Jeg vet at jeg kun har vært hjemme i to netter nå, eller to døgn om man vil si det sånn, men det er det lengste jeg har vært hjemme siden mars. Mange rundt meg var veldig spente på hvordan det kom til å gå hjemme, inkludert meg selv. Jeg var livredd for at jeg skulle falle rett inn i bulimiens klør igjen og dermed ta flere skritt tilbake. Som jeg har fortalt tidligere har jeg hatt enormt stor nytte av behandlingen på RASP, men innleggelsen på DPS satte meg skikkelig tilbake. Skremmende fort, i grunn. Heldigvis tok jeg tak med en gang og ba om en ukes innleggelse på akuttpsykiatrisk, en uke som plutselig ble til to. Men de to ukene var nok til å få meg på riktig spor igjen!

De første dagene, eller rettere sagt uken, på psykiatrisk gikk egentlig ikke så alt for bra. Men jeg fikk heldigvis hentet meg inn igjen og det var jo nettopp derfor jeg var der: for å hente meg inn. Nå er jeg jo som sagt hjemme og hvordan har det egentlig gått å skulle være flere timer alene hver dag? Hvordan har det gått å skulle forholde seg til kostlista og behandlingsplanen? Helt ærlig? Det har gått overraskende bra! Trangen til å overspise er der fremdeles, så absolutt, men den er ikke like fremtreden lenger. Jeg har kommet til et punkt i recovery hvor jeg faktisk kan klare å stå imot. Det var bare å glemme å klare for bare noen måneder siden. For å si det sånn: jeg har ikke hatt en eneste sprekk siden jeg kom hjem!

For å klare å holde bulimien i sjakk har jeg vært svært avhengig av faste rutiner, noe som jeg nesten må ha nå i første omgang. Jeg spiser måltidene mine til faste klokkesletter, jeg spiser ikke mer enn hva jeg skal og jeg spiser kun ved spisebordet. Etter hvert måltid følger jeg faktisk opp rutinen med hviletid, noe som har fungert overraskende greit. Mellom slagene får jeg gjort litt husarbeid og litt forskjellig, som i dag hvor jeg har tatt litt bilder og vasket tøy blant annet. Å skulle følge klokka så slavisk og være så avhengig av rutiner er ikke bra i lengden, men akkurat nå er dette nettopp hva jeg trenger for å skulle klare meg hjemme.

Heldigvis står jeg ikke helt alene i det! Andreas og jeg står opp sammen og spiser frokost sammen før han må avgårde, lunsjen min må jeg spise alene, middag skal vi spise sammen og kveldsmat varierer litt om vi skal spise sammen eller ei. Men det er jo ikke måltidene i seg selv som har vært det vanskelige, det vanskelige er tiden etter måltidene og tiden mellom hvert måltid. Så jeg prøver å distrahere meg så godt jeg kan og ikke bli stresset for å unngå bulimis adferd. Jeg håper så at jeg klarer å fortsette i dette sporet her! Og worst case: så får jeg ta meg en liten tur inn på psykiatrisk igjen for å hente meg inn. Verre er det ikke. Og til høsten, ja da blir det mest sannsynlig RASP igjen. Så kort fortalt: hvordan går det å være hjemme? Enn så lenge så går det helt greit!

Jeg vil også bare si tusen takk for alle gode kommentarer, meldinger og tanker! At så mange bryr seg om meg og tenker på meg er helt uvirkelig! Jeg skulle så inderlig ha fått gitt dere alle en stor klem! Beklager så mye for at jeg ikke har fått svart alle personlig, så fort jeg har overskudd skal jeg selvfølgelig gjøre det. Men vit at jeg leser alt og setter himla stor pris på det<33

//Elise Amanda