Jeg har ofte følt at jeg ikke helt passer inn og det gjør jeg vel ikke nå heller. Som barn foretrakk jeg å sitte i friminuttene med nesa ned i en bok, jeg kunne sitte i timesvis og leke for meg selv på gulvet på rommet mitt og jeg kunne sitte i lang tid ved skrivebordet mitt bare for å skrive ned dikt eller historier jeg fant på. Eller lage ett eller annet med ting jeg fant. Det var heller ikke sjeldent jeg fikk med alle barna i gata til å lage teater, da gjerne til et stykke jeg hadde skrevet selv. Så vi kledde oss ut, øvde på replikker og viste frem det lille “kunststykket” så fort det var ferdig.
Jeg ville gjerne være med de voksne å snakke, da det ikke interesserte meg så mye hva barn på min egen alder snakket om. Hver gang jeg fikk høre at “nå snakker de voksne, Elise” eller “nå snakker vi om noe barn ikke forstår” ble jeg frustrert. For hvordan kan de vite at jeg ikke forstod om jeg ikke en gang fikk lov til å snakke med dem? Ordforrådet mitt har bestandig vært godt, sikkert takket være alle bøkene jeg leste. Så de gangene jeg fikk lov til å være med å snakke ble folk ofte forundret. Ikke familien min, vel og merke. Der pleide jeg å få lov til å være med å snakke og diskutere.
Så lenge jeg kan huske har jeg likte å kle meg i kjoler og skjørt, så veldig typsik “jentete” der altså. Likevel, jeg var den modigste av alle jeg kjente på min alder til å holde insekter, jeg klatret høyere i trærne enn de fleste og likte generelt å gjøre typiske “gutteting”. Så jeg passet liksom ikke helt inn, jeg. For ikke å glemme hvor bestemt jeg har vært når det kommer til klær, sminke og hår. Jeg skilte meg ut, for å si det sånn. Noen synes det var tøft, andre synes at det var teit av meg. Og jeg? Vel, jeg brydde meg liksom ikke så mye. Sånn var jeg og sånn var det.
Men det aller største jeg følte at jeg skilte meg ut på og ennå gjør er min fascinasjon over verden, mennesker og dyr. Jeg kunne sitte fordypet i mine egen tanker, uten å ense verden rundt meg og folk som prøvde å få kontakt. Noe jeg ennå gjør. Jeg elsket å forsvinne inn i bøkenes verden, for ikke å snakke om å forsvinne inn i historier jeg selv skrev. Noe jeg ennå gjør. Jeg var ekstremt introvert med ekstremt utadvendte impulser, om man kan si det slik. Jeg forstod meg ofte ikke på hvordan andre tenkte og jeg tenkte mye over hvorfor. Hvorfor gjør noen som de gjør? Hva gjør at de gjør slik? Hva kan man selv gjøre? Hvordan ble ting til, sånn egentlig? Jeg tenker på så mye, ønsker å forstå. Ligger våken om nettene, fanget i mine egen tanker og fascinasjoner. Jeg har alltid følt meg litt sittende fast i mitt eget hode, i min egen verden. Samtidig som jeg liker å kunne gå litt inn i meg selv, være i min egen lille trygge boble. Jeg føler at jeg ikke passer helt inn i en verden opptatt av alt mulig overfladisk snakk. Det interesserer meg rett og slett ikke, jeg klarer ikke å relatere. Men jeg er meg og sånn er jeg.
Har du noen tanker om å føle at man ikke passer inn?
//Elise Amanda
Synest du høres ut som en bra og artig person.:-) Jeg kjenner meg igjen i endel her. Det høres ut som vi har mye felles, og det hadde sikkert vært veldig artig å pratet med deg over en kaffi tenkte jeg.:-) Håper du har en fin kveld. Ps! Liker den hatten din, og flott med dongri og blått til.
Var slik jeg også som barn. Helt annerledes en de andre. Var mye for meg selv og trivdes med det. Men ble liksom alltid pusa til at jeg måte ut og leke. Men jeg kunne leke i times vis alene, eller bare sitte på rommet og surre for meg selv. Og jeg er vel enda sånn. Trives veldig godt alene og kan surre med ting i times vis. Men jeg elsker også og være med venner og familie. Men er vel at nå blir det liksom ikke “bestemt” hva jeg skal gjøre.