Jeg tar meg selv ofte i å tenke på hvordan jeg har det, sånn egentlig. For problemet ligger litt i at det unormale har blitt normalt og jeg ser ting ofte i perspektiv. Jeg vet i grunn ikke om det er en dårlig ting: det å kunne se alle de små seierne og samtidig tenke at de veier jo ikke opp for nederlagene, sånn egentlig. Så man kan jo se på blant annet helgen på to måter: “helgen gikk bra fordi jeg overspiste og kastet opp kun x antall ganger hver dag” eller jeg kan tenke at “helgen gikk ikke så bra fordi jeg overspiste og kastet opp x antall ganger hver dag. For meg blir det på en måte feil uansett.

For det er jo overhodet ikke bra at jeg overspiste og kastet opp hver eneste dag denne helgen, samtidig så kunne det ha vært så mye verre. Det er litt vondt i grunn, at det på en måte er en stor seier å “kun” ha overspist og kastet opp x antall ganger i løpet av helgen. Seier og nederlag i ett. For som jeg skrev over her så er det jo overhodet ikke bra, men det kunne jo ha vært mye verre.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Eller jeg kan tenke at helgen var fin fordi jeg har hatt det hyggelig med kjæresten min og bestevenninna mi, noe jeg har hatt. Og det var jo fint, det var jo ikke det. Men spiseforstyrrelsen overskygger dessverre det en del. Helgen var fin, men også vond. Men hvordan gikk denne helgen, sånn egentlig? Jeg vet virkelig ikke. Jeg synes at det er et spørsmål det er utrolig vanskelig å gi et korrekt svar til.

(fine, fine koppen som betyr veldig mye for meg som jeg fikk av G)

Helgen min gikk både bra og dårlig. Den var fin og fæl og det ene overskygget det andre konstant. Jeg er sliten av å være i midt-i-mellom-land. Ikke bra, ikke dårlig, men samtidig: ikke ok heller, sånn egentlig. Både fin og dårlig, men samtidig ikke. Hvis du er forvirret nå etter å ha lest alt dette forstår jeg deg godt, jeg er nemlig svært forvirret selv. Men nå er det hverdag og helgen er over. For denne gang.

//Elise Amanda