Tro ikke at jeg er bedre enn alle andre som kjemper for å bli frisk fra psykisk sykdom. Tro ikke at jeg alltid er positiv og alltid står på. Tro ikke at ambivalensen ikke herjer i meg også. Tro ikke at jeg aldri har vurdert å gi opp.
Jeg har vært der flere ganger og jeg er gjerne innom tanken flere ganger om dagen fremdeles. Noen ganger føles ting veldig mørkt og håpløst, spesielt når man har kjempet i så mange år, men fremdeles ikke er frisk. Jeg har til og med vært innom tanken på å takke nei til RASP, med tilleggstanker som “jeg blir ikke frisk uansett, så hvorfor gidde” eller “vektoppgang? det klarer jeg virkelig ikke å holde ut”. Heldigvis forsvinner disse tankene relativt fort igjen, det er vel den store forskjellen fra tidligere. 
Men når jeg står i situasjonene som er vanskelige, da står de tankene virkelig sterkt. Det er ikke sjeldent jeg har hatt lyst til å pakke kofferten og dra i affekt, noe jeg også har gjort tidligere. Jeg har gjort det to ganger på Capio, den første gangen kun 10 minutter etter jeg ankom innleggelsen. Den andre gangen etter rundt en måned. Jeg har gjort det på Dps, men da av riktige grunner heldigvis (jeg ble verre av å være der). Jeg har også pakket kofferten på RASP og være i ferd til å kreve å bli skrevet ut, men jeg ble heldigvis overtalt til å bli, noe jeg er glad for nå. Som de også sa “det er lov til å pakke kofferten i frustrasjon og sinne, men husk at det går an å pakke den opp igjen også” og med halen mellom beina etter å ha roet meg litt ned gjorde jeg nettopp det: pakket den opp og ble.
Likevel, det blir en god del endringer på neste innleggelse på RASP kontra den første. Nøyaktig hva vil jeg ikke presisere her av hensyn til dere, men det blir noen svært tøffe endringer. Jeg er livredd for at jeg skal få full panikk og skrive meg selv ut. Det er det dummeste jeg kan gjøre, samtidig så kjenner jeg meg selv godt nok nå til å vite at jeg kommer til å møte på disse tankene og følelsene. Jeg håper bare av hele mitt hjerte at jeg klarer å stå sterk nok oppi det hele til å klare å bli. Noen ganger skulle jeg faktisk ønske at jeg var på tvang, nettopp for å miste muligheten til å gjøre dumme valg i svært vanskelige situasjoner. Men jeg må bare huske på at jeg ikke dør av disse følelsene som kommer opp. Det går faktisk an å kjempe seg mellom dem. Jeg må bare huske det sterkt nok når ting står på som verst.
//Elise Amanda
Masse lukke til! Rekne med du blir utfordra til å stå meir i ting åleine uten så mykje støtte når du er på Rasp, er iallefall sånn eg hugser opplegge deira. Dess lengre man kom, dess meir utfordra de en til å klare det åleine uten å ty til spiseforstyrrelses mønster. Heier på deg! Og det er mogleg å kome seg utav det men det kreve ein enorm innsats og ståpåvilje.
tusen takk<3
De bildene var kjempefine!! Du var nydelig i det antekket og håret opp<3 Jeg heier på deg!