Nå tenkte jeg å fortelle dere litt om tvangstanker/tvangshandlinger. Dette er noe det er utrolig slitsomt å streve med og jeg var faktisk ganske liten da det dukket opp.. selvfølgelig visste ikke jeg hva det var da jeg var så liten og ikke de rundt meg heller. Jeg har ikke vært åpen om det på bloggen før da jeg har skammet meg mye over det, men jeg har nå kommet til et punkt hvor jeg har klart å “akseptere” det. I tillegg er jeg veldig, veldig mye bedre fra det nå enn hva jeg var tidligere, så det gjør det så mye lettere å fortelle om.
Det første jeg begynte med var at jeg skulle lukte på alt. Jeg bare måtte lukte. Uavhengig om det var mat, en blyant, våt asfalt eller en medalje jeg fikk på fotballkamp. De rundt meg synes jo at denne lukteavhengigheten min var komisk, men jeg husker selv hvor frustrerende det var da jeg ikke klarte å slutte og ofte ble flau. Jeg forstod heller ikke hvorfor jeg absolutt måtte lukte på alt. På denne tiden hvor jeg slet med dette gikk jeg de første årene på barneskolen. Etterhvert gikk det over til å heller si “mmmm” og jeg kunne si det flere ganger i minuttet hele døgnet, til alles store frustrasjon. Tenk hvor irriterende det har måtte være å høre på noen gjenta det samme så mange ganger? Spesielt hvis jeg satt i bil! Men jeg klarte ikke å slutte.
Da jeg ble eldre flyttet det ser mer over til fysiske handlinger. Jeg måtte alltid sjekke at døren var låst og dra i dørhåndtaket. Jeg låste, dro i dørhåndtaket, låste opp igjen og så begynte jeg igjen. Jeg kunne stå sånn i en halvtime bare for å klare å skulle tisse på do. Dørhåndtakene ble utrolig slitne av dette og i tillegg vekket jeg hele huset på natta om jeg skulle på do da. Dette begynte da jeg gikk på ungdomsskolen og jeg fikk også en diagnose rundt dette på den tiden. Samtidig fikk både jeg og de rundt meg mye informasjon rundt dette, noe som var til stor hjelp!
Men det ballet seg på og jeg fikk mer og mer tvang rundt ting. Blant annet bestikk, vasking av hender, ta på ting x antall ganger med begge hender til det føltes ok, alt skulle ligge i en rett linje, alt skulle gå opp i tallet X uavhengig av hva jeg gjorde, alltid sjekke ting X antall ganger og en del andre småting også. Det er så slitsomt å holde på slik, men så er det uutholdelig å skulle slutte. Jeg velger å ikke utdype helt nøyaktig da jeg har hørt at tvang og tvangstanker/handlinger ofte kan ubevisst og bevisst “smitte” fra person til person.
Nå derimot er jeg ikke lenger like preget og det har virkelig fungert å jobbe med og utfordre tvangen. Det “eneste” som sitter igjen er tvangen på tallet X og tvangen rundt bestikk. I vanskelige perioder er jeg svært ille på at ting skal ligge rett, men i hverdagen får jeg ikke lenger totalt panikk om ting ikke ligger rett. Selvom det hender at jeg reiser meg fra sofaen om jeg skal se på TV og ser noe i øyekroken som ikke ligger rett.. Det eneste som hjelper mot tvangshandlinger er å utfordre dem og bryte mønstre, noe jeg virkelig har fått kjenne på. Spesielt på bupa døgnpost og RASP 3 fikk jeg god hjelp til å utfordre tvangen og jeg er så glad for det, fordi hverdagen er så mye enklere uten å måtte utføre tvangshandlinger hele tiden:)
Har du også noen erfaring med dette? Har du noen råd å gi til andre i samme situasjon?
//Elise Amanda
Jeg sliter og med tvang
Jeg har hørt om folk som sliter veldig med sånt. Folk flest har nok litt av sånt, men det er først når det på en måte “tar over” hverdagen litt, man ikke kommer seg ut osv, at det blir en diagnose av ting. Så bra du har fått hjelp med dette 🙂