Først og fremst: jeg er ikke så lei meg på bildene som jeg ser ut altså, jeg bare orker ikke å vise ansiktet mitt i dag haha. Det har jo vært ekstra tøft de siste ukene hvor bulimien har hatt ekstremt kontroll over meg, noe jeg alt har fortalt dere. Jeg var helt rådvill og behandler og jeg ble derfor enige om å prøve å få ordnet en innleggelse til meg på akuttpsyk for å komme meg litt mer på beina igjen. Det var snakk om enten innleggelse direkte etter timen jeg hadde på spis (spiseenheten) på onsdag eller en planlagt innleggelse dagen etter. Derfor pakket jeg med meg en bag på onsdag i tilfelle det ble innleggelse direkte etter timen med behandler, noe jeg er glad for at jeg gjorde da det ble innleggelse rett etter timen.

Er det noe jeg har lært så er det å snu ting før det går alt for langt. Denne gangen var jeg litt i siste liten med hva jeg burde , for jeg vet at jeg egentlig burde bedt om hjelp litt før da ting begynte å skeie skikkelig ut. Likevel så er jeg glad for at jeg ba om mer hjelp og takknemlig for at jeg får det. Hovedmålet for denne innleggelsen er å få meg ut av denne onde sirkelen med overspising og oppkast av ekstrem mengde og hyppighet som jeg har tullet meg inn i de siste ukene. Jeg har vært så utrolig sliten i tillegg til all skammen, dårlige samvittigheten og de fæle følelsene jeg har stått i de siste ukene, noe som ikke er så rart når jeg omtrent ikke har gjort annet enn å falle i bulimiens klør alle døgnets våkne timer.

En annen ting jeg ønsker å nevne er noe jeg kommer til å skrive et innlegg om senere: ord, fremfor handling. Med det så mener jeg at man trenger faktisk ikke ty til ekstreme handlinger for å bli hørt, til tross for at det noen ganger kan virke sånn. Stemmen og ord er faktisk høyere, selv om handlinger som regel er et fortvilt skrik om hjelp. Dette er noe jeg virkelig har erfart de siste årene.

Det er egentlig litt (les: ganske) kjipt å være innlagt i desember, men jeg vet jo at alternativet hadde vært mye verre. Jeg skal være her frem til jeg skal legges inn på RASP neste år, men jeg kommer til å få en god del permisjoner heldigvis! Jeg er veldig takknemlig for den gode hjelpen jeg får og det er godt å vite at jeg blir sett og blir hørt. Det er godt at jeg ikke trenger å stå alene i denne kampen.

Jeg skulle så gjerne ha vært hjemme hos Andreas nå og jeg skulle så gjerne ha sovet i min egen seng. Å være innlagt er ikke noe å trakte etter i den forstand at det ikke er særlig kult og at livet faktisk foregår der hjemme, men noen ganger er det behov for døgnrammer. Men neste desember, da lover jeg dere at dere ikke skal se meg på en eller annen instutisjon. Da skal dere se meg ha filmkvelder med julefilmer og spise pepperkaker. Dere skal se meg smile og ikke styrt av sykdom. Jeg ser frem til å komme dit i livet mitt!

//Elise Amanda