Som jeg nevnte i går tenkte jeg å fortelle litt om hvordan det er for meg (husk at det ikke er helt likt for alle, tross samme sykdom) å være på besøk hos andre. Nå er det ikke akkurat uvanlig at det blir servert mat når man er hos andre, så og si alle sosiale settinger inneholder en eller annen form for mat. For meg er dette ganske utfordrende og helt ærlig: som regel går det dårlig.

Jeg synes det er ufattelig vanskelig å stoppe å spise. Jeg vil ha litt til. Og så litt til. Og så enda litt til. Jeg vet at ofte følger folk meg med blikket, det er jo ikke akkurat normale mengder med mat. Skammen svir så hardt, den er så sterk. Som regel ender jeg med å dra hjem for å overspise og kaste opp ferdig da. Jeg ønsker ikke å utsette folk for å se hvor fælt det er. I tillegg kan jeg ikke akkurat gå amok i matskapet hos andre mennesker. Dette ødelegger så mye for meg, både fordi jeg alltid så og si ender med å dra hjem tidlig og fordi jeg føler meg så fæl, så slem og skamfull.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De få gangene det faktisk går bra (det er sjeldent, men det skjer noen ganger) føler jeg på det da også. Nå er jeg jo ganske åpen om sykdommen min så de fleste rundt meg vet at jeg har bulimi. I de fleste settinger gjør det ting hakket lettere, men det skaper jo noen problemer også. Hvis jeg for eksempel må tisse rett etter å ha spist legger jeg merke til at folk gjerne gir meg et ekstra blikk. Men husk at jeg må jo tisse jeg også. Dessuten har jeg bulimi (og ikke atypisk bulimi) og kaster derfor ikke opp med mindre jeg har overspist. Heldigvis!

Noe annet som gjør ting vanskelig er hvis folk skal blande seg. Misforstå meg ikke, sånn som her om dagen da venninnen min spurte om det gikk bra og om hun kunne hjelpe meg før vi spiste lunsj, sånt setter jeg skikkelig pris på! Eller da jeg var i en bursdag en gang og ei venninne spurte før vi dro om hun skulle ta tallerkenen min og sette den under sin etter jeg hadde spist er ok porsjon, det var også veldig hjelpsomt! Men å skulle konfrontere meg med mengde mat under måltider fungerer dårlig. Det øker bare skammen.

Å prøve å for eksempel presse meg til å spise dessert etter mat er heller ingen god idé. Jeg er såååå stolt de få gangene jeg klarer å stoppe å spise! Og jeg vet at om jeg hadde prøvd meg på dessert da ofte går ting helt dundas og jeg går rett inn i overspisingsmodus. Det trigger så voldsomt til å spise mer. Så om jeg unngår dessert handler det ikke om at jeg er redd for kalorier eller hva det nå måtte være eller at jeg ikke har lyst på (for tro meg, jeg har så lyst på at jeg omtrent blir gal!), det handler om at jeg ønsker å unngå å bli så trigget at jeg ender med en bulimirunde.

Jeg håper dette var litt interessant å lese og fører til litt mer forståelse. Nå er dette skrevet om hvordan ting er for meg, men andre med bulimi kan sikkert kjenne seg igjen i flere ting. En annen gang tenkte jeg å skrive litt om hva man skal si og hva man absolutt ikke skal si til noen med en spiseforstyrrelse. Ord som er ment godt kan ofte gjøre stor skade dessverre. Men hvordan skal man vite det uten at noen forteller en det? Derfor tenkte jeg å fortelle dere litt om det:)

//Elise Amanda