Hjem dro jeg med nytt håp, med nye forventinger, drømmer og styrke. Hjem med en tro på at jeg skulle klare dette. Derfor gjør det litt ekstra vondt. Jeg vet ikke om jeg er mest sint eller skuffet over meg selv. Hvordan kunne dette skje, liksom?
Hvorfor må det være så vanskelig? Hvorfor må jeg alltid tulle til ting? Det er jo ikke det jeg ønsker, det er jo ikke slik jeg ønsker å leve. Det blir ikke noe mer blogging enn dette i dag. Jeg orker ikke. Er sliten. Snakkes i morgen.
//Elise Amanda
8 kommentarer
Kjære du! Tilbakefall er en helt vanlig, men ekstremt tøff del av tilfriskning! Ikke vær så hard med deg selv. Bare pust❤️❤️❤️ Også er det lov til å be om hjelp igjen. To skritt frem, ett tilbake❤️ Klem!
Ikke gi deg 🙂 Bare legg det bak deg, og gå på igjen 🙂 Du klarer det <3 Og be om hjelp igjen hvis det trengs . God klem <3
Ikke glem hvor langt du har kommet! Tilbakefall er helt vanlig. Bare reis deg igjen og husk å vær grei mot deg selv. Vi heier på deg.
Enig, ikke gi deg! Det er og blir nok mange humper på veien, men du blir sterkere for hver gang. Og til slutt vinner du! Tro meg- jeg vet hva du går gjennom og har vært like frustrert som deg for “tilbakefall”. Og sier som de andre her; ikke vær så streng med deg selv ( lett å si, men det er jo vi som har hatt sf/har sf altfor gode på…)Klem fra både eks-anorektiker og bulimiker
Pust ut <3
Nydelige bilder!! Og det er ingen skam å få litt tilbakefall, bare prøv å komme på rett kurs:-) Sender en kjempestor klem <3
Sender deg en stor varm klem og sender deg ny styrke med vinden….. <3 Er redd for at det samme skal skje med meg etter innleggelse på psykisk sengepost, men du er råsterk!
Håper du har det greit <3