Jeg vet virkelig ikke om jeg ble mest forbannet eller lei meg da jeg oppdaget at instagram begynte å sensurere bilder av selvskadingsarr. Vi snakker ikke bare nærbilder av arr hvor bildets formål er å vise frem arrene eller bare bilder av nye selvskadingssår. Nei, vi snakker helt vanlige bilder hvor man kan se arrene på. Bilder av mennesker som står med familien får bildet sensurert fordi arrene er synlige på det ene familiemedlemmet, bilde av gutten på stranda får bildet sensurert fordi du kan skimte noen gamle arr etter selvskading, moren får bildet sitt sensurert av seg selv sammen med datteren på skoleavslutningen hennes fordi du kan skimte arrene i bildet. Hvor utrolig feil er ikke dette? Hvorfor skal Instagram binde hendene mine og gjøre meg til en fange av fortiden? Hvilken rett har de til det?

Skammen rundt selvskading er fremdeles stor og jeg merker det godt selv. Selv om dette er et tilbakelagt kapittel i livet mitt for mange mange år siden er jeg fremdeles ikke helt kvitt skammen. I starten var jeg livredd for å gå i t-skjorte, jeg var så redd for dømmende blikk og valgte derfor ofte å sitte på stranda med langermet genser, selv om det var alt for varmt. Ingen måtte få se, ingen måtte få vite hemmeligheten jeg bar på. Men så kom det til et punkt hvor jeg innså at fortiden min ikke skulle få styre mitt nåværende liv. Så jeg begynte å gå med t-skjorte på sommeren om jeg var varm. Jeg begynte å kle meg etter hva jeg følte for, fremfor hva som skjulte arrene mine.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Likevel, jeg merker at jeg fremdeles tar armen bak ryggen automatisk om jeg møter nye mennesker og jeg ikke har på meg langermet. Jeg prøver å ikke skamme meg, jeg prøver å ikke la fortiden min begrense nåtiden min, men når Instagram gjør slike ting som nå.. vel, det synes jeg overhodet ikke er greit! Skammen er stor nok fra før, hvorfor i all verden skal Instagram bli med på å bygge den opp? Har vi virkelig ikke kommet lenger enn det i 2019!? Kan vi ikke heller heie frem alle de som har vunnet kampen over selvskadingen, fremfor å bidra til å få dem til å skamme seg enda mer?

Tør vi virkelig ikke se noe vondt, høre noe vondt eller snakke om noe vondt? Skal vi feste skyggelapper i ansiktet til befolkningen og late som om vi bor i eventyrland? Skal man ikke få lov til å poste et bilde av seg selv på nettet lenger om man har hatt en trøblete fortid? Og vet dere hva? Et slikt bilde som det dere ser under her, ja slike bilder er det forståelig at kan bli sensurert. Det jeg ikke går med på er at helt vanlige bilder blir sensurert bare på grunn av noen arr på kroppen kommer til syne. Men jeg velger å poste bildet under her for å fortelle forskjellen angående bilder. I tillegg håper jeg at det kan gi litt håp og motivasjon til dere som prøver å slutte<3

Alle arrene mine var knall røde og lilla før, hele armen min lyste nærmest opp. Men jeg klarte å slutte og i årevis har armen min bare blitt bedre og bedre. For det er mulig å slutte og huden kan heles til en viss grad. Arrene mine har heldigvis lysnet veldig og de er ikke så synlige på bilder lenger, eller hva? Dog ser man veldig godt alle hakkene i huden min i virkeligheten. Dette er noe som ikke forsvinner, dette er noe jeg må lære meg å leve med. Dette er noe jeg må lære meg å akseptere. Men jeg nekter å måtte gjemme meg bort bare fordi jeg tidligere selvskadet. Jeg nekter å ikke kunne få legge ut et bilde på Instagram med venner eller familie om arrene mine er synlig uten at bildet skal bli sensurert. Dette er en del av kroppen min, enten jeg vil eller ei. Jeg har da to valg: jeg kan gjemme meg bort og leve i frykt resten av livet for at noen skal dømme meg på grunn av det eller jeg kan lære meg å akseptere det og ikke la det styre livet mitt. Jeg velger det siste. Jeg tar av meg skammens bånd og velger å leve.

Hva er dine tanker rundt dette?

//Elise Amanda