Auch.. dette er et sårt tema det. Men jeg velger å skrive om det nettopp fordi jeg er sikker på at jeg ikke er alene. Selv om jeg har følt meg helt alene. Jeg mistet alle vennene mine utenom ei. Alle. Mennesker jeg hadde vært nære venner med i over 10 år. Og det var fult og holdent min egen feil. Jeg har ingen vonde følelser mot dem, jeg er verken bitter eller sint. For de fleste av dem prøvde virkelig, det var jeg som skjøv dem vekk. Igjen og igjen. Det gjør så vondt at ting ble som de ble. Men så ble det nå slik. For hva skjedde?
Jeg ble svært syk på ungdomsskolen. Jeg isolerte meg og ville ikke snakke med noen. Vennene mine (jeg kommer til å omtale dem som det) ga seg ikke. De fortsatte å spørre om jeg ville bli med på ting. De fortsatte å si at de var der om jeg trengte noen å snakke med. I flere år faktisk, det er mye mer enn man kan forvente og kreve. Jeg fortsatte å takke nei og lukke meg inn. Og til slutt sluttet de fleste å spørre. Det var i tillegg alltid dem som tok kontakt, jeg hadde hverken overskudd eller energi. Jeg lå bare inne i den mørke soverommet og så på serier eller stirret apatisk ut i rommet når noen prøvde å snakke til meg. På skolen satt jeg som regel i gangen i friminuttene. Ikke ville jeg stå og skravle med venninnegjengen min, ikke ville jeg bli med på fotball, jeg ville bare være alene. På denne tiden var både depresjonen og spiseforstyrrelsen svært sterke.
Etterhvert ble depresjonen mye svakere. Flere år etter hva jeg skrev om rett over her. Vi gikk på videregående rundt denne tiden. Noen få av vennene mine hadde jeg ennå vag kontakt med. Nære var vi ikke lenger, men vi snakket sammen innimellom. Fant på ting innimellom. Problemet mitt da var at jeg følte jeg hadde veldig mye ungdomstid å ta igjen på svært kort tid. Noe som førte til at jeg prioriterte feil og tok flere beslutninger som kanskje ikke var så kloke. Det var på denne tiden gled også de siste få bort. Da jeg innså det var det nok for sent. Kun ei stod igjen. Og jeg forstår virkelig ikke at hun har klart det, selv hvor apatisk jeg var i flere år. Til tross for dårlig oppførsel fra min side. Hun stått der helt siden jeg var 4 år gammel og vi møttes i en bursdag litt før vi begynte på barneskolen sammen. Og gjør det den dag i dag også. Står der.
Så jeg klandrer ikke vennene mine det grann. De prøvde jo virkelig. De ga meg ikke opp med en gang jeg ble syk og de ga meg flere sjanser enn jeg sikkert fortjente. Likevel gjør det så vondt at jeg flere ganger i måneden gråter over det. Hjertet brister på nytt hver gang jeg bare tenker på det og tårene flommer som en foss. Til tross for at det er mange år siden jeg mistet dem. Savner har ikke blitt lettere med årene. Jeg har etterhvert fått en fin bukett med nye venner jeg er uendelig takknemlige for og som jeg er ganske så sikker på at jeg kommer til å ha livet ut. Dessverre er det slik at man ikke kan erstatte mennesker. Jeg skulle så gjerne ha skrudd tilbake tiden og gjort så mye annerledes, men dessverre er ikke det mulig. Jeg savner barndomsvennene mine som en gal og skulle gjort så mye for at alt hadde blitt som det en gang var. Jeg vil så inderlig ha dem i livet mitt igjen.
Det vondeste av alt er at vi fremdeles smiler og ler. Bare aldri lenger sammen.
-Elise Amanda
Jeg synes det er så bra at du alltid er så åpen om livet ditt og de vanskelighetene du har hatt, det er utrolig tøft av deg! ❤ veldig trist å lese at du har gått igjennom noe så vondt. Jeg har selv en venninne som nå har det på ganske lik måte, bortsett fra at hun ikke er utenfor døren engang. Det er vanskelig, for jeg vet liksom ikke hva jeg kan gjøre for henne, for jeg vil vise at jeg er der, samtidig som at jeg ikke vil presse henne. Så nå fikk jeg jo litt mer perspektiv fra “den andre siden” 🙂
Er så glad for å lese at du har gode venner nå, og ikke minst at du har en som alltid var der for deg 💕
Tusen hjertelig takk! <3 Det er utrolig tøft å være den som står på sidelinjen. Spør hun en gang innimellom, det er mitt beste tips! Da viser du at du fremdeles er der, samtidig som du ikke presser deg på. Masse lykke til!
<33
Du er god, Elise. Takk for at du er så åpen om såre ting, og takk for at jeg får lov til å anse deg som min venn.
<3
Så ærlig du er. Jeg vet ikke om du har prøvd å ta opp kontakten med barndomsvennene dine? Det kan jo være vennskapene kan blusse opp igjen. Men av og til er det bra å få nye venner. Jeg tenkte jeg ville korrigere at det ikke var “din feil” det med at du mistet komtakten med dine venner , men sykdommens.. 😉
Veldig trist å høre og sjønner det er ett sårt tema. Men en så bra jente som du virker som får nok mange gode venner igjen. 🙂
Ps! Du kler fargen gult utrolig godt! Både din venninnes genser og skjørtet! 🙂
Nja, jeg har prøvd vagt. Veldig glad jeg har fått nye venner ja, ikke noe godt å være helt alene. Takk, den korrigeringen setter jeg veldig pris på, at du ser det sånn <33
Takk, du er utrolig god! 😀