Jeg fikk på tirsdag med meg Debatten på NRK som omhandlet dokumentarepisodene “selvmord på instagram”, noe jeg regner med at flere andre fikk med seg også. Det som derimot overrasket meg mest var at Bent Høie (helse- og omsorgsminister) ble overrasket over dette miljøet. Ikke bare størrelsen på det eller hvor alvorlige ting som noen ganger ble delt der, nei at det i det hele tatt eksisterer. Da begynner jeg virkelig å lure: snakker vi ikke sammen i dette landet?
Dette lukkede miljøet på privatinstagram og før privatinstagram: blogg og twitter, har vært et tema så lenge jeg kan huske mens jeg har vært i behandling. Vi snakker om 9 år som jeg vet om som dette har vært et tema i den offentlige helsesektoren. Behandlere og instutisjoner har ofte uttrykt alvorlig bekymring over dette samfunnet, så hvorfor har det ikke blitt gjort noe med? Hvorfor er det først nå dette her blir diskutert? Så mange har visst om det i så mange år, derfor er det skremmende at det ikke har blitt snakket særlig om det før nå.
Det skremmer meg i tillegg å se enkelte behandlere og andre fagfolk sitt syn på dette samfunnet. At de fleste som har vært på TV i forbindelse med dette har snakket utelukkende positivt om det og at sagt ting som at unge må ha et sted de kan skrive uten voksne er til stede, et sted de kan få uttrykke seg og føle at de møter forståelse. Men når unge noen ganger trigger hverandre og det blir en uskreven konkurranse om hvem som syr flest sting, hvem som faster lengst osv osv så er det faktisk noe som må bli tatt tak i.
For mange (inkludert meg selv) kan det brukes på en positiv og støttende måte, men for mange brukes det på en negativ måte hvor de også drar andre ned med seg. Dette her er så viktig å skille på, men det tenkte jeg å skrive et eget innlegg om til uken: alle de positive sidene med dette samfunnet. For jeg synes nemlig at det har blitt litt fokus på kun det negative og at alle har blitt dratt under en og samme kam. Dette er noe jeg vet jeg ikke er alene om å mene, da privinsta de siste dagene har vært full av meninger om innafor-episodene og debatten i etterkant.
Vi må ta vare på hverandre og miljøet er en god kilde til støtte og forståelse, men når det går på bekostning av andre unge så er det ikke helt greit likevel. Jeg har sett jenter og gutter helt ned i 12 årsalderen følge den ene destruktive profilen etter den andre. Vi må ta vare på hverandre, men vi må heller ikke ødelegge hverandre.
Har du noen tanker rundt dette?
//Elise Amanda
Jeg har egentlig begynt på ett eget innlegg om innafor episodene, men mer rettet mot helsesystemet. (Men det tar litt tid med den skrivingen min, og kommer ikke inn på bloggen min idag. Så for se om det blir ferdig en dag ;))
Jeg har ikke sett debatten, og kanskje jeg skal gjøre det. Men ja, dette med lukkede miljøer er jo ikke akuuratt noe nytt, og det har jo vært debattert før i lignende dilemmaer, så rart om det kommer som en overraskelse. (feks sider der jenter med spiseforstyrrelser nærmest konkurrerer om å bli tynnest.) Ift dokumentaren og de lukkede miljøene på insta så er det jo todelt. Det er jo mye positivt i det- men jeg synest selvskadingsbilder og det som vil kunne tydelig trigge andre burde blitt fjernet. Ingen har dessuten nevnt instagram oppi dette. Men synest endel av problemet i ett stort perspektiv er hvorfor mange av jentene som sliter og deler på insta- ikke opplever at de får forståelse og nok hjelp av de som burde hjelpe- og ikke klarer å åpne seg.