Oi oi oi, det har skjedd mye denne uken kan dere tro! Det har gått så mye opp og ned at jeg har følt at jeg har sittet i en berg-og-dalbane konstant. La oss begynne med det positive, da dere! For til tross for mange nederlag har det vært en del positive ting også. Overspisings og oppkastepisoder har blitt redusert en god del. I tillegg har jeg utfordret meg en god del og jeg har også klart å gjennomføre utrolig tøffe og vanskelige ting. Men den største seieren er vel det at jeg har holdt ut.

Jeg kan også fortelle dere om en hendelse i dag som jeg er veldig stolt over: jeg var en tur på Storo og skulle inn på en matbutikk for å kjøpe en bok i en serie jeg liker. Trangen kom over meg og jeg gikk inn i modus.. kjøpte med meg en energidrikke og smågodt, som jeg planla å innta på vei til å kjøpe pizza som jeg da skulle overspise på. Jeg spiste opp smågodtet og nærmet meg pizza-stedet. Men trangen var ikke overveldende, til tross for at den var svært sterk, så jeg klarte å ta noen runder meg meg selv. Jeg tekstet også avdelingen og snakket med Andreas på telefonen. Og vet dere hva!? Jeg klarte å la det være med smågodtet! Det er jeg kjempestolt over! Det var ekstra utfordrende å gå rett til lunsj da jeg kom tilbake, men det hjalp å ta en prat og så gikk jeg søren meg rett i lunsj! Elise Amanda 1 poeng – SF 0 poeng!

Men så til det negative. Jeg har hatt en god del glipper og overspist etterfulgt av oppkast flere ganger, noe jeg skammer meg over. Det føles også skikkelig fælt å ikke klare å følge programmet og glippe opp flere ganger. Man er jo så og si overlatt til seg selv utenom måltider på dagenheten og dessverre er bulimien så sterk at den har tatt kontroll. Jeg har også følt mye på at jeg ikke helt passer inn i opplegget på dagenheten, da jeg burde hatt mye mer kontroll selv for å få utbytte av den type behandling. Tiden så langt har også vært preget av flere panikkangst-anfall og i går hadde jeg et anfall som varte i nærmere to timer. Det er så fælt og det tærer så på kroppen at jeg sov i mange mange timer etter anfallet var ferdig.

Det forventes også at man klarer å gjennomføre behandlingen uten å få slike reaksjoner, men jeg kan dessverre ikke hjelpe. Når ting blir veldig veldig vanskelig handler jeg på autopilot og angsten tar overhånd. Det forventes også at man klarer å ikke overspise/kaste opp, men akkurat der er spiseforstyrrelsen min så sterk nå at jeg ikke klarer alt egenansvaret uten å tulle det til..

På mandag skal jeg ha et samarbeidsmøte mellom dagenheten og intensiven for å finne ut hva vi skal gjøre. Det eneste jeg vet er at jeg kommer til å legge vekt på at jeg trenger strengere rammer frem til jeg får nok kontroll selv til å ha en sjanse til å håndtere en del ting på egenhånd.

Hva synes dere om slike ærlige oppdateringer?

//Elise Amanda