Det går vel ikke en dag uten at jeg tenker på deg, Julie. Som et slag i magen går det opp for meg igjen og igjen at jeg aldri mer vil få se deg. Det slår pusten ut av meg hver eneste gang. Aldri mer får jeg se deg, aldri mer får jeg klemme deg, aldri mer får jeg le med deg og aldri mer får jeg gråte med deg.

Ofte ser eller opplever jeg ting hvor min umiddelbare tanke er “det må jeg fortelle Julie!”. Men så kan jeg ikke det, jeg kan aldri noen sinne fortelle deg noe igjen. Jeg lever litt i fornektelse, jeg vil ikke innse at du er borte for godt. Det gjør for vondt. Jeg er jo så glad i deg, vet du.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Aldri mer skal vi gå oss bort i en eller annen gate sammen, aldri mer skal vi løse verdensproblemer sammen, aldri mer skal vi tulle om alt som egentlig er vondt, aldri mer skal vi åpne vinflasker med en pinsett, aldri mer skal vi ha sushi-date sammen, aldri mer skal vi på konsert sammen, aldri mer skal vi stoppe for å hilse på katter vi møter på gata sammen, aldri mer skal vi på epleslang sammen, aldri mer skal vi fotografere sammen, aldri mer skal vi se på en film sammen mens du sovner halvveis inn i filmen, aldri mer.

Tenk det, Julie, med deg følte jeg aldri skam. Du ga meg aldri et feil blikk, du ble aldri sint på meg eller skuffet over meg, selv om jeg dreit meg ut. Det betydde så himla mye. Med deg følte jeg meg alltid trygg. Du kjente meg inn og ut og jeg tror ikke det finnes et tema i hele verden vi ikke har diskutert.

Det var godt å få bekreftet for noen uker siden at du ikke valgte å forlate oss, akkurat som jeg allerede visste. Du var alt for glad i de rundt deg til å bare gjøre noe sånt. Vi snakket jo sammen bare noen dager før og jeg visste at du aldri i verden hadde valgt å forlate livet selv. Du var jo ikke en gang nedfor sist vi snakket. Samtidig gjør det vondt å vite at dette ikke var ditt valg, nå som du først ikke er her lenger.

Men jeg er så irritert på deg! Irritert på deg som ikke ville være til bry, som ikke tok kontakt med noen da du var dårlig. Typisk deg. Du satte alltid andre foran deg selv og dette ble ditt nederlag. Åh, som jeg skulle ønske at du bare hadde ringt noen! Jeg er også irritert på at verden bare kan gå videre. Hallo, ser dere ikke? Ser dere ikke hvilket umistelig menneske som ikke er her lenger!? Men så må jo verden gå videre, jeg klarer bare ikke henge helt med. Ikke uten deg.

Du fikk tiden til å stå stille. Tiden står stille.