PANIKKANGST OG HVORDAN DET FØLES

“Panikkangst er en tilstand der du plutselig får anfall med intens frykt. Tilstanden ledsages av kroppslige fenomener som hjertebank, pustevansker, skjelving, svette, brystsmerter, svimmelhet, kvalme eller ubehag i magen. Anfallet oppstår plutselig, når sitt maksimum i løpet av ti minutter, og går over i løpet av minutter. Du føler deg frisk mellom anfallene. Under anfallet har du følelsen av å miste kontrollen, og du har du sterkt behov for hjelp: Etter anfallet er frykten stor for at anfallet skal komme igjen. Du kan komme til å utvikle en annen type angst, såkalt forventningsangst om nye anfall. Derfor prøver du å unngå steder eller personer som du forbinder med tidligere anfall.” (kilde: nhi)

Har du noen sinne opplevd panikkangst? Hvis du ikke har det, da er du svært heldig! Hvis du har det, da vet du hvor grusomt det egentlig er. Man kan lese mye om hva panikkangst egentlig er på nettet og man kan lese mye om symptomer på det. Men jeg synes ikke at man finner noe særlig informasjon om hvordan det virkelig oppleves for den som står i det. Så er mennesker forskjellige også. Kanskje opplever du det likt som meg om du har hatt det eller kanskje du opplever det helt annerledes om du har hatt det. Jeg tenkte uansett nå å fortelle dere hvordan jeg har opplevd det. For selv om det kan oppleves svært farlig, både for den som opplever det og for de som er rundt, så er det egentlig ikke farlig. Det er en overreaksjon fra kroppen sin del og frykten er som regel ikke reell.

Hjertet banker så hardt at jeg føler det skal hoppe ut av brystet. Det er vanskelig å høre noe rundt meg, alt jeg hører er de høye lydene fra hjertebankingen. Kan alle andre høre det? Høre hvor høyt hjertet slår? Jeg kjenner panikken gripe tak, jeg får ikke puste. Jeg får ikke puste! Jeg hyperventilerer så fort at jeg blir svimmel, jeg føler at jeg skal svime av hvert sekund. Jeg må bort, bort!! Hjertedunk. Får ikke puste. Panikk. Panikk. Panikk. Kroppen skjelver ukontrollert, jeg er så redd og det føles ut som at jeg skal dø. Pulsen stiger til himmels. Redselen er så stor, kroppen vil ikke lystre.

Men så, etter en del minutter roer det seg. Jeg får kontroll, jeg får hjelp til å puste vanlig. Sakte, men sikkert blir hjertedunkene lavere, pulsen roligere og pusten mer normal. Kroppen begynner endelig å lystre igjen og redselen slipper en del tak. Men jeg er sliten, så fryktelig sliten. Et slikt anfall er krevende, både fysisk og psykisk. Så jeg trenger å slappe av litt, trenger litt til på å klare å hente meg inn igjen. Og plutselig så er anfallet helt borte. Jeg har igjen gjenvunnet kontrollen.

 

Har du opplevd dette før?

 

 

//Elise Amanda

12 kommentarer
    1. Ja, for mange år siden. Snart 30 år siden. Hadde en kort periode, hvor det kom og gikk.. Ble mest angst for angsten som var verst. Og det å ikke vite HVA man var redd egentlig. Jeg måtte skifte fokus, finne meg noe å bry meg om “utenfor meg selv” som krevde meg, en jobb med mye mening, studier, blant annet. Da forsvant det av seg selv. Fælt. Håper du ikke opplever det så ofte <3

    2. Huff ja hatt det tidligere, så kjent det på kroppen. Åssen går d m deg nå? Kva skjer videre behandlingsmessig?

        1. Ja var grusomt men det har vist seg i ettertid å ver ein del av det å bli frisk av spiseforstyrrelsen og jobbe med traumer, men det går ann å gjennvinne kontrollen og mestre det og etter kvart ha tilnærma ingen slike anfall💖 Sendar deg ein klem💖 Du må helsa til Mona Marlene sakne å lesa bloggen hennes💖

    3. Våknet med disse anfallene noen ganger som barn og hadde ett plutselig forrige år. Har nå vært igjennom en tung periode etter en uke på sykehus etter blind vold og kjenner at jeg er farlig nær å få disse anfallene igjen. Kjenner daglig på frykten for å få dem, og er kanskje mer redd for det enn de faktiske anfallene. Jeg synes du beskriver det veldig godt da jeg kunne relatere, bra du tar opp sånne viktige ting som folk går igjennom. ❤️

    4. Det er helt jævlig!! Jeg blir så utrolig redd og får så sykt mye negative tanker i hodet! Jeg er dritredd for at det skal komme igjen og det er veldig lett å prøve å unngå forskjellige steder/situasjoner der jeg tror jeg kan få det…

      Heldigvis er det sjelden jeg får den type anfall‹3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg