Det er flere som har spurt meg om hvordan det går med meg og helt ærlig så har jeg det ikke så greit for tiden. Å stå i all denne vektoppgangen er utrolig vanskelig og jeg har flere ganger hatt lyst til å kaste inn håndkle. For det gjør så vondt psykisk alt dette og jeg begynner å tvile på om det er verdt det. Jeg vet jo at det egentlig er verdt det altså, men akkurat når man står i det vonde og det vanskelige føles det ikke slik. Det føles ut som om jeg ikke får puste og det føles ut som om det er umulig å bo i denne voksende kroppen.

Det gjør vondt og det er mye skam om dagen. Jeg sliter med å møte blikket til andre og ser veldig mye ned i bakken fordi det er så vondt. Skammen ligger som et teppe over meg og gjør meg så usikker på meg selv. Jeg vil bare være usynlig, vil ikke at noen skal se hverken meg eller kroppen min. Tenker på kroppen min som noe eget, som ikke lenger er en del av meg selv. Forstår ikke hvordan jeg skal klare å stå i enda mer vektoppgang.

Jeg kjemper så hardt mot spiseforstyrrelsen. Under og mellom hvert eneste måltid. Men den skriker så høyt, så høyt at jeg begynner å gråte eller så høyt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vil ikke være meg. Jeg vil ikke være syk, men jeg vet ikke om jeg er sterk nok til å skulle bli frisk. Så mye skam, så mye smerte. Det går greit for tiden, eller for å være ærlig: det går egentlig ikke greit i det hele tatt.

//Elise Amanda