Det har vært lenge siden sist og jeg beklager for å ikke ha gitt beskjed eller svart på kommentarene deres. Flere har av dere har blant annet spurt meg om hvordan det går med meg og helt ærlig er ting veldig tøft om dagen, noe som skylder fraværet mitt her på bloggen. Jeg takler å bo i denne voksende kroppen dårlig og bruker bulimien for å håndtere de vanskelige følelsene.
I dag for eksempel var jeg en tur på Farmanstredet for å se etter en bursdagsgave, men endte med å kjøpe masse mat, for så å kjøpe enda mer og sette meg på bussen hjem og så kjøpe enda mer mat da jeg måtte bytte buss i Larvik. Dette var jo før dagen på spiseenheten var over og jeg fikk dermed ikke fullført dagen der. Da jeg kom hjem hadde jeg enda en bulimirunde. Jeg er så himla skuffet over meg selv og ikke minst frustrert over at jeg ikke får til bedre.
Det er jo noe bedring altså, jeg har faktisk noen bulimifrie dager innimellom og det hadde jeg ikke før. Men det er vanskelig å se seierne når skuffelsene er så ofte og jeg tar så tungt på dem. Det var ingen som regnet med at jeg skulle være helt fri for bulimiske episoder hjemme, men jeg hadde iallfall ikke regnet med selv at det skulle være så mange episoder og så ofte.
Jeg er også livredd for å miste plassen min på RASP, noe jeg gjør om jeg ikke får snudd denne dårlige trenden snart og/eller ikke klarer vektkravet mens jeg er hjemme. Så jeg håper så inderlig at jeg klarer å snu snart, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare det (eller jeg vet det jo i teorien, men får det ikke til i praksis, noe som er enda mer frustrerende).
Dagene går til strikking, tedrikking, kose med kattene, være med Andreas, være på dagenheten (noe som er så slitsomt i seg selv da jeg må dra hjemmefra kvart over 6 på morgenen og ikke er hjemme før halv syv på kvelden) og vel.. bulimi. Jeg føler at situasjonen sånn den er nå er ganske så håpløs, for jeg får jo god hjelp, så det er ikke mangel på hjelp det står på. Og jeg prøver jo virkelig, jeg møter jo opp på dagenheten og jeg følger programmet både der og hjemme så godt jeg bare klarer.
Jeg har iallfall ikke gitt opp helt enda. Håper også at jeg kommer sterkere tilbake med bloggingen ganske snart, da det er fint å fylle dagene mine med den.
//Elise Amanda
<3
(Og fine katten)
Aldri gi opp ❤️❤️ Jeg heier så masse på deg.
Husk at selvom du har episoder der bulimien regjerer, så har du likevel ikke tapt kampen. Kampen er hard, men du har ikke tapt, for du står jo på selvom det er vanskelig og ting ikke alltid går som ønsket. Du bør være stolt av deg selv, alle dager💛
Og hva med å lage noe som kan stå fremme og minne deg på hele tiden hvorfor du vil ut av bulimiens klør? Som en plakat eller noe. Det kan kanskje gjøre det litt enklere noen ganger å stå imot når det som motiverer deg er synlig for deg hele tiden🌸
Høyres egt ut som du burde hatt en laaang innleggelse der du går opp i vekt og får hjelp til å tåle det…. Rart de ikkje søker deg til det. Men heier masse på deg!!
Håper ikke du føler at du MÅ legge ved bilder av deg selv på blogginnleggene. Og at det da blir vanskelig for deg å blogge. Du skal få lov til å la bilder utebli fra innleggene hvis det blir for vanskelig for deg. Leserne dine kommer til å akseptere det. Håper ting blir litt lettere etterhvert❤️
Håper så du klarer det.
Sliter med samme problem og vet hvor vanskelig det er å fortsette med «bra» dager når man først har hatt en episode. Men du klarer dette ❤️ Nå er jeg litt usikker på hvor lenge du har hatt sykdommen. Men den blir til slutt en vond vane. Kanskje forsøke å fylle dagene med ting for ikke å tenke? 🙂 Pluss tyggis! Det hjelper masse!😊
Heier så på deg ❤️❤️❤️
Tenker masse på deg om dagen da jeg føler vi er i litt samme situasjon, og jeg sender deg masse varme tanker. Du er så himla sterk, husk det💛