Det har blitt spurt en rekke ganger om jeg kan skrive mer om hvordan det går med meg og om jeg kan skrive mer om spiseforstyrrelsen. Sannheten er at jeg ikke helt har visst hva jeg skal skrive. For hva gjør man når det som holder en i live også dreper en? Hva sier eller skriver man da? Det er litt sånn jeg føler det for tiden. Spiseforstyrrelsen tar fra meg så mye, samtidig som jeg føler at det ikke går an å leve uten den. La meg være ærlig, la meg vise dere sårbarheten min.
For meg er spiseforstyrrelsen er forsvarsmekanisme. Et skjold som beskytter meg, til tross for at det skader meg. En vegg jeg setter opp for å holde ting ute, men siden veggen står der holder den også ting vekk fra meg. Når ikke ut, når ikke inn. Hva skjer da når jeg prøver å fjerne dette skjoldet? Når jeg da blir bedre, men samtidig verre.
Jeg har prøvd å senke skjoldet litt i noen uker. For endte gang. Gi litt slipp på kontrollen og tillate meg å trosse spiseforstyrrelsen ekstra. Det har blant annet ført til at jeg har klart å spise bedre utenom overspising og oppkast. Det har blitt flere måltider og bedre måltider. Det har også blitt mer selvhat og enda mer angst, noe som har resultert i mer overspising og oppkast. Jeg ble bedre fra den ene siden av spiseforstyrrelsen, men for å klare å stå i det ble jeg verre på den andre siden. Hvorfor skal det alltid tippe den ene eller andre veien? Spis eller bli spist.
Litt som å stå på en vektskål man ikke kan hoppe av. Fjerner man litt vekt fra den ene siden vil den andre siden havne enda lenger ned. Balansen blir feil, den finnes ikke.
Det føles ganske håpløst ut for tiden. Jeg har kjempet mot dette monsteret i så mange år. Jeg har gått frem og jeg har gått tilbake. Jeg har senket skjoldet, for så å holde det opp igjen, bare enda hardere. Det føles ut som en evig runddans det er umulig å komme seg ut av. Som om jeg må velge mellom pest eller kolera, at friskhet og frihet ikke er et valg jeg har. Om det faktisk er sånn eller ikke, det er ikke godt å si.
Hit, men ikke lenger. Det er det jeg tenker. Jeg tror det er på tide å bytte kamp. Ikke gi meg, men rett og slett bytte mål. Det er ikke noe mål lenger for meg å bli frisk. Det nye målet mitt er å klare å leve best mulig med sykdommen. Jeg er sliten av å være syk, men jeg er også sliten av disse endeløse kampene som jeg (føler/tror jeg) aldri vinner. Alle nederlagene og hvor tungt jeg tar dem. Jeg vil jo kjenne litt mestring jeg også.
Noen ganger må man la andre bære håpet for en når man selv ikke klarer og det er helt greit. Dette har jeg godt av å minne meg selv på og det tror jeg det er flere som har godt av å bli minnet på også. Kanskje jeg en dag igjen er klar for å virkelig ta opp kampen, kanskje ikke. Enn så lenge fokuserer jeg på å gjøre det beste ut av det. Innfinne meg med at små seiere også er seiere og at noen ganger er faktisk det bra nok. At man ikke kan løpe i mål hver gang og at det er greit.
La meg face det og la meg være ærlig: det er ikke alle kamper man kan vinne. Men hvordan man velger å håndtere de tapte slagene og nederlagene, det er minst like viktig. Jeg gir meg ikke, det er ikke det jeg mener. Jeg bare kjemper en litt annen kamp og jeg lar de rundt meg bære håpet. Når det som dreper deg også holder deg i live, ja da velger jeg å leve.
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
Dette var utrolig sterkt og fint skrevet Elise.. ❤️ Jeg heier så uendelig mye på deg, og bærer håpet for deg jeg også.
Relaterer så mye. Takk for at du deler💜
Hei. Jeg er frisk fra spiseforstyrrelse og vil bare gi deg HÅP. For alt er mulig. Selv om det tar mange, mange år. Og man må gjennom mange kamper med deg selv. Men det er verdt å kjempe, aldri gi opp. For friheten finnes, faktisk, selv om jeg hadde sluttet å tro på det selv. Idag er mat det jeg setter høyest av alt etter familie, mat betyr for meg liv og glede, å kose seg, ha det bra med seg selv. Alle historier er forskjellige, men jeg trengte først og fremst å snakke det vonde ihjel med en psykolog. Snakke, snakke, snakke. Jeg utforsket meg selv med ulike behandlingsformer som psykosyntese, healing og reading/berøring, method acting. Jeg slo altså i puter, skrek, gråt uendelige tårer, fikk utallige forløsninger i møte med ulike terapeuter og sum summarum så klarte jeg å nå endestasjon. Jeg har aldri dårlig samvittighet lengre for hva jeg spiser, jeg spiser alt jeg vil, når jeg vil og vekten er stabil og der den skal være. Jeg bare måtte innom så mange deler av personligheten min først så mitt råd er å være søkende. TRO på at du vil være din egen beste venn. Kroppen din vil ikke ha strekk merker, ødelagt forbrenning, kanskje aldri få barn, ødelagte tenner. Ikke la selvhatet ditt vinne ❤️ du er så verdifull og jeg tror på deg.