Vel, hvor skal jeg starte..? Innlegget som ble postet i går var forhåndsskrevet, for det har nemlig skjedd en hel del ting siden i går. Jeg hadde behandlingsmøte da og det gikk ikke så alt for bra. Kort fortalt så har jeg ikke klart å spise nok når jeg har vært hjemme, noe som har resultert i at jeg ikke har gått opp alt det jeg skulle i uken. Tirsdagen ble i tillegg svært utfordrende da jeg så et tall på vekten jeg ikke har sett i voksen alder før, noe som førte til at jeg ikke klarte stort av det som stod på kostplanen. Jeg kunne fått en siste sjanse ved å ta igjen alt det jeg ikke hadde spist, men det ble rett og slett for mye til at jeg kunne love å klare det. Det ble da besluttet å skrive meg ut før tiden.
Derfor ble jeg skrevet ut i dag og i skrivende stund sitter jeg i sofaen hjemme. Klokken 12 tok jeg bussen fra Oslo, men før det hadde jeg frokost, somatisk ut sjekk, utsamtale med behandler og en liten avslutning. Egentlig skulle jeg skrives ut på tirsdag, så det er ikke så mange dager jeg “mister”, men jeg synes så klart det er utrolig synd at det var sånn det skulle bli (jeg forstår det jo altså).
Jeg ble også minnet på å huske på alt hva jeg har fått til, for det er faktisk veldig mye. Ting føltes helt håpløst ut i går da jeg fikk beskjeden om at jeg skrives ut og det ble mange tårer, men heldigvis går det mye bedre i dag. Så nå er jeg hjemme, klar til å kjempe videre.
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
Men både du og Rasp visste vel at det vektmålet ville komme? Er det som er negativt med Rasp synes eg at det er så strengt og de kan av og til ver litt «treige» med å ta tak i tilbakefall. Eg forstår godt det blei for tøft å ta igjen, har sjøl vært i den situasjonen på Rasp. Kanskje de går for fort fram med vektkrav at du burde fått betre tid til å venne deg til tanken også med tanke på kroppen? Men det er ikkje umulig å kome seg utav sf, eg klarte det for tre år sidan og eg måtte til slutt gi opp fokuset på vekt og kropp for det bare øydela meg både somatisk og utseende messig faktisk, men i det øyeblikket eg klarte å «gi slipp» på kontrollen og turte å bli kjent med meg sjølve som frisk så slapp det veldig taket, men alt er så individuelt frå person til person på kva som er «rett fasit». Kva som funka for meg er ikkje sikkert funker for deg. Men får du samtidig jobbet med følelsene som ligger bak bulimien? For det nytter ikkje med bare vektkrav man må få jobbet med det underliggende også. Sendar deg ein goooood klem💖🌞🌞🌞
Vekten er så grusom og nådeløs. Jeg håper en del av deg vet at det tallet ikke har noe med din verdi å gjøre, for du virker som et veldig fint menneske. Jeg skjønner godt at utskrivelse kom brått på, og selv om du som du skriver teknisk sett ikke mistet så mange dager er det mye å forholde seg til i en situasjon som allerede er krevende. Å ta igjen kalorier er vanskelig, og når det er mye en skal taes igjen mens en samtidig står i en veldig stresset situasjon… det er vanskelig. Jeg skjønner hvorfor det ikke gikk. Og selv om jeg skjønner RASP sin tankegang her virker det litt vel strengt.
Jeg håper du klarer å fortsette å huske alt du har fått til gjennom helgen. Jeg håper du ikke bearbeider deg selv for mye, for uten at jeg vet særlig mye om livet ditt er det lett å skjønne hvorfor det ble for mye. En psykolog sa til meg at å bli frisk fra en alvorlig spiseforstyrrelse var som å bestige Mount Everest. En ville alltid være nødt til å gå ned igjen og holde seg litt lavere over bakken for at en til slutt skulle klare å nå toppen. At det viktige er å fortsette oppover når forholdene ligger tilrette for det.
Jeg håper du klarer å kjenne på de gode sidene ved å være hjemme hos deg selv de neste dagene, og ikke bare på det vonde som har vært nå. Jeg heier sånn på deg, klem 💛