Jeg har så mye på hjertet uten å vite hvor jeg skal starte eller hva jeg skal skrive. Vanligvis går det av seg selv så fort jeg begynner å skrive, så jeg prøver på det denne gangen også. Det har vært en periode nå nylig hvor ting har gått ganske så dårlig, hvor det har vært veldig mange episoder med overspising/oppkast hver eneste dag. En periode hvor jeg ikke har hatt en eneste dag fri fra overspising og oppkast, en periode som har vart i noen måneder nå. Det har vært slitsomt og det har tært på kroppen. Jeg har skammet meg fælt og egentlig ikke turt å innrømme hvor ille det faktisk har vært eller hvor dårlig jeg har følt meg. Samtidig har jeg vært flinkere til å spise utenom overspising/oppkast og hadde det ikke vært for det hadde jeg vel kjørt meg selv helt ned i knestående.
To skritt frem og et tilbake er fortsatt fremover, eller hva? For hvis man bare ser på det negative så har hyppigheten av overspising/oppkast økt, men så er det jo noe friskhet som har skjedd også: jeg har klart å spise mer utenom disse episodene og jeg har klart å øke vekta noe. Dermed går det faktisk fremover til syvende og sist.
Nå har jeg heldigvis kommet meg inn i en bedre periode igjen. Takk og lov, for det trengte jeg virkelig nå! Forrige uke var jeg faktisk uten overspising/oppkast to av dagene og det er veldig stort for meg! Jeg jobber nå med å prøve å ikke bli så sint på meg selv når jeg sprekker og faktisk å tillate meg å sprekke noen ganger. Dette fører til færre episoder med sprekker for min del. Det høres kanskje veldig bakvendt ut, men samtidig er det ganske logisk. Hvis man nekter deg selv sjokolade er det fort å ende opp med å spise enda mer sjokolade enn om man bare hadde tillat seg litt. Litt sånn er det for meg også.
Jeg jobber hardt med å redusere. For meg funker det ikke å slutte tvert. Det har jeg prøvd utallige ganger og det har gått like dårlig hver gang. Samtidig vil jeg jo så gjerne klare, og helst ha klart det i går, så jeg havner i den samme fella gang på gang: jeg hopper over for mye. Jeg synes det er tøft å ta et skritt om gangen, men nå er det jo det som faktisk funker for meg. Jeg sliter også veldig med mye dårlig samvittighet. Jeg jobber nå for å ta de valgene som er best for meg. Ofte sier jeg ja til mer enn jeg klarer, kun fordi jeg ikke vil skuffe de rundt meg eller være til bry. Det resulterer i at ting går dårlig, men det vet jo ikke de rundt meg, for de ser det jo ikke. Jeg synes det kan være lettere enn å takke nei eller si at jeg må ha det sånn og sånn. Det er vanskelig å skulle ta hensyn til seg selv.
Så hvordan går det egentlig med meg? Det går litt opp og det går litt ned. Det går litt frem og det går tilbake. Jeg er mye redd, fordi jeg ofte har følt at dette er en evig runddans. Jeg er redd for å aldri komme meg ut av dette. Å bli friskere tar tid og jeg må tillate meg selv å faktisk gi meg den tiden.
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
<3
Hei! Jeg snublet litt tilfeldig over bloggen din og dette innlegget. Jeg slet selv med bulimi og overspising i over 10 år, men har sakte men sikkert blitt helt frisk (og har vært frisk i over 10 år). Du virker veldig reflektert så dette er ikke ment som en «nå skal du høre her» kommentar. Jeg vil bare fortelle at det er mulig å bli helt frisk, og det kommer du til å bli. Jeg måtte gi opp kontrollen over vekten/størrelsen min for å bli frisk, det var det vanskeligste for meg – men vi er alle forskjellige. Masse lykke til <3