Det klør litt i fingrene etter å skrive og jeg merker at jeg trenger det. Jeg har vel aldri vært en av de flinkeste til å uttrykke meg muntlig, jeg føler jeg klarer det mye bedre skriftlig og når det i tillegg hjelper meg litt å få satt ord på følelsene: hvorfor ikke? De siste månedene har vært ganske merkelige når det kommer til spiseforstyrrelsen, det føles nesten ut som om jeg ikke bryr meg mere og det er en ganske skummel følelse. Motivasjonen for å bli frisk er vel ikke akkurat på topp den heller, men jeg prøver likevel. Jeg må bare bli bedre og få tilbake livet mitt, jeg vil så gjerne gå på skole, jeg vil så gjerne ha energi nok til å være mere med venner og ikke minst så vil jeg så gjerne ha en friskere kropp med tanke på dansingen. Dansingen betyr så mye for meg og jeg vet at om spiseforstyrrelsen blir borte kan jeg øve enda mere og jeg kan gi enda mere. 

Om to dager drar lillebroren min og besteforeldrene mine til Spania og det gjør så himla vondt å ikke få lov til å være med. Legen min sa jeg var for syk til å dra, men jeg klarer egentlig ikke helt å forstå det. For syk? Jeg vet jo selv at jeg ikke er frisk, men så syk kan jeg da ikke være? Jeg håper i alle fall at de koser seg masse der borte, det fortjener de virkelig! Vi har grått så mye for at jeg ikke får lov til å være med, heldigvis lovet mormor meg at vi tar igjen den turen når jeg har blitt frisk nok til å få dra og jeg vet at mormor holder ord. Likevel er Spania er så sårt emne for meg om dagen, jeg har falt sammen i hysterisk gråt nesten hver gang vi har snakket om det. Men jeg får prøve å jobbe enda hardere for å bli frisk, eller hva?

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Her om dagen hadde jeg min første dag fri fra overspising og oppkast siden i våres og jeg er så utrolig stolt! Totalt har jeg vært ti dager ovespising/spyfri i år og det er alt for dårlig og alt for lite, men det er bedre enn ingenting. Flere dager fri skal det i alle fall bli og forhåpentligvis, hvis jeg jobber veldig hardt, så kan jeg kanskje være frisk til høsten igjen. Det hadde i alle fall vært utrolig fint og selv om det vil koste meg utrolig mange krefter så må det være verdt det. Det er jeg som skal ha kontrollen over livet mitt, ikke bulimien.

Ellers om dagen går det ganske opp og ned, noen dager er bedre enn andre. For tiden er bosituasjonen ganske håpløs, men det kan det hende det blir endringer på om ikke så alt for lenge. Vit i alle fall at selv om det kanskje ikke virker sånn så prøver jeg så godt jeg kan å bli friskere. Jeg håper også at dere andre som sliter der ute klarer å se verdiene i det å være frisk og det å bli frisk, kjemp for det! Masse klem til dere som gadd å lese alt dette tankekaoset mitt.