Jeg skriver i grunn ikke så mye om hvordan det går med meg, både behandlingsmessig og følelsesmessig. Dere etterlyser at jeg skal skrive mer om det, men jeg har med vilje unngått å skrevet for mye. Denne bloggen skal ikke være et negativt sted, hverken for meg eller andre. Så jeg blogger mest om vanlige ting, som blant annet strikking og antrekk. Innleggene om psykisk helse er hovedsakelig skrevet for å informere, hjelpe og spre kunnskap. Likevel så oppdaterer jeg dere innimellom på hvordan det går med meg og hvordan jeg har det og det er nettopp det som dette innlegget skal handle om. For forrige torsdag var svært tøff og vond.
Det var mange ting som gikk galt den dagen i grunn. Det bare ballet seg på og det endte med at jeg fikk et sammenbrudd. Jeg pakket sammen alle tingene mine mens jeg strigråt. Nå, nå orker jeg ikke mer, nå vil jeg bare hjem og sulte meg. Jeg gråt ut min frustrasjon til personalet og forlangte å bli skrevet ut. Med en eneste gang. Kofferten var pakket, rommet tomt og jeg var helt fra meg. Heldigvis så lot de meg ikke bare skrive meg ut og heldigvis fikk jeg god støtte og hjelp til å roe meg ned. Til tross for at jeg var fast bestemt på å dra lot jeg meg overtale til å iallfall bli til neste dag. Heldigvis.
Før har jeg dratt fra andre steder i affekt og angret senere. Herlighet som jeg har angret noen ganger! Når følelsene tar overhånd mister jeg den rasjonelle tankegangen min. Etter dette sammenbruddet var jeg utslitt. Neste dag følte jeg meg heldigvis mye bedre, men jeg var fortsatt i tvil på om jeg orket mer behandling og fikk helgen til å tenke over det. Jeg bestemte meg for å bli og her er jeg: fortsatt i behandling på RASP. Heldigvis.
Hva vil jeg med dette innlegget? Jo, jeg vil dere skal vite at til tross for hvor saklig jeg holder meg på bloggen så er jeg usaklig jeg også. Jeg får sammenbrudd jeg også og jeg får lyst til å gi opp noen ganger jeg også. Behandling er ikke bare hyggelige stunder med strikking og photoshoot på utsiden av bygget, det er knalltøff jobbing. Det er en kamp så hard og vond, men som likevel er verdt det. Det er snørr og tårer. Frustrasjon og håpløshet. Ja i grunn hele følelsesregisteret er man innom. Så vit det at jeg er ikke unik, jeg synes dette er svært vanskelig jeg også. Behandling er ikke lett og jeg ønsker ikke å rosemale hvordan det er å leve med en spiseforstyrrelse, for det er stygt. Så jeg gråter, jeg er jo også bare et menneske. Heldigvis.
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
Det er veldig vondt å lese at du hadde en så dårlig dag forrige torsdag. Sammenbrudd og usaklighet er veldig menneskelig, men den kombinasjonen er utmattende. Jeg er glad de ikke lot deg reise uten videre, jeg er glad de støttet deg gjennom det og jeg er glad du valgte å bli. Spiseforstyrrelser er noe dritt. Og behandling av spiseforstyrrelsen er på noen måter verre enn spiseforstyrrelsen i seg selv. Det er frustrerende, forvirrende, utmattende, vondt (både fysisk og psykisk), sårt og beintøft. Du er både sterk og modig som står i det, for det er ikke lett å bare være et menneske når du står ansikt til ansikt mot en alvorlig spiseforstyrrelse. Jeg heier på deg 🙂
Tusen takk! <3 Jeg er helt enig med deg og kjenner meg så igjen i hva du beskriver.
Det er helt jævlig å trosse spiseforstyrrelsen. Kan ikke tenke meg en verre smerte, men det er verdt å gå igjennom. Er så glad for å høre at de ansatte klarte å få deg til å vente litt og at du bestemte deg for å forsette å kjempe<3 Heier så på deg!
Du er så tøff. Det virker så hardt det du står i. Du ble, selv om du ikke ønsket det der og da, og det står det respekt i. All ære til deg og til de som hjelper deg! Håper det beste for deg!
Tusen takk!<3