Herlighet for et døgn dette har vært! I går var pappa, Andreas og jeg i møte på DPS i Sandefjord ang behandlingen der og at jeg mener de brøt med pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-1a og 2-1b. For å forklare det lett: de har overhodet ikke gitt meg forsvarlig behandling og jeg har i et skremmende tempo blitt dårligere av å være der. Les blogginnlegget jeg postet om det i går om du vil lese et utdypende svar på hvorfor. I møtet kom vi dessverre ingen vei, alt vi fikk høre var “jeg skjønner det er frustrerende” og “sånn jobber ikke vi”. Jeg ble enig med familien min om å bli der enn så lenge til vi hadde et annet alternativ.

Litt utover dagen ble jeg svært fortvilet og bestemte meg for å gå ned på legevakten i Sandefjord selv, da jeg ikke holdt ut en time til på DPS engang. På veien dit fikk jeg ringt nærmeste familie og informert dem om hvorfor jeg dro dit og at jeg dro dit. Gråtende fikk jeg også en samtale med RASP på telefonen, noe som var veldig godt. På legevakten var de selv fortvilte over situasjonen min, da de rett og slett ikke hadde lov til å hjelpe meg så lenge jeg var skrevet inn på DPS. Gråtende løp jeg ut og snakket med pappa, som kunne fortelle meg at Beate skulle kjøre til Sandefjord nå for å plukke meg opp.

Annonsørinnhold

Romjulssalget er i gang: Stor oversikt over tilbudene

Sammen med Beate dro jeg tilbake til avdelingen hvor jeg krevde å få snakke med vakthavende lege for å bli skrevet ut. Vakthavende lege forstod absolutt ingen ting, men gikk til slutt med på å skrive meg ut, heldigvis! Deretter bar turen til legevakten i Larvik hvor pappa møtte meg for å “ta over”. På legevakten fikk vi snakke med en veldig forståelsesfull og hjelpsom lege som prøvde å få meg inn på akuttpsykiatrisk. Noe som ikke gikk, men han fikk ordnet en time til meg neste morgen klokken 09.00 (altså i dag) med ambulant akutteam.

Deretter kjørte pappa meg hjem til Andreas hvor jeg ble natten over. I dag tidlig kjørte bestefaren min meg til møtet jeg hadde med AAT og plutselig satt jeg på møte med dem. Der møtte jeg to mennesker som genuint ønsket å hjelpe meg, som forstod situasjonen min og som var helt enig med meg. Under en time etter at jeg hadde ankommet møtet hadde de allerede fått ordnet med en innleggelse i Tønsberg til meg. Hvor mange kilo lettere jeg følte meg da kan jeg ikke beskrive engang (litt humor må inn: ironisk setning med tanke på at jeg har en alvorlig spiseforstyrrelse hehe).

Koffertene hadde ikke blitt pakket ut av, så de var det bare å dra med seg og så ble jeg kjørt til Tønsberg med drosje til psykiatrisk avdeling. Jeg er så takknemlig for hjelpen jeg har fått dette døgnet av pappa, Beate, Andreas, legevakten og AAT at jeg ikke kan få sagt takk mange nok ganger! Det samme til Tønsberg som har forstått meg og sett hvilke behov jeg har, her har de faktisk kompetanse og jeg tror virkelig de kan hjelpe. Jeg er så glad for at vi valgte å ta de avgjørelsene vi gjorde i går med å skrive meg ut fra DPS! Det var virkelig det riktige valget å ta! Jeg setter aldri foten min innenfor det stedet igjen, ikke så lenge jeg har en spiseforstyrrelse iallfall.

Så må jeg også si, til alle dere som har skrevet kommentarer og sendt meg meldinger: jeg er rystet over at så mange sitter med samme dårlige erfaringen som hva jeg gjør når det kommer til DPS døgn i Sandefjord. Det er ikke greit å bli behandlet slik og jeg kommer til å sende inn en klage, kanskje ta det et skritt lenger enn det til og med. Jeg får vondt i hele meg av å vite at så mange av dere har blitt mye dårligere av å være der. Jeg vil også si tusen hjertelig takk for alle gode ord og støtte, jeg svarer dere så fort jeg har overskudd til det. Enn så lenge håper jeg dere leser dette og vet at jeg setter så stor pris på tilbakemeldingene deres! <3 <3 <3 Bildene ovenfor her er forresten tatt nå, på rommet mitt her i Tønsberg enn så lenge.

//Elise Amanda