Jeg har blitt gitt opp så mange ganger, blitt gitt opp av venner, gitt opp av psykologer, gitt opp av familie. Gitt opp av de som skulle være der, gitt opp av det norske helsevesnet. Vært innlagt på psykisk instuttisjon i 3 mnd, men alt jeg fikk beskjed om var at jeg var frisk, jeg var en helt normal tenåring, som bare hadde det litt tøft, men psykisk syk det var jeg ikke. Jeg smilte jo hele tiden, likte å se bra ut, likte å pynte meg , sminke meg og jeg var jo med på alt som skjedde. men var det noen av dere som så den jenta som låste seg inn på do for å gråte? så dere den jenta som lå i senga og gråt hele natta? Så dere den jenta bak maska? Presset dere meg noen gang til å gi slipp på masken? Nei, dere bare spurte om jeg brukte maske, ga meg masse skjemaer som jeg skulle fylle ut, spurte om jeg hadde det bra eller om det var noe jeg ville snakke om.
Kjære dere, jeg var ei jente på 15 år, en jente som hadde blitt innlagt hos dere fordi hun trengte hjelp. Hvordan kunne dere bare spørre meg om sånt, gi meg skjemaer? Dere burde skjønne at det letteste for meg var å smile og si at jeg hadde det bra, fylle ut skjemane sånn jeg visste at dere ville. Jeg lærte meg det, fordi bak masken skulle ingen komme. Jeg var frisk, jeg var ikke den jenta som slet, verken for dere eller for meg selv. Det har jeg merket i ettertid, det hadde ikke gått opp for meg at jeg var så langt nede i det svarte hullet at jeg trengte hjelp opp. Jeg trodde det var vanlig å sove i 20 timer av døgnet, bare sitte hjemme bak en låst dør, gråte seg selv i søvn, og lukke vekk alle følelsene, alle de vonde og alle de gode. Sinne, sorgen, angeren, savnet, tristheten, gleden, redselen og alt. Fordi ingen hadde fortalt meg at det var lov å kjenne på følelser, dere burde sett det, men dere overså det, dere sviktet meg når jeg trengte dere som mest. Dere burde ha skjønt at jeg var der for en grunn. Dere burde sett på meg at jeg var oppvokst i et hjem der følelser var noe man ikke snakket om, dere burde skjønt at innvendig var jeg knust, selv om jeg ikke visste det selv.
Men nå, nesten 3 år etter har det gått opp for meg, jeg er psyk, veldig psyk. Jeg har innsett at dere sviktet meg, snudde meg ryggen. Jeg har innsett at jeg ikke har hatt noen ungdomstid, bare fordi jeg har vært redd for folk. Redd for alt som kunne skje, tenk deg det, jeg var 15 år den gangen, turte nesten ikke å gå ut døra i frykt for at det ville skje noe, jeg levde med den frykten at det ville skje noe forferdelig med enten meg eller noen av de nærmeste. Så jeg valgte heller å gjemme meg under dyna.
Og det verste er at den dag i dag er jeg 17 år, jeg er lenger nede enn jeg noen gang har vært, mye reddere , mye mer angst, jeg har både panikk og sosial angst på papiret. Hvorfor fikk jeg aldri noe diagnose og hjelp av dere? Hvorfor var alt som sto på utskrivningspapiret mitt « frisk og sunn tenåringsjente» virkelig? Rart hvordan jeg har vært hos 2 forskjellige psykologer etter dere, gått på to forskjellige antidepresiv medisiner, rart hvordan jeg nå plutselig står med tre diagnoser svart på hvit, rart hvordan jeg har holdt på å blitt hasteinnlagt.
Jeg, jenta som nå er 17 år gammel er i ferd med å bli gitt opp av enda en psykolog, ordene han sa har brent seg fast i hjernen min : « skal vi gi opp? Er det her noe vits? Vi kommer jo ingen vei.» La meg si deg en ting, jeg er oppvokst med svik, oppvokst som en robot uten følelser, det er ikke bare bare å greie å ta av seg den masken man har levd med hele livet. Du har selv hørt at jeg har sagt at jeg må ha tid på meg, du har sagt at det var greit, så hvorfor sier du at vi skal gi opp da? Vil du virkelig at jeg skal havne på rennesteinene igjen? Vil du at jeg skal havne på bunnen av flaska igjen?
Hvorfor må alle gi meg opp når jeg trenger dem mest? Er det virkelig så vanskelig å komme seg innpå meg? det er ikke det at jeg ikke vil bli frisk, overhodet ikke. Mitt største ønske er å komme ut av det helvete her som jeg har levd i hele livet. Jeg vil bli frisk, vil være ei jente som kan smile,mene det, være ute med venner uten å møtte sove omtrent ett døgn etterpå. Jeg vil tørre å gå over dørstokken uten å være redd for hva jeg møter, redd for folk. Jeg vil utforske livet, jeg vil på kino, jeg vil bade , jeg vil le , se på gutter, bli forelsket, gå på fest, greie å leve ett normalt liv som en 17 åring skal. Vær så snill,ikke gi meg opp. Jeg trenger deg, du er den jeg har åpnet meg mest for. Jeg trenger ikke at flere skal gi meg opp nå.
Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
Hele tiden så har jeg opplevd at jeg har blitt brukt. Nå, når jeg sitter her, snart 18 år og tenker på mine yngre år så føler jeg meg rett og slett som en prøvekanin. Alle ville at jeg skulle gjøre sånn, ikke sånn, men på den andre måten osv.. Jentene i klassen brukte meg for å få kjærester, men jeg fikk ingen. Guttene ville gjøre jentene i klassen sjalu, så de latet som om at de hadde følelser for meg, ingen av guttene i klassen likte meg i det hele tatt. Jeg har blitt forsøkt voldtatt, men ærlig talt så husker jeg ikke så mye, fordi jeg var så drita.
Alt startet vel i åttende klasse, vi fikk en ny gutt i klassen, la oss kalle han Lasse. Han var kjekk, «farlig» og hjerteløs. Jeg fikk følelser for han, og han spilte med. Etter 9 måneder, så flyttet han igjen. Der satt jeg, med verdens verste kjærlighetssorg, og ikke nok med det, noen av jentene i klassen hadde bed han om å gjøre det. Det var ett veddemål, eller noe.. Vet ikke helt hva jeg tenkte, vil ikke huske, men jeg husker det var ille. Startet med maten, null mat på skolen, null frokost, middag var det smått av og null kveldsmat. Kiloene rant av, og jeg følte en rus hver gang jeg klarte å si nei til godteri! Hver kveld så tok jeg 100 sit-ups, samt jogget hver kveld. Syklet til og fra skolen, og ellers til alle steder jeg skulle til. Jeg ble tynnere, følte meg bedre og fikk ett nytt miljø.
I niende så var det beste året. Selv om at jeg var så langt nede psykisk, så hadde jeg det bra! Jeg hadde mange bekjente og mange venner. Fikk nye måter å skjule spiseforstyrrelsen på, lagde en blogg og fikk masse respons! Jeg var best, trodde jeg.
Jeg var så uheldig å ha sex med en gutt i klassen. Var fint da det var hemmelig, men når han ikke klarte å holde stilt lenger, så var det meg det gikk ut over. Mistet all respekt jeg hadde bygd opp. Satt igjen med 4 venner, og klassen hatet meg. Viste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ble enda tynnere fordi jeg var så frustrert. Viste ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg skulket. To- tre uker av og på med skole, fikk med en vennine på skulkingen og det føltes bra, men samtidig dårlig. Var hos helsesøster ang smerter i ribbena. Hun begynte å spørre meg om hva som hadde skjedd, og jeg fortalte uten å tenke meg om hva hun siktet til. Vi begynte å snakke om faren min. Han døde av magekreft da jeg var fire, og jeg fortalte det jeg hadde opplevd. Og jeg begynte å gråte. Helt ut av det blå satt jeg der, øyene sprengte og tårene rant. Vi satt der sammen og bare var til. Jeg begynte å gråte noe helt forferdelig. Kunne ikke stoppe. Vi satt der i to timer og snakket, det var godt.
Noen dager etter hendelsen hos helsesøster så følte jeg meg litt bedre, blokkerte tvangstanker som for eksempel, « du fortjener ikke mat, drikk heller vann, du ser mye bedre ut da» « spiser du den brødskiva så vil det bli ille i fremtiden» Jeg følte meg bra, dette føltes bra. Mamma kom inn med kyllingsuppe og baguett, hun stod i døra og så på mens jeg spiste. « J, hvis du ikke spiser nå, så må vi legge deg inn, vil ikke se deg sånn» Jo takk mamma, der var jeg tilbake.. Tenk at noe så lite kan gjøre alt ille igjen.
Går nå andre året på helsefagarbeider, har kjæreste, vi er faktisk forlovet. Jeg har vist han arrene jeg har på kroppen, fortalt han alt som har vært av tanker i hue mitt. Alt av selvmordstanker til angst mot mennesker generelt. Han har hjulpet meg MYE! Må innrømme at jeg enser ett tilbake fall med sf, etter å ha vært 1,5 år uten.. Jeg er redd, men jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vil jo være tynn, men jeg vil være frisk også.. Kommer aldri til å bli ??frisk?? fra dette, men skal aldri bli så syk som jeg en gang var.
Men det ga jo en god følelse av kontroll..