Timen i dag på DPS var ganske tøff. Ikke bare hadde jeg nokså stor søvnmangel og ikke bare var det pokker så tøft å håndtere å dusje min egen kropp på morgenen, men timen i seg selv var også tøff. Vi pirket nemlig borti litt av det vonde. Jeg har aldri før skrevet om det på bloggen og kommer nok heller ikke til å skrive noe om det. Det vonde er alt for sårt til at jeg er i stand til å publisere det offentlig. Like så greit i grunn, jeg har aldri hatt som hensikt å blottlegge hele sjelen min på det store internett. Selv om jeg sikkert virker godt over gjennomsnittet åpen for dere lesere (noe jeg for så vidt er) må dere vite at det kun er en liten brøkdel jeg faktisk deler. Nettopp slik ønsker jeg å ha det også, da det ikke har noen hensikt hverken for meg eller dere å skrive om flere av de tingene jeg velger å holde skjult. Bare det å skulle åpne seg for en behandler om det er tøft, men også svært slitsomt.

Ikke bare sliter det meg ut psykisk å skulle brette ut om ting som er gjemt så langt inne. Ting som jeg har prøvd å pakke bort, legge i en container, låse med kjettinger rundt for så å kaste hele greia i et dypt uendelig hav i hjernen min sliter meg også ut fysisk. Joda, jeg blir anspent av å skulle snakke om det, musklene knyter seg sammen. Men jeg blir faktisk direkte dårlig i hele kroppen min. Etter jeg kom hjem fra dps i dag lå jeg timesvis med hodepine, feber (altså, hvordan??) og en kropp som føltes som om den tilhørte ei 90 år gammel dame som nettopp hadde besteget Galdhøpiggen. Derfor ble det dessverre sofaen på meg fremfor dansing og jeg lærte surt: ikke behandling på dager hvor jeg skal noe senere samme dag. Jeg visste jo det egentlig innerst inne, men jeg har en slik tankegang at jeg tenker “jammen i dag går det sikkert fint, det klarer jeg!”. Dermed føles det som et ekstra nederlag, som om ikke det var kjipt nok fra før av liksom.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Utover kvelden ble jeg heldigvis/uheldigvis litt bedre, det kommer an på hvordan du ser på det. Og bulimien bare “woho, let’s party!”. Dermed kan dere jo gjette dere til hva de siste timene i kveld har gått til. Nå ligger jeg utslitt i sengen og håper på å få sove snart. Tenk så deilig om jeg får sove uten å falle enda flere ganger i sykdommens klør i dag da? Det hadde jeg ikke klaget på for å si det sånn. Så her har dere en liten smakebit på hvordan en typisk dag kan se ut for meg. Innimellom her har det også vært en del angst, det har vært gråteanfall, en svært skamfull tur på butikken og litt annet også. Målet med dette innlegget var ikke å sutre, så jeg tror jeg skal styre unna med å gå inn i noe av det.

Målet mitt med å være såpass åpen er jo å kunne hjelpe andre til å kanskje føle seg litt mindre alene, bidra til at spiseforstyrrelser blir litt mindre tabu, bidra med informasjon og så er det i tillegg en god terapiform for meg. Jeg har alltid foretrukket å skrive fremfor å snakke, i tillegg prøver jeg å skrive når jeg er så rasjonell som et sykt menneske kan være i topplokket. Hadde jeg skrevet midt under et anfall av hater-meg-selv-tykk-feit-vil-ikke-denne-kroppen-faens-kaos hadde jeg nok ikke akkurat kommet med så mye godt  eller fornuftig å si 😛

Noen tanker rundt dette? Og hvor åpen velger du å være på internett?

//Elise Amanda