Allerede i morgen har rasp møte for å finne ut om de ønsker å tilby meg plass eller ei. Jeg har vært så nervøs i mange dager nå, for tenk om de sier nei? Da faller hele behandlingsopplegget mitt i grus (jeg har plass på Modum Bad til våren kun om jeg er på rasp først). Hva i all verden skal jeg gjøre da? Gi opp vil jeg jo selvfølgelig ikke gjøre. Frisk skal jeg bli, uansett hvor lang tid det måtte ta. Rasp kommer til å fortelle behandleren min på DPS om avgjørelsen enten i morgen eller på fredag. Jeg gruer meg. Frykten for avslag er stor. Rasp virket positive til å ta meg inn, men jeg tør virkelig ikke håpe. For om svaret er nei er fallhøyden så stor, den fellen har jeg gått i før.
Men la oss si at rasp sier ja, så vil ikke det akkurat si at jeg gruer meg mindre. Behandling er tøft, spesielt døgnbehandling. Å skulle ripe opp i masse vondt, å måtte se, føle og kjenne at kroppen skal forandre seg og ikke minst å være borte fra alt her hjemme. Både mennesker og ting jeg liker å drive med. Jeg stoler heller ikke på kroppen min når det kommer til vektoppgang. På Capio lovet de meg at jeg skulle gå opp en, men max en og en halv kilo i uken på grunnmenyen. Første uken gikk jeg opp fire kilo. Selv behandler var sjokkert og sa hun ikke forstod hva som hadde skjedd. Buksen som hang og slang på meg en uke tidligere fikk jeg så vidt over knærne. Det var tøft det. I tillegg til alt det andre som var tøft.
På Capio dro jeg en kveld i frustrasjon. Pakket kofferten og bare dro. Det var ikke slik at jeg hadde gitt opp eller at jeg feiget ut fordi ting var voldsomt tøft, det var fordi at de ikke forstod. Capio er nok et veldig godt sted om du sliter med anoreksi, men kompetansen på bulimi og på mine tilleggsdiagnoser var svært lav. Jeg selv anså det faktisk uansvarlig av meg å bli med tanke på flere ting som skjedde. På Modum Bad og på RASP har de nettopp denne kompetansen Capio har manglet. Og jeg har så tro på behandlingsopplegget rundt meg nå om det blir som planlagt. Dette er vel første gang jeg har virkelig troen og hvor jeg har møtt et system som forstår og ikke minst et system som ser.
Jeg vet egentlig ikke hva jeg “vil” med dette innlegget. Kanskje å fortelle at jobben ikke er gjort så fort man får innleggelse. Det er da jobben virkelig starter. Eller at kompetansen på stedet man skal til har så mye å si. Det som passer for en passer nødvendigvis ikke for en annen. Jeg håper bare at behandlingsopplegget går som planlagt. At ikke sammenbruddene mine (for de kommer, garantert) blir alt for store. Hverken RASP eller Modum Bad har som mål å få meg frisk, men som mål å få meg friskere. Og jeg tenker at om vi får til det skal jeg være dypt takknemlig og godt fornøyd. For alt er bedre enn sånn ting er nå.
//Elise Amanda
Takk for at du er så modig at du deler dette. Med din innstilling til behandling, samt tro på den kompetansen de har på Modum, så har du de beste forutsetninger for å lykkes. Jobb hardt og tro på deg selv. Lykke til!
sender over varme tanker og klemmer.hilsen ei som en gang var veldig så spiseforstyrret og trudde aldri jeg skulle klare å bli frisk.synes du er veldig tøff jeg.<3
Du reflekterer godt over egen situasjon og eier selvinnsikt, så det er en klar fordel med tanke på veien mot et bedre og friskere liv. Du våger å be og ta imot hjelp, og det skal du ha skryt for, da det er et skritt i riktig retning. Uavhengig av om det blir ja eller nei, så heier jeg på deg fra sidelinjen. Følger med på utviklingen din.
Kjenner meg godt igjen det med vektoppgang. Gikk opp 3,5 kilo på kun én dag. Og det kun med å være oppkastfri hele den ENE dagen. De forklarte det med at kroppen blir som en tør svamp, så når den får vann på seg så vokser den. Husker klærne mine også ble stramme og ansiktet mitt ble dobbelt størrelse, så jo ut som en sumobryter på et tidspunkt 😂 Turte ikke gå ut av rommet da jeg var innlagt de første dagene. Men det viser litt hvor mye man har herjet med kroppen, samtidig som det er vanskelig å tro det kun er væske når sf lyver og manipulerer og får deg til å tro det er ekte. Vil si capio ikke hadde peiling som sa de ikke kunne forstå hvorfor dette skjedde? Ikke rart du ble redd og usikker. Håper rasp sier ja, ellers kommer jeg til å bli så lei meg for er det noen som fortjener denne hjelpen så er det deg. For høres ut som du aldri har fått det! Krysser fingrene for deg.
Håper alt ordner seg med innleggelsen og det som følger. Som flere her sier, du er tøff som deler historien din på denne måten ❤ du er virkelig et forbilde 💕
Kjenner meg veldig igjen i beskrivelsen de Capio. Selv følte jeg meg misforstått, at sykdommen min ble fullstendig feilbehandlet og at de nektet å lytte på meg, eller gi meg et annerledes opplegg. 5 kg på 2 uker, og fikk fortsatt bare beskjed om at vekta ville stoppe der kroppen var komfortabel. Selv var jeg på randen da hodet slett ikke hang med. Cas har mye god kompetanse og dyktige folk, men de er litt for trangsynte og umotakelige for endring. Godt skrevet! Håper du får positivt svar fra RASP💕
Du er så tøff du <3 Jeg sliter selv med spisefortyrrelse. Og vet så godt hva du går igjennom. Håper virkelig du får den plassen. Stor klem til deg <3
Ønsker deg masse lykke til ♥️