Kjære Elise Amanda, om ti år er du fremdeles syk.
Du bor alene i en liten hybel med kattene, samboeren din orket ikke mer etter at du ga opp behandling og ikke ville jobbe for å bli frisk lenger. Dagene dine går til å overspise og kaste opp, så alt av penger, energi og våkne timer går til nettopp det. Sykdommen er sterkere enn noen gang og du har null håp om å bli bedre, du gidder ikke en gang å prøve. Du har ikke noe kontakt med venner og du isolerer deg helt, men heldigvis er du tynn og liten da. Så noe har du, noe som står sterkere i deg og betyr mer enn venner, familie og et virkelig liv. Maten er alt som betyr noe og så lenge du har den trenger du ikke alt det andre. Det du ikke vet er etter å ha kjørt kroppen din så hardt i så mange år kommer den snart til et punkt hvor den ikke orker mer. Men du dør tynn heldigvis, det er da i det minste noe?

Kjære Elise Amanda, om ti år er du frisk eller tilnærmet frisk.
Du ser tilbake på årene med sykdom og kan ikke kjenne deg igjen lenger, forstod ikke hva du egentlig var så redd for og hvordan en sykdom kunne ha så mye makt over deg. Du og samboeren din ble etterhvert gift og trives veldig med det, bryllupet var en av de fineste dagene i hele ditt liv. Sammen har dere kjøpt et hus og der bor dere med de to kattene og barna deres. Hverdagen er hektisk med jobb, fritidsinteresser, barn og tid til hverandre, men dere får det til å funke godt. Å dra på middagsdate sammen har blitt en hyggelig ting og du klarer å slappe helt av. Hverdagen din er ikke styrt av mat, kropp og vekt lenger, men av livet. Du kjenner i hele kroppen at du er takknemlig for livet du lever og takker deg selv hver eneste dag for at du ga alt i kampen mot spiseforstyrrelsen. Et helt vanlig liv har du nå, men det er et liv du har lyst til å leve i.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sesongens lekreste kjoler

Jeg vet iallfall hvilket av disse livene jeg vil ha om ti år og det er ikke et liv med spiseforstyrrelsen, for å si det sånn.

//Elise Amanda

Ps: lik gjerne bloggsiden min på facebook HER.