Når jeg møter på mennesker jeg ikke har sett på en stund går ofte samtalen slik:

X: “Hva driver du med om dagen da, jobb eller studier?”
Jeg: “Hehe, nei gjør dessverre ingen av delene. Jeg jobber for å bli frisk.”
X: “Så du gjør ingenting du da? Går bare hjemme?”

Hvor mye skulle jeg ikke ønske at det var slik. At jeg bare hadde gått hjemme fordi.. vel uten noen spesiell grunn. Det er trist at mange ikke forstår at om man er uten jobb eller studier gjør man nødvendigvis ingenting. Det å skulle bli frisk fra en spiseforstyrrelse krever mye, både psykisk og fysisk. Jeg jobber og kjemper døgnet rundt og det er utrolig, utrolig slitsomt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg skulle gjerne ha hatt en jobb, det er noe av det som får meg til å kjempe for å bli frisk. Men slik som saken er nå er hverken studie eller jobb mulig. En ting er at jeg skal bli innlagt igjen. En annen ting er at jeg har rett og slett for lite kontroll til å kunne ha en jobb. Virkelig, om jeg har trange til å overspise så har jeg de fleste ganger ikke sjans i havet til å stå i mot. Det fungerer ikke akkurat slik med en jobb at man kan ringe inn og si “nei, jeg kommer ikke i dag jeg, brukt hele natten på å spise og spy”  eller “nei, jeg kommer ikke i dag jeg, føler meg alt for feit og ligger bare å griner og klyper meg selv i alt fettet”. Eller rett og slett bare gå fra jobb for å… spise.

Jeg forstår jo at jeg kan virke veldig oppegående hvis du leser bloggen min. Jeg er med på forskjellige ting og virker til å klare en hel del. Det du ikke ser er alle avtalene jeg avlyser fordi jeg sitter  hjemme med bulimien eller alle avtalene jeg drar fra tidlig fordi jeg må hjem for å spise. Alle gangene jeg møtte opp på skolen hvor jeg begynte å spise der og dro hjem for å fortsette. Eller alle gangene jeg aldri møtte opp fordi jeg satt våken og spiste og kastet opp til klokken 6 på morgenen.  Det er så slitsomt å leve slik. Det er så slitsomt å kjempe i mot.

Du kan heller ikke se på meg at jeg så og si hver eneste dag spiser og kaster opp mellom 5-15 kilo med mat. Det tærer på kroppen, hodet og kreftene det! På økonomien også for den saks skyld. Du ser ikke skammen som ligger i det. Jeg skulle bare ønske at jeg attpåtil det slapp skammen ved at mange tror jeg går hjemme og gjør “ingenting”. Dette året kan jeg telle på fingrene mine hvor mange dager jeg har vært bulimifri. På fingrene mine. Det er ikke mange dager fri det. Men jeg gir ikke opp, jeg skal bli frisk. Jeg jobber så hardt jeg kan for det hver eneste dag.

Så ikke kom her og fortell meg at jeg gjør “ingenting”. For det stemmer så absolutt ikke. Jeg kan love deg med hånden på hjertet at det er en mye større og mer slitsom jobb å jobbe for å bli frisk fra bulimi enn å ha en “vanlig” jobb. Så jeg jobber jeg også, bare ikke på helt lik måte som de fleste. Men jobb? Så absolutt!

-Elise Amanda