En behandler jeg hadde en gang snakket mye om spiseforstyrrede briller. Jeg ville ikke innrømme det der og da, jeg er ikke en gang sikker på om jeg trodde på henne, men nå i ettertid har jeg innsett hvor rett hun faktisk hadde. Siden jeg ble fortalt om dette for flere år siden har jeg blitt mye mer reflektert, ikke minst har jeg blitt flink på å skille mellom rasjonelle og irrasjonelle tanker. Det tror jeg faktisk er den største grunnen til at jeg er hvor jeg er i dag, det å klare å skille mellom nettopp det. Og det er dette spiseforstyrrede briller handler om! Å kunne skille på hvilke tanker og hendelser som oppleves som/av meg og hvilke tanker og hendelser som det kun er spiseforstyrrelsen som ser. Som det å se seg selv i speilet, ser jeg meg selv som superdupermegafeit så er det jo de spiseforstyrrede brillene jeg ser med. La meg gi dere et relevant eksempel på hvordan man derimot kan “høre” med disse brillene på.
“Så utrolig fin du ser ut om dagen, Elise Amanda!”. Egentlig et fint kompliment, er det ikke? Hvem ville ikke satt pris på å få høre det liksom? Men med spiseforstyrrede briller på høres dette helt annerledes ut i hodet. For jeg vet at jo nærmere normalvekt jeg har nærmet meg, jo finere får jeg høre av andre at jeg er. Dermed blir en så uskyldig setning tolket om til “Så utrolig mye du har lagt på deg og så mye feitere du har blitt, Elise Amanda!”.
Det å klare å skille på hva man ser/hører når man har på spiseforstyrrede briller og ikke er veldig VIKTIG. Før gikk jeg konstant rundt med brillene på og absolutt alt andre sa og gjorde tolket jeg i verste mening. Nå derimot er det heldigvis ikke slik og det gjør ting så himla mye lettere. Likevel, jeg skal innrømme at eksempelet over fremdeles er det første jeg tenker når jeg får en slik kommentar. Forskjellen er at etter noen få sekunder klarer jeg å innse at nå er det faktisk spiseforstyrrelsen som styrer tankene og ikke meg. At jeg hørte den kommentaren med spiseforstyrrede briller på og så kan jeg ta dem av og tenke på kommentaren på nytt. Og ja, den spiseforstyrrede tanken preger meg fortsatt og den sitter igjen. Men innerst inne vet jeg det godt: jeg hørte kommentaren med spiseforstyrrede briller på og kommentaren var ikke ment som “så tykk du har blitt”. Den var faktisk ment oppriktig som at jeg ser fin ut. Det er bare litt vanskelig å tro på innimellom, men nå vet jeg i det minste når jeg har på brillene. Og det har hjulpet meg mye lenger enn en skulle tro.
Har du noen tanker rundt dette? Ser du deg selv med slike briller noen ganger?
//Elise Amanda
Når du er bevisst dette har du kommet langt <3 Ja, jeg vet hva du prater om <3
<33
Forstår at du kanskje kan overtenke litt når folk gir deg komplimenter! Jeg gjør det ofte selv, hvis noen ender setningen med “…..i dag” så blir jeg sånn “var jeg ikke fin i går?” 😂
Haha, ja!
Skjønner veldig godt hva du mener og kan så absolutt kjenne meg igjen i disse tankene.
Heldigvis fikk jeg god kontroll over rasjonelle og irrasjonelle tanker som du sier og etterhvert klarte jeg mer og mer å legge bort de vonde følelsene og stole mere på de rasjonelle tankene. Det er ikke lett og skjer ikke over natten, men da jeg klarte å gi meg selv mere makt, stole mere på meg selv, så klarte jeg også litt etter litt å legge bort de spiseforstyrrede brillene.
God refleksjon og jeg kjenner meg virkelig igjen i hva du skriver.
<3