Jeg tenker så mye på fremtiden og jeg er så redd. Redd for at jeg aldri kommer meg noen vei her i livet, redd for at jeg aldri blir frisk nok til å få til og til å gjøre alt hva jeg ønsker å gjøre. Jeg har et stort ønske om å studere til å bli barnehagelærer, men slik ting er nå så er jeg ikke frisk nok. Tenk om jeg aldri blir det? Det gjør meg engstelig, samtidig som det gir meg enda større motivasjon til å fortsette å kjempe.
Jeg er redd for at det en dag kommer en dag hvor de rundt meg ikke orker meg av meg og/eller sykdommen min. Å bli forlatt av de rundt meg og leve ensom og alene med spiseforstyrrelsen. Jeg er redd for at jeg kommer til å stenge alle ute. Jeg er redd for at nok blir nok hvis jeg aldri blir frisk. Jeg er livredd for å miste de rundt meg. Jeg har opplevd å miste veldig mange rundt meg før på grunn av sykdommen min og det orker jeg virkelig ikke gjenoppleve. Det hadde knekt meg, det hadde vært den siste dråpen. Samtidig: enda en grunn til å virkelig kjempe.
Jeg er redd for at jeg aldri kommer meg ut i arbeidslivet, jeg er redd for at Andreas og jeg aldri får kjøpt oss hus sammen, jeg er redd for at jeg aldri skal få skrevet de bøkene jeg ønsker, skal få spist alle de isene spontant som jeg ønsker, for at jeg aldri skal slutte å være redd for mat, jeg er redd for at jeg aldri kommer til å takle vektoppgang. Men mest av alt er det jo frykten for å miste de rundt meg, jeg er så glad i dem og de betyr alt for meg. Jeg vil ikke sitte i dette fengselet av en sykdom resten av livet. Jeg vil leve.
Det er mye ved fremtiden som skremmer meg. Skremmer meg så mye at jeg bare vil grave meg ned i dyna og ignorere at verden fortsetter å gå. Stoppe tiden og ikke delta. Men det er også mye ved fremtiden som gjør meg oppspilt. Herlighet jeg gleder meg til Andreas og jeg skal stifte familie, jeg gleder meg til å ha en fast jobb å gå til, jeg gleder meg til å bruke tiden min på ting som faktisk betyr noe. Frykten kan stoppe meg fra å leve, men frykten kan også motivere meg til å nettopp leve. Og jeg? Jeg skal leve. Skal.
//Elise Amanda