På torsdag skulle jeg ta taxi til spiseenheten. Det i seg selv er en stor utfordring da jeg finner det svært vanskelig å skulle være alene i et rom med en fremmed mann. Jeg føler meg i tillegg fanget da jeg ikke bare kan gå som jeg vil, for bilen kjører jo tross alt. De siste gangene har jeg klart å gjennomføre å ta taxi til spiseenheten, men på torsdag klarte jeg rett og slett ikke. Taxien var der til tiden og jeg satte meg inn. Til min store frykt så jeg at det var mannlig sjåfør og heller ingen andre i bilen. At det også er andre i bilen gjør ting lettere.
Uansett, vi begynte å kjøre. De første 7 minuttene satt sjåføren og tekstet på 2 (!!) mobiltelefoner samtidig som han kjørte. Med tanke på at det var mye trafikk i tillegg var jeg livredd for å kræsje. Deretter gikk sjåføren over til å ringe en kompis med den ene mobiltelefonen. Sjåføren hadde nemlig tenkt å legge inn en ekstra taxi-tur på vei mens han skulle kjøre meg til sykehuset, men fant ut at han ikke hadde tid. Derfor brukte han en del tid på å ringe en kompis og spørre om han kunne kjøre i privatbilen sin (!!!) og ta denne andre taxituren. Da jeg begynte å se redd på sjåføren gikk han over til å snakke med kompisen sin på telefon på et språk jeg ikke forstod, sikkert slik at jeg ikke skulle få med meg resten.
Klokken 11.50 stoppet sjåføren i sentrum i Larvik for å få med seg to til som skulle til sykehuset. Da var det altså ti minutter til jeg skulle være på sykehuset flere byer unna (Tønsberg). For å si det sånn, hadde sjåføren kjørt rett til sentrum for å plukke opp disse to som også skulle til sykehuset og ikke tulle så mye med mobiltelefonene hadde vi vært i sentrum 11.25. Jeg kjente angsten presse seg på enda mer, tårene like så. Så i det hun ene damen satte seg inn i bilen sa jeg at jeg uansett ikke kom til å rekke timen og dermed løp jeg gråtende ut av taxien. Det ble visst ikke noe behandling på meg den dagen, taxi-turen ble for tøff…
Dessverre for meg har behandleren min ferie i tre uker nå, så det er lenge til neste gang jeg får mulighet til å snakke med henne. Jeg bare håper at jeg klarer å komme meg dit. Ikke turte jeg å ta buss hjem fra sentrum etter å ha gått ut av taxien heller, så jeg tok bena fatt. Ikke særlig kult å gå gjennom sentrum gråtende og full av angst.. Men jeg prøvde i det minste og man kommer ingen vei uten å prøve. Jeg vurderer forresten å klage inn sjåføren, eller er det bare jeg som har overreagert på dette på grunn av angsten min?
//Elise Amanda
Nå bor du litt mange timer unna, ellers fikk jeg nesten lyst å kjøre deg;) Det er ikke ok å sitte i tlf uten handsfree mens man kjører, det er vel forbudt. Og to tlf, å ha privatsamtaler og å la personen man kjører ikke rekke det de skal høres ikke proffesjonelt ut tenker jeg. Så du kan godt klage. Trist å høre du fikk en tøff tur, men du var flink som prøvde <3