– A LAND WITH A THOUSANDS SUNS

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Bildene er fine, de ble jeg fornøyd med. Teksten derimot, det er den jeg sikter til. Dette er ikke et “så synd det er på meg” innlegg. Det er et innlegg om følelser og tanker, et innlegg om hvordan hodet og tankene kan fungere. Kanskje kjenner noen seg igjen, kanskje ikke.
Det er lenge siden jeg var ordentlig personlig med dere her inne. Lenge siden jeg har skrevet noen tekster fra hjertet eller noen tekster fra hvordan ting fungerer oppe i hodet mitt. Egentlig liker jeg jo å være litt personlig, la dere få noen glimt. Bare ikke så mye at jeg føler meg totalt blottlagt, for det ønsker jeg virkelig ikke. Det har blitt etterspurt flere slike innlegg, hvor jeg kan dele litt om følelser og tanker. Nå føler jeg meg endelig klar til å dele litt igjen, så her får dere et lite innblikk i hvordan jeg har det og hva som tar svært stor plass i hodet mitt. Alt for stor plass i grunn, men jeg jobber med å se forskjell på det rasjonelle og det irrasjonelle. Det er ikke bare, bare, men jeg er på vei.

Det konstante jaget etter å bli likt av alle, det er der hele tiden. Jeg vet jo så godt at det ikke går og det er himla slitsomt å prøve å please andre kontant. Redd for å si nei til ting, redd for at andre ikke synes jeg bidrar nok eller stiller opp nok. Redd for at andre skal tro at jeg misliker dem hvis jeg ikke sier ja. Redd for at andre skal mislike meg hvis jeg ikke sier ja. Så da sier jeg ja, mer enn jeg egentlig har kapasitet til. Så får det heller gå litt rett vest med hvordan jeg får det i ettertid. Det er lettere å sitte med det enn å sitte med en følelse av å ikke være nok.

Jeg er så redd for at noen skal bli sint på meg og den frykten sitter så hardt. Så hardt at jeg noen ganger ikke tør å gå ut av døren hjemme engang. Så redd for alt mulig og det å ikke kunne ha kontroll. “Tenk om postmannen blir sint hvis jeg møter på han, for kanskje lukket jeg ikke postkassen pent nok?”. Jeg vet jo at det er helt tullete, men slike ting som dette sitter så i. Det griper om meg og jeg blir lammet av frykt. Føler jeg ikke får puste. For ordens skyld så har jeg aldri fått kjeft av postmannen. Det er så slitsom å bekymre seg konstant og være så redd for alt som kan skje. For tenk om jeg har gjort noe feil og tenk om noen blir sinte. Tenk om.

Samvittigheten gnager konstant for alle feilene jeg gjør og alle feilene jeg føler at jeg gjør. Tenk om noen tror jeg er sure på dem fordi jeg glemte å smile da jeg gikk forbi dem tidligere? Tenk om det jeg sa ble veldig dumt/feil, selvom jeg ikke mente det sånn? Tenk om jeg ikke gjorde det helt riktig? Ikke bare det, men jeg kan også ennå være dypt fortvilet over ting som har skjedd for mange år siden. Jeg overtenker konstant. Det er aldri fred å få. Jeg gikk i flere år og trodde at ei hatet meg fordi jeg en gang bannet i en setning da jeg snakket med henne, hvor jeg sa noe sånt som at noe “var jævla gøy” og hun reagerte på ordet jævla. Hun husker det nok ikke engang, men jeg gjør. Så alt for godt.

Det er slitsomt, vondt og vanskelig å tenke så mye. Å hele tiden ufrivillig overanalysere alt jeg sier og gjør og ikke minst svært mye av det andre sier og gjør til/mot meg. Usikkerheten som blomstrer og jeg som visner. Hvorfor kan jeg ikke bare slutte med det? Hvorfor er det så himla viktig å bli likt av alle? Eller å aldri si eller å gjøre noen feil? Hvorfor skal den irrasjonelle frykten prege meg så mye når jeg vet at den er nettopp det: irrasjonell. Jeg føler meg så malplassert. Er det sånn det skal være? Er det sånn man skal ha det? Hvorfor? Hvorfor ikke?