. Vi skulle spise ute og jeg var sint og gråt fordi jeg trodde at vi ikke kom til å rekke å spise på det klokkeslettet jeg måtte spise på. Pappa kjørte meg hjem og mer enn det husker jeg ikke, alt ble svart og de fikk ikke kontakt med meg. Hva jeg hadde gjort? Jeg hadde veltet møblene i stua, jeg hadde knekt en hylle, jeg hadde ødelagt over 100 CD`er og jeg hadde prøvd å smelle en vinflaske i hodet på pappa i tillegg til å bite. Og jeg kan ikke huske noe av det engang. Og jeg kan love dere at det er så langt fra hva Elise ville ha gjort som over hodet mulig. Likevel så var jeg ikke syk nok, jeg var ikke “tynn nok”.
Helsevesenet mente også at pappa alene skulle passe på meg 24/7, at det var han sitt ansvar. Men en person alene klarer ikke det, det er umulig. Jeg var for frisk til å få bedre og mer hjelp, men jeg var for syk til å være alene hjemme. Pappa gjorde det og han gjorde så godt han kunne, men pappa er ikke 4 personer, han er kun en. Det sier vel seg selv at det ikke gikk. Så dermed gikk det som det gikk: akuttinleggelse på akuttinnleggelse, spising og spying om hverandre, selvskading på selvskading. Men hjelpen som jeg trengte kunne jeg fortsatt ikke få, jeg var fremdeles ikke tynn nok til å være syk nok. Hvorfor må man det? Er det ikke lurt å plukke opp folk så fort som mulig i systemet? Få de på beina igjen så fort som mulig? I rundt fem år har vi kjempet mot systemet. Hadde jeg ikke hatt pappa eller Beate så hadde jeg ikke stått her den dagen idag. Men hva med de som ikke har noen til å kjempe for seg? De som er for syke til å kjempe selv? De som ikke vinner over det offentlige systemet? Jeg kjenner desverre noen som tapte mot systemet. Noen som ikke fikk hjelpen når de faktisk ba om hjelp. Og hvordan det går med de nå? Sist jeg så de var i begravelsen dems. Og det sier litt.
Jeg skulle så ønske jeg at jeg fikk den hjelpen jeg trengte da jeg ba om det. Da hadde jeg sluppet å gå igjennom alt det jeg har gått igjennom. Da hadde jeg aldri kommet så langt gravd ned i spiseforstyrrelsen. Etterhvert fant jeg ut at siden jeg snart var atten så fikk jeg ikke lov til å leve, for jeg var jo et barn og barn er ikke over atten. Men så gikk det jo slik at jeg levde da og dermed skrek stemmene som aldri før: “Du våger i alle fall ikke å leve som voksen med mindre du har en barnekropp”. Og hvordan får man er barnekropp? Jo, man mister former. Og hvordan gjør man det? Man går ned i vekt. Og dermed raste jeg ned 10kg til (jeg hadde gått ned en del før det også) og mistet formene. Men psykisk? Livet mitt generelt? Jo, jeg hadde det faktisk mye bedre, jeg var ikke så fanget av spiseforstyrrelsen. Jeg brydde meg ikke så mye mer, tenkte ikke så mye på det, så lenge jeg holdt vekten var det greit og det var jo ikke noe problem. Spiseforstyrrelsen var liksom ikke så ille, spise/spy rundene hadde blitt mer en vane enn en rus. Og tankene om å bli frisk kom på alvor. Jeg klarte skole bedre, klarte venner fint, jeg var rett og slett friskere, bare tynnere. Men så var det det å ikke ha en kropp uten former lenger da.
(her hadde jeg klart å gå opp noen kilo på egenhånd)
Men da ser dere, DA slo den offentlige full alarm. Nå var det krise, for nå var jeg plutselig syk nok, bare fordi jeg “endelig” var “tynn nok” til å være “syk nok”. Men så spør jeg da, hvor var jeg egentlig sykest? Hvor hadde jeg trengt mest hjelp? Dette året her eller de fire-fem årene før? Plutselig skulle det bli samtaler hver uke, blodpøver og full legesjekk en gang i uken og truing om innleggelse på somatisk. Heldigvis for meg ba jeg om å bli søkt til Capio, noe jeg ikke angrer på. Selvom jeg dro derifra etter fire uker så fikk jeg mer hjelp der (vil også nevne at capio er privat og ikke offentlig) enn jeg fikk gjennom alle de andre årene. Jeg var syk lenge før desember ifjor. Jeg var mye sykere før desember ifjor og frem til nå. Men i det offentlige virker det bare som om de ser kroppen eller vekten. Du er ikke syk nok til å få ordentlig hjelp før du er tynn nok. Og det skremmer meg virkelig, det skulle ikke vært lov å holde på sånn. At de heller skal reparere mennesker fremfor å bygge. Noe må gjøres, dette er så absolutt ikke greit. Det er mennesker som kunne ha fått hjelp i det de holdt på å utvikle en spiseforstyrrelse, mennesker som først får hjelp etter å ha brukt flere år på å ødelegge seg selv. Om man først er så heldig at man får hjelp i det hele tatt da.
Og husk: du er ikke syk nok til å få hjelp før du er “tynn nok”, i alle fall ikke hvis du skal inn i det offentlige helsesystemet.
ps: behandlerne mine i seg selv har jeg ikke et vondt ord å si om, de har vært fantastiske, også døgnenheten for barn/ungdom de gangene jeg faktisk har fått komme inn der.
Hvor ofte trener du? Jeg trener fem ganger i uken, men jeg trener omtrent bare styrke nå fordi jeg må bygge opp kroppen igjen.
Hvor ofte har du bulimirunder? Har ikke hatt en eneste siden jeg kom hjem fra Capio faktisk! Før kunne det være alt fra 1 om dagen til å bruke hele dagen på det. Det er helt sykt å tenke tilbake på, hva livet mitt dreide seg om før. Det var jo ikke noe liv.
Hvorfor skrev du deg ut fra capio? Det ble litt for tøft for meg med tanke på at de kun behandler spiseforstyrrelser der og jeg merket at når jeg jobbet så hardt og intenst med spiseforstyrrelsen så kom de andre psykiske problemene veldig sterkt fram, noe de ikke kunne hjelpe meg med der desverre. Tror også det ble litt vel tøft for meg med så rask og mye vektoppgang. Men jeg lærte så utrolig mye der borte de tre-fire ukene jeg var der at hverdagen min er helt anerledes nå, jeg har faktisk som mål å være frisk før 2016. Og jeg er evig takknemmelig for den gode behandlingen jeg fikk der, hvor mye det har hjulpet meg og ikke minst verdens beste behandler. For ikke å glemme jentene der, det var kjempetrist å dra fra dem og jeg begynte til og med å gråte.
Jeg har et inntrykk av at du er åpen om noe av det du sliter med, er du noen gang redd for å bli dømt? Som du skriver så er jeg åpen om noe av det ja og det jeg er åpen om er jeg vel egentlig ganske åpen om. Jeg var livredd for å bli dømt da jeg gikk offentlig ut med det, jeg satt å skjalv og strigråt fordi jeg var så nervøs. Men jeg har lært at med å være åpen slipper man mange ubehagelige spørsmål, man slipper rykter og folk som lurer, man slipper å forklare seg hele tiden. Så å være åpen har for meg gjort ting lettere og jeg angrer ikke. Men så klart, ja, jeg har vært livredd for å bli dømt.
Hvordan takler du stygge kommentarer? Heldigvis får jeg ikke så ofte stygge kommentarer, men de kommer noen ganger. Det kommer så an på hva kommentarene handler om. Noen ganger ler jeg av dem, noen ganger blir jeg veldig frustrert og sint og andre ganger kan jeg gråte over dem. Heldigvis veier de positive veldig opp for de negative.
Hvordan takler kjæresten at du har spiseforstyrrelser? Han takler det overaskende bra og er ekstremt støttende. Jeg tror ikke jeg hadde kommet så langt som det jeg har kommet nå uten hans støtte. Det skal sier at han har erfaring fra før med å være veldig nær en med spiseforstyrrelser, noe som gjør at han da vet bedre hvordan han skal takle ting, hva han kan gjøre og hvordan. Han kjefter aldri, men er heller god og støttende og hjelper meg på rett spor hvis jeg er litt på vei ut. Han har stilt opp helt enormt mye for meg, mye mere enn jeg hadde forventet og mye mere enn hva mange andre ville ha gjort.
Blir du noen gang blitt trigget av andre spiseforstyrrede du bor med når du er innlagt? Følte ikke at jeg ble det. Nå skal det sies at det skal veldig mye til for å trigge meg, men også at jentene der borte var alle veldig opptatt at vi ikke skulle trigge hverandre. Det var noen småepisoder hvor jeg ble litte granne trigget, men ikke noe stort og det gikk helt fint.
Tar du deg lett nær av ting? Det kommer så an på hva, så både ja og nei.
Hvis du blir bedt med ut av noen venner når du har en dårlig dag og du har mest lyst til å være alene og isolere deg, hvordan er det du motiverer deg selv til å dra ut likevel? Biter tenna sammen og drar som regel ut likevel. For jeg vet at for hver gang jeg avlyser fordi jeg har det vanskelig, jo vanskeligere vil det bli og jo mere isolert kommer jeg til å bli, det vet jeg av erfaring. Og etter å ha vært ute en stund så finner jeg ut at det var nok lurt og humøret blir bedre, selvom det kanskje var jævlig bare det å gå ut eller de første minuttene.
Blir du forsatt plaget av vonde minner fra fortiden din? Ja, desverre.
Hvilke blogger leser du fast? Bloggene til folk jeg kjenner og ellers titter jeg litt innom de på topplisten noen ganger. Jeg har blitt veldig dårlig på å lese blogger i det siste faktisk.
Hvor kjøper du klærne dine? Jeg har egentlig ikke en fast butikk jeg handler på, det blir mest de vanlige kjedebutikkene og så elsker jeg bruktbutikker, der finner man mange skatter. Jeg må også innrømme at jeg er litt fæl til å titte innom barneseksjonen i klesbutikker også.
Hvor finner du inspirasjon til bildene du tar og stilen din? Egentlig ikke noe spesielt sted, det popper som regel bare inn i hodet mitt. Når det kommer til klær så finner jeg vel bare klær jeg liker og prøver å sette dem sammen. Har ikke noe spesielt sted jeg finner inspirasjon, men noen ganger kommer jeg over bilder og tekster som inspirerer meg veldig.
Hva ser du frem til? Å reise, å være frisk, klare å fullføre skolen og bare leve. Bare et helt vanlig liv uten et ondt monster som sitter på skulderen min 24/7, det hadde vært deilig det! Eller vet du hva, det BLIR deilig, for det skal jeg klare.
Hvor høy er du? 168.1 cm for å være helt nøyaktig. Akkurat like høy som mormor var på sitt høyeste.
Slang med noen tilfeldige bilder fra telefonen min jeg. Hvis det er noe mer dere lurer på så er det bare å spørre, biter ikke 🙂
Jeg har det egentlig veldig bra for tiden, likevel er det noe som føles feil og jeg forstår virkelig ikke hvorfor. Jeg har kommet i en superkoselig klasse som jeg trives veldig mye i, en klasse hvor jeg føler at jeg passer inn i og ikke er helt usynelig. En klasse som snakker med meg, som sang bursdagssangen for meg da vi var på peppes sammen og en klasse hvor jeg kan være meg selv i. Jeg har mange flotte venner som jeg ler med, som stiller opp og som betyr noe for meg og jeg for dem. Maten går det veldig mye bedre med, jeg klarer endelig etter mange år å takle sosiale settinger med mat. Jeg har en kropp som fungerer og jeg klarer skole og jeg klarer dansingen ved siden av. Jeg har en familie som har stilt opp og fortsatt stiller opp så mye at jeg ikke forstår hvordan de har klart det.
Men hvor er mestringsfølelsen?
Det sitter noe i meg og gnager, jeg vet bare ikke helt hva. Uansett hva jeg gjør og tenker så blir det aldri bra nok og det sliter meg ut. Tristheten ligger og gnager hele tiden, samtidig som jeg prøver å sperre den inne. Jeg vil ikke kjenne på de følelsene, jeg vil ikke havne tilbake der jeg var før. Jeg har lyst til å skrive alt ned på papir, få alt sammen ut og bearbeide det. Kanskje skrive en bok faktisk. Men jeg er redd for å fortelle, det er så mye sårt og vondt som jeg har holdt tett om i alle år.
Egentlig har jeg bare lyst til å skrike ut, fortelle alt som det er. Følger man meg på instagram ser livet mitt helt perfekt ut (bildene nedenfor er et utdrag), er det riktig av meg å fremstille det slik? Jeg er jo alle sidene av meg selv, ikke bare den siden jeg er utad. Men akkurat nå tror jeg at jeg trenger litt tid på å puste og gjøre ting som gjør meg glad. Sette ned forventningene til meg selv. Det er så frustrerende å virkelig ville klare, men ikke få til. Jeg skal prøve å bli litt mere som Pippi, for Pippi er bra:
“Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg nok”
Synes du det er skummelt å vise alle sidene av deg selv, selv de sidene som ikke er “bra nok”?
Vet du hvordan det føles å ikke klare å stoppe når det kommer til mat? Når kroppen sender ut alle signaler på at den er mett og langt over det, men man fortsetter likevel? Når man ikke stopper å spise før man må stå krokbøyd, når maten i magen tar så mye plass at man så vidt klarer å puste, når ikke bare magen innvendig gjør vondt, men også huden rundt magen verker fordi den strekker seg sånn og man ikke fysisk har plass til mere mat? Gjør du virkelig det?
Vet du hvordan det føles når man sier nei på telefonen til en invitasjon ut med venner og krysser fingrene for at de ikke gjennomskuer deg og skjønner at du blir hjemme for å spise og spy? Når man handler alt for mye mat på butikken og mannen i kassa smiler og spør om man skal feire bursdag og man smiler panisk tilbake i håp om at han skal tro det? Når man spiser alt for mye med andre til stede og de kommenterer hvor mye du spiser og man får dét blikket når man kommer ut fra badet etterpå, selv om man ikke har laget en eneste lyd? Når man prioriterer å være hjemme fra skolen fordi da har man mere tid til å spise og spy? Gjør du virkelig det?
Vet du hvordan det føles å bruke pengene man skulle brukt på gaver til mat som man skal spise og spy, bare fordi man er så desperat? Når man kommer hjem fra butikken med masse mat man gjemte i lommene og blir gjennomskuet som bare det? Når man møter kjente i butikken når man står og betaler for maten man skal spise og spy og kommer med en dårig unnskyldning om at man får folk på besøk? Når småsøsken blir lei seg og de ikke forstår hvorfor man har spist om alt godteriet/isen/maten deres?
Vet du virkelig hvordan det føles? Det gjør jeg.
Og jeg er lei av å ha det slik, jeg er lei av at hvert våkne sekund og hvert sekund jeg drømmer skal handle om mat, om vekt, om kalorier, om tanker rundt det, om planlegging, om hvor stor og fæl jeg føler meg. Jeg er lei av å være syk, men vet dere hva? Det hjelper ikke sitte hjemme og klage på at man kunne vært bedre, det hjelper ikke å legge skylden over på alle andre, det hjelper ikke sitte hjemme og bare vente på bedre tider. Det skal faktisk en innsats til for å bli bedre. Man kan få hjelp og man kan få støtte, noen kan gå skrittende mot å bli bedre med en, men ingen kan gå de for en.
Jeg har vært til behandling i flere år, men heller gått skritt bakover. Hvorfor? Fordi jeg ikke innerst inne har ønsket å bli frisk, fordi jeg har lurt alle rundt meg og meg selv tidligere til å tro at jeg ønsket å bli frisk. Nå derimot så ønsker jeg det faktisk, jeg savner å leve. Etter at jeg flyttet for meg selv har jeg fått en liten smakebit på hva det vil si å leve og jeg liker det! Jeg vil ha mere, men før den tid må jeg bli bedre. Mitt første mål som er oppnåelig er å være frisk nok til å gå på skole til høsten. Jeg må begynne i førsteklasse for tredje gang, denne gangen vil jeg være frisk nok til å fullføre.
Vet du hvor fint livet kan være som frisk, vet du virkelig det? Det vil jeg vite.
Savnet er stort. Savnet etter å kunne gå på skole, takle å være med på familiemiddager/bursdager/venninnekvelder uten å få grinesammenbrudd på badet og/eller ende opp med å overspise og kaste opp, etter å ha det gøy og la være å tenke på at mat blir en hindring for det som er fint også, etter å ha energi igjen og orke å være med på ting andre er med på, etter å spise ordentlig mat og bygge opp kroppen min igjen. For du kjære kropp (som jeg i skrivende øyeblikk hater), jeg har ikke vært noe god mot deg og det ønsker jeg å endre.
Det tar ikke èn dag å bli frisk, men det tar èn dag å starte på å bli frisk.
Det klør litt i fingrene etter å skrive og jeg merker at jeg trenger det. Jeg har vel aldri vært en av de flinkeste til å uttrykke meg muntlig, jeg føler jeg klarer det mye bedre skriftlig og når det i tillegg hjelper meg litt å få satt ord på følelsene: hvorfor ikke? De siste månedene har vært ganske merkelige når det kommer til spiseforstyrrelsen, det føles nesten ut som om jeg ikke bryr meg mere og det er en ganske skummel følelse. Motivasjonen for å bli frisk er vel ikke akkurat på topp den heller, men jeg prøver likevel. Jeg må bare bli bedre og få tilbake livet mitt, jeg vil så gjerne gå på skole, jeg vil så gjerne ha energi nok til å være mere med venner og ikke minst så vil jeg så gjerne ha en friskere kropp med tanke på dansingen. Dansingen betyr så mye for meg og jeg vet at om spiseforstyrrelsen blir borte kan jeg øve enda mere og jeg kan gi enda mere.
Om to dager drar lillebroren min og besteforeldrene mine til Spania og det gjør så himla vondt å ikke få lov til å være med. Legen min sa jeg var for syk til å dra, men jeg klarer egentlig ikke helt å forstå det. For syk? Jeg vet jo selv at jeg ikke er frisk, men så syk kan jeg da ikke være? Jeg håper i alle fall at de koser seg masse der borte, det fortjener de virkelig! Vi har grått så mye for at jeg ikke får lov til å være med, heldigvis lovet mormor meg at vi tar igjen den turen når jeg har blitt frisk nok til å få dra og jeg vet at mormor holder ord. Likevel er Spania er så sårt emne for meg om dagen, jeg har falt sammen i hysterisk gråt nesten hver gang vi har snakket om det. Men jeg får prøve å jobbe enda hardere for å bli frisk, eller hva?
Her om dagen hadde jeg min første dag fri fra overspising og oppkast siden i våres og jeg er så utrolig stolt! Totalt har jeg vært ti dager ovespising/spyfri i år og det er alt for dårlig og alt for lite, men det er bedre enn ingenting. Flere dager fri skal det i alle fall bli og forhåpentligvis, hvis jeg jobber veldig hardt, så kan jeg kanskje være frisk til høsten igjen. Det hadde i alle fall vært utrolig fint og selv om det vil koste meg utrolig mange krefter så må det være verdt det. Det er jeg som skal ha kontrollen over livet mitt, ikke bulimien.
Ellers om dagen går det ganske opp og ned, noen dager er bedre enn andre. For tiden er bosituasjonen ganske håpløs, men det kan det hende det blir endringer på om ikke så alt for lenge. Vit i alle fall at selv om det kanskje ikke virker sånn så prøver jeg så godt jeg kan å bli friskere. Jeg håper også at dere andre som sliter der ute klarer å se verdiene i det å være frisk og det å bli frisk, kjemp for det! Masse klem til dere som gadd å lese alt dette tankekaoset mitt.
Det har begynt å bli færre av blogginnleggene hvor emnet “kroppspress” og lignende blir skrevet om. Kanskje er det fordi det begynner å bli høst og fokuset på kropp blir litt mindre? For noen er det fortsatt like stort, om ikke større. Derfor velger jeg å dele litt mere av min historie, litt mere fordi dette temaet er for viktig til å gå i glemmeboken. Jeg var nemlig også en av de for noen år tilbake som ønsket å bli tynn, tynn nok til å bli fornøyd med meg selv. Det å vokse opp skremte meg så mye at jeg trodde at om jeg bare fikk en barnekropp igjen helt uten former, bare jeg fikk bli liten nok igjen skulle alt bli bra. Og kanskje, om jeg bare ble liten nok, kanskje ville noen se meg som det barnet jeg følte jeg var og gi meg omsorgen jeg følte jeg trengte? Der tok jeg kraftig feil.
Det tok ikke lang tid før jeg ble kjent med henne, hun som forgiftet tankene mine med vonde tanker. Hun som fikk meg til å sulte bort kroppen min og leve på omtrent ingenting. Dagene ble brukt til å gråte, planlegge måltider, telle kalorier, gråte mere, overtrene, gråte enda mere og prøve å fremstå så perfekt som mulig. Jeg begynte å miste formene mine, men hvor ble det av lykkefølelsen hun hadde lovet meg skulle komme? Da jeg nådde målet mitt lovet hun at om jeg bare gikk ned litt til, bare litt så skulle alt bli fint. Bare litt til så skulle jeg få være et lite barn igjen. Hun løy.
Etterhvert ble jeg friskere fra (atypiske) anoreksien, men det var der bulimien kom inn. Jeg forstod ikke helt hvordan jeg som før levde på omtrent ingenting nå ikke hadde noe kontroll overhodet og kastet i meg enorme mengder med mat. Barnet i meg gråt og gråt, det var jo ikke dette som skulle skje? Det føltes så skamfult ut etter hver runde som ble fullført med den onde sirkel: spise-spy-spise-spy og som oftest endte det med at jeg sovnet av utmattelse. Jeg begynte å prioritere å være hjemme fra skolen og venner for å holde på med dette hemmelige ritualet, jeg begynte å lyve til de rundt meg for å få mest mulig tid til bulimien hver dag og jeg hatet meg selv for å gjøre det. Jeg skulle jo bare bli barn igjen, skulle jeg ikke? Bare jeg ble tynn nok ble jeg barn og da ble jeg lykkelig? Så hva i all verden var det jeg holdt på med? Det var disse tankene som holdt det hele gående, håpet om å bli et barn igjen. Det triste er at jeg aldri klarte å se at jo sykere jeg ble og jo mere omsorg jeg fikk, jo eldre og større følte jeg meg.
Hvorfor er det absolutt oss selv vi skal endre for å bli lykkeligere? Er det ikke heller instillingen og synet på oss selv vi burde endre? Jo mere og hardere jeg prøvde å endre på meg selv, jo mere jeg klarte å endre på meg selv – jo verre følte jeg meg og jo verre ble jeg. Desverre lærte jeg dette på den harde måten og desverre lærer jeg fortsatt dette. Derfor ber jeg deg av hele mitt hjerte om å tenke over hva du burde endre: kroppen din eller synet ditt på deg selv? Er det virkelig verdt å ødelegge kroppen din, miste vennene dine, måtte droppe ut av skolen, få masse fysiske plager, såre de du er glad i bare for å endre på sin egen kropp og ende med å like den enda mindre enn i utgangspunktet? Hvis du kan se meg inn i øynene og svare ja på dette så er jeg utrolig lei meg på dine vegne. Du aner ikke hvor feil du tar.
Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg at jeg aldri kom til å bli lykkelig av dette, jeg skulle ønske noen hadde klart å få meg til å forstå. Jeg ønsker at dere skal forstå at livet er viktigere enn å ødelegge seg selv for å prøve å passe inn under den kategorien man selv mener er perfekt kropp. Jeg trodde jeg skulle bli meg selv på veien på denne reisen, men endte isteden opp med å miste meg selv og alt det som betydde noe for meg. Ønsket om å bli et barn igjen er fortsatt så høyt at det holder meg tilbake fra å klare å leve livet. Spiseforstyrrelsen holder meg igjen fra å klare å leve livet. Fra å klare å være lykkelig og klare det alt hva jeg burde klare. Er det virkelig dette du ønsker:
