Jeg vet ikke en gang når det begynte. jeg tror det var min aller første skoledag, den dagen jeg hadde gledet meg til en hel sommer, og som viste seg å være noe helt annet enn jeg hadde forventet. Jeg husker den gangen de bandt meg fast til en stolpe og slo meg med en kvist. Og hver gang de kalte meg feit. I to år, hver dag. Så flyttet vi, endelig. Det gikk bra i 5 år, før jeg begynte å se meg i speilet og tenke på hva de sa, så jeg mer og mer at de hadde rett.
Jeg begynte å se meg selv i forhold til andre, og jeg var stor i forhold til alle andre. Så jeg sluttet å spise og begynte å trene. Jeg gikk ned 10 kg på 4 uker, men så var sommerferien over og jeg ble oppdaget. Innen nå var jeg fornøyd med meg selv, og jeg var ikke overvektig lengre. Da jeg begynte på ungdomsskolen ble alt mye bedre, jeg hadde mine perioder med det jeg trodde var en stor kjærlighetssorg, men hvem har ikke det?
Så døde bestefar, og ting ble veldig komplisert i familien. Jeg hadde et tett bånd med han, han var alltid den som passet meg når foreldrene mine jobbet lange vakter. Så skulle vi endelig komme oss unna med en deilig tur til syden. Helt til jeg ble utsatt for voldtekt på det koselige familiehotellet vi var på, av den mannen som var så snill mot oss. Mens jeg kjente lukten, tyngden og smerten, lo de begge to. Det tok sin tid før jeg merket at hele hendelsen ble filmet.
Etter å ha levd hver dag med angst, depresjoner, selvskading og bulimi, ble alt mye verre da jeg fikk en MMS med filmen. Jeg fikk panikk, tok en kniv og kuttet over hovedpulsåren med en kniv. Jeg angret like etterpå, for jeg skjønte at han hadde vunnet over meg.
Jeg kjempet, og jeg greide meg. Men så var jeg hos psykologen min, og det var da jeg ble tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus. De sa jeg hadde psykose. Jeg visste ikke at stemmen i hodet mitt hadde gjort så jeg ble syk, det var jo kun stemmen som var der for meg!
Stemmen er der fortsatt, noen ganger stille, andre ganger verre. De andre gangene, som nå, vil den at jeg skal dø. Og jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde det ut. Stemmen bestemmer over livet mitt. Jeg har ikke kontroll lengre, men jeg vil ikke legges inn igjen. Jeg vet det skjer om noen får vite det.
Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
Allerede som 4.klassing har jeg merket en del av hva folk gjør for å være “kule” og hvilke konsekvenser det får. Ett familiemedlem døde og jeg ble utrolig nok mobba for det. Som en egentlig veldig beskjeden jente, turte jeg ikke å gråte, jeg turte ikke å vise hva jeg følte og i hvert fall ikke å snakke med noen. Jeg har mistet ett godt forhold til min mor, jeg snakker så vidt med henne og hun aner ikke hvorfor. Jeg tørr fortsatt ikke å gråte offentlig fordi jeg ikke orker at folk snakker dritt om meg for noe de ikke vet en dritt om.
Da min oldemor døde for bare 3år siden ble jeg ikke lei meg, eller ble jeg? Svaret er vel ikke så lett. Fordi jeg ble lei meg, men jeg viste det ikke. Samtidig så ble jeg ikke så lei meg, jeg hadde ikke så god kontakt med henne fordi at jeg er i en familie med jenter. På den siden av familien er ikke vi jenter godtatt, vi er ikke bra nok og vi får ikke like mye som fetterne mine. Allerede da min søster ble født og mamma og pappa var på besøk for å vise henne frem sa oldemor: “det var den familien, får håpe en av søsknene dine får til noe litt bedre.” -Det gjorde de, begge søsknene til pappa fikk sønner, og hun var så glad i dem og det ble visst bestefar også.
Hvert år tar bestemor og bestefar med fetterne mine på skolestart og julegaveshopping. Og hvem betaler? Selvfølgelig de. Som du kanskje forstår får jo ikke jeg eller søstrene mine det. Derfor når jeg starta i 8.klasse så trakk jeg meg litt tilbake. Jeg måtte starte på en skole hvor bestefar hadde vært lærer og jeg gikk som regel bare under etternavnet mitt fordi bestefar også hadde det. Alt jeg gjorde ble sammenligna med bestefar eller søstrene mine når lærerne visste hvem jeg var. Av elever ble jeg kalt ting, slått og sparka på skolen fordi jeg hadde to fettere som ikke er helt som alle andre.
Jeg måtte finne på noe som gjorde meg til noe annet og noe som gjorde at jeg kunne rømme litt vekk og bare tenke. Jeg gikk helt til jeg kom meg langt vekk og bare knakk sammen i tårer. Jeg skulka timer, starta og kutte meg, følte at alle så på meg, slutta å spise, you name it. Innimellom måtte jeg til og med bare gå til skaden jeg har i kneet nesten gjorde så jeg følte jeg ville knekke sammen.
I slutten av 8.klasse møtte jeg en gutt, han var snill og jeg følte jeg endelig kunne finne noe positivt i dette livet jeg gjorde vel også det, i en måned eller noe. Vi ble aldri sammen, vi bare holdt på. Kyssa, klemte, så var det det da.. vi lå sammen, begge frivillig men uten beskyttelse. Resten av dagen og dagen etter fikk jeg masse meldinger av han. Om at jeg måtte ta angrepille, det gjorde jeg ikke. Jeg ville ikke gjøre det. Han maste og maste, selvfølgelig måtte jeg da selvfølgelig si at jeg hadde tatt den. Dagen etter at det hadde skjedd, da var vi på klassetur. Jeg fikk fortsatt meldinger av han, men det visste jeg ikke. Mange tok mobilen min, snakket om det som sto der, og jeg visste ikke hva de mente. Da jeg fant ut av det, stakk jeg av. Ikke langt, men ett sted hvor ingen kunne se meg og hvor det var helt stille så jeg kunne sitte, tenke og angre for meg selv. I ettertid må han ha hørt om det, nå snakker han ikke med meg og jeg tror han holder på med ei ny.
Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
Jeg har gode venner og har lært meg å sette litt mer pris på de rundt me
Jo, kanskje det faktum at jeg døgnet i natt og kan da sove som en stein i natt. Det er godt.
Det er meldt regn neste uke!
Har verdens bestevenninne.. Ho støtter meg gjennom alt, selv når jeg bare vil dø. Hadde jeg ikke hatt henne, ville jeg ikke levd nå.
Jeg skal starte på en helt ny skole imorgen hvor jeg ikke kjenner noen, jeg får en helt ny start og denne gangen er jeg rimelig sikker jeg skal klare å gå riktig vei.
Jeg er virkelig klar for en ny start, jeg har sluttet med både røyk og snus.. itillegg for noen dager siden holdt jeg på å miste gutten som betyr mest i livet mitt, men alt har fikset seg og nå skal vi dra til syden sammen.
Min fantastiske kjæreste lyser opp dagen min, mens alle andre drar meg ned igjen. Men jeg prøver å “stay positive”
Jeg har blitt tynnere!
Jeg har klarer å stå å se meg i speilet igjen.
Skal være med verdens snilleste gutt idag!
Har en fantastisk kjæreste som alltid stiller opp.
Det er verdens fineste vær her idag, har ikke vært det på lenge, og det gjør meg utrolig glad!
Jeg har møtt en med samme interesser som meg!
Jeg har en fantastisk kjæreste/samboer/forlovede som (nesten) alltid klarer å veie opp for alt det andre drittet livet kan dra meg gjennom. Han er verdens beste.
Jeg har verdens beste venn.
Det er fint vær.
De stundene jeg føler jeg kan puste ordentlig.
Og det at jeg har en bestevenn som gir veldig gode klemmer.
Jeg har verdens beste venn som alltid stiller opp for meg!! Det trenger jeg virkelig!
Imorra på skolen møter jeg alle de gode vennene mine igjen!
Jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Jeg føler egentlig at jeg hverken har noen grunn eller rett til det, men likevel skriver jeg nå. I nesten alle leserhistoriene jeg har lest så har det skjedd noe traumatisk. Overgrep, mishandling, alkoholproblemer blant de nærmeste, dårlig oppvekst eller lignende. Der har jeg ingenting. Jeg kan trygt si at jeg ikke kunne hatt en stort bedre oppvekst. Derfor tar jeg meg selv så ofte i det, har jeg egentlig vært syk? Var jeg diagnosert feil? Innbilte jeg meg alt sammen? Jeg har ingen grunn til at jeg skal ha slitt psykisk, derfor synes jeg det føles litt rart å skrive “min historie” sånn som dette.
Når det gikk mot slutten av barneskolen begynte jeg å utvikle en spiseforstyrrelse. Jeg skjønte det ikke selv, og det var vanskelig for de rundt meg å legge merke til noe på kroppen min. De merket at jeg spiste lite, men siden jeg alltid har vært småspist og vært ganske liten tenkte de ikke over at jeg spiste mindre eller gikk ned i vekt. På tross av at jeg til slutt nesten stoppet å spise var det ingen som reagerte. Det var først en gang vi skulle på helsestasjon for å ta sprøyte at noen så meg. Jeg vet ikke hva jeg sa eller hvordan jeg oppførte meg som gjorde at helsesøsteren reagerte, men reagere gjorde hun hvertfall. Etter at jeg hadde fått sprøyten satte hun meg opp på en time med henne med en gang. Jeg skjønte ikke hvorfor. Jeg dro på timen llikevel. Jeg husker jeg knakk sammen i gråt mens jeg fortalte henne om hvordan forholdet mitt til mat var. Jeg skammet meg sånn over tårene. Jeg var bare så sliten. Jeg fikk egentlig ikke lov til å gråte av meg selv, jeg hadde ingen grunn til det, jeg var ikke verdt nok til å kunne gråte. På den tiden visste jeg lite om spiseforstyrrelser og andre psykiske sykdommer, men årene etter dette lærte meg nok. Jeg var bare et par timer hos helsesøsteren før hun overtalte meg til at hun skulle ringe mamma og at de skulle få meg inn på BUP så fort som mulig. Uka etter hadde jeg min første time der.
BUP var vanskelig i starten. Jeg ville ikke være der, jeg ville ikke si noe. Psykologer var jo for de som var syke, det var for de som var gale, det var for de som hadde et problem, absolutt ikke meg. Jeg skjønte ingenting av det, jeg skjønte ikke hvorfor jeg ble diagnosert med anorexia. Hvorfor var jeg der? Det var jo ikke noe galt med meg. Jeg ville bare være god nok, tynn nok og pen nok og gjorde det jeg kunne for å komme meg dit. Hva var galt med det? Det var jo for det beste. Jeg følte de bare vile ødelegge alt sammen, alt det jeg hadde klart skulle de nå ødelegge og knuse. Jeg følte alle var imot meg. BUP, legen, helsesøster, læreren min, familien min og vennene mine. Jeg dyttet alle rundt meg bort, til slutt hadde jeg nesten ingen venner igjen. Det var flere grunner til at jeg dyttet dem bort, den ene var at de fortjente bedre. Den andre var fordi jeg ikke klarte å stole på dem lenger. De sa alltid at jeg var så pen og tynn. Hvordan kunne mine beste venner stå å lyve meg rett opp i ansiktet om noe jeg var veldig klar over sannheten i? Jeg var ikke sammarbeidsviillig på noen områder en lang periode. Dette gjorde at jeg datt langt, langt ned i mine egne destruktive tanker. Flere ganger vurderte psykologene mine å få meg innlagt. På en eller annen måte, ikke vet jeg hvordan, så klarte jeg alltid å snakke meg ut av det. Men jeg måtte begynne på piller. Jeg måtte ta tre tabletter hver dag, men jeg ble nektet å få vite hva det var av både psykolog og foreldre. Siden jeg var under 16 var foreldrene mine nesten alltid med på BUP, så det var ikke vanskelig for dem å ordne slik at jeg ikke fikk vite hva det var.
Etter en lang, vond tid begynte jeg å nærme meg slutten av 8. klasse. Jeg begynte etterhvert å forstå at jeg faktisk var syk. Jeg begynte å se at jeg ikke hadde kontroll i min egen kropp, jeg skjønte at torturen innenifra ikke var ment å være der. Jeg forsto at stemmen inni meg var et monster og en sykdom. Allikevel var den min beste venn, men også min verste fiende. Jeg ville, men ville alikevel ikke bli kvitt det. Jeg turte ikke, samtidig som jeg ikke orket den hverdagen jeg hadde. Jeg kom inn i en periode med mye selvmordstanker, tårer og vonde dager. Tiden jeg skjønte jeg var syk tror jeg var den verste tiden gjennom det hele. Jeg hadde blitt sterkere enn jeg hadde vært og klarte nå å skille meg og monsteret. Det gjorde så vondt at jeg nå måtte se på alt det monsteret gjorde mot meg. Jeg måtte se på at monsteret styrte meg, uten at jeg var sterk nok til å kjempe imot. Det var etter dette kampen min starten. En evigvarende kamp mot meg selv. Hunger Games i min egen kropp med to deler av meg som deltakere. Men det er kun en av deltakerne som kan fortsette å leve som en vinner, den andre kom til å tape uansett hvem som vant.
Etter at jeg klarte å se sykdommen selv ble timene mine hos BUP viktige for meg. Jeg klarte endelig å se at de faktisk ville hjelpe meg og ikke bryte meg ned. Med mye hjelp klarte jeg etterhvert å bygge meg sterkere. Jeg klarte å begynne å kjempe mot meg selv og ikke bare stå å se på. Jeg gikk til helvete og tilbake gang på gang på gang. Når jeg startet i tiende klasse hadde jeg kommet så langt at jeg ble skrevet ut frisk fra BUP. På tross av dette har ikke tiden etterpå vært bare enkel. Jeg ble skrevet frisk og en lang tid gikk det bra. Jeg har falt dypt og langt ned flere ganger, jeg har vært sikker på at jeg ikke kom til å klare å komme meg ut av det igjen alene, men jeg kom meg opp igjen. Jeg har falt så mange ganger etter “friskmeldingen”, men på en eller annen måte har jeg klart å reise meg litt igjen. I det verste fallet begynte jeg å selvskade i tillegg til at jeg omtrent ikke spiste. Spiseforstyrrelsetankene har jeg aldri blitt kvitt, de surrer alltid i hodet mitt. Det er tungt, men somregel har jeg klart å være sterkest. Somregel har jeg klart å holde meg oppreist. Tiden jeg har gått gjennom det siste året har vært utrolig tung. Men jeg tror jeg igjen er påvei oppover, jeg reiser meg igjen. Støtteapparatet mitt består av en fin fin jentegjeng. De er grunnen til at jeg igjen er påvei oppover. De forstår på måter ingen andre gjør, de skjønner. Det at jeg har den gjengen betyr så mye for meg. Fra dagen jeg ble en del av denne gjengen har jeg alltid følt at ikke kunne hatt noen bedre til å støtte meg. De er det beste støtteapparatet jeg kunne hatt gjennom alt dette.
Jeg vet ikke lenger om jeg noen gang kommer til å bli helt 100 % frisk. Jeg tviler på det, men jeg vil ikke stoppe å kjempe. Jeg er villig til å kjempe til siste slutt. Livet er skjørt og verden er brutal. Vi må vise verden at vi er sterke nok til å stå imot brutaliteten, for når vi står sammen er vi sterke nok til nettopp det.
Jenta på bildet har ingenting med historien å gjøre, kun et illustrasjonsfoto. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
Vet ikke hvor jeg skal starte, for jeg vet ikke når jeg begynte å forandre meg. Jeg har alltid følt meg annerledes, på barneskolen ville jeg alltid gjøre ting andre syntes var teite. Det førte til at jentene utestengte meg, snudde fysisk ryggen til meg når jeg kom. Jeg var med i en jentegjeng med 5 andre, siden de trengte en reserve til å gjøre oppgaver man må være to og to for å gjøre.
Jeg følte meg alene. I fjerde klasse ville jeg dø. I sjette mente jeg at jeg burde vært død. Siste året på barneskolen fikk jeg venner igjen. Som brukte meg, bestemte over meg, og såret en av mine nærmeste nettvenner. Hver gang jeg rispet/kuttet meg, ble jeg slått, eller gnidd hardt over sårene. Midt i skoletimen. Jeg har nå sluttet med selvskading, med en sprekk nå og da. Stolt!
Ungdomsskolen stod for tur, problemene ble verre og verre. Angsten tok overhånd, jeg klarte ikke lenger gå på skolen. Hjemme truet broren min med å drepe meg flere ganger i måneden, i tillegg til mye krangling med foreldrene mine. Jeg begynte hos psykolog. Psykologen min og jeg kom ikke så godt overens, så jeg skiftet over til bup. Kom i kontakt med barnevernet. Nå har jeg ikke lenger kontakt med barnevernet, heldigvis. De ødela meg veldig. Jeg har min fjerde psykolog på to år nå, som ikke tar meg på alvor uansett hva.
Har vært på besøk på legevakten tre ganger. Bekymrede venner, som til og med er villig til å gå 5 km midt på natten for at jeg skal få hjelp. Der har jeg alltid blitt avvist. Fått høre at jeg ikke er psykisk syk, men at jeg later som. At innleggelse er skadelig, piller ikke hjelper, og at psykiatere ikke snakker. At jeg bare må gå hjem, klare meg selv. De har løyet til meg flere ganger. Den ene gangen jeg møtte en forståelsesfull lege, var da jeg hadde tatt overdose.
Jeg har prøvd å ta livet mitt to ganger. Jeg har blitt kjørt i sykebil med sirener og blålys for å bli pumpet, og såvidt unngått alvorlig leverskade. For så bli sendt rett hjem igjen dagen etterpå, uten ordentlig oppfølging av psykologer og slikt. Det kan fort skje igjen, for tiden er jeg virkelig en fare for meg selv. Har en fantastisk venn som er med meg nesten døgnet rundt, som jeg overnatter med hver dag. Slik har det vært i en måned nå. Men nå begynner vennen min og bli deprimert selv, og trenger tid alene.
Vært til vurdering for innleggelse, men det ble avslått. Jeg kan dø, men de er bekymret for at det kan skade meg. Hvis ingen passer på meg døgnet rundt så skjer det noe igjen. Jeg vet det, de vet det, men de gjør ikke noe med det. De mener samtaler tre ganger i uken holder i en måned, så gå ned til en samtale i uken. Men det er på kvelden det er verst. Det er da monstrene kommer frem, tvangen er verst, og selvmordstankene forsvinner heller ikke.
Jeg ville bare bevise at psykiatrien i Norge ikke fungerer. Nå har jeg ikke vært på (ungdoms)skolen på to år, jeg tør knapt hente posten, snudd døgnet på hodet og ser ingen grunn til å leve. Jeg tør såvidt snakke med folk på min egen alder, har et forferdelig selvbilde, er redd for broren min og kan når som helst få en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Men hjelp, det får jeg ikke..
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
Når psykologen som har fulgt deg igjennom seks år ser deg inn i øynene og sier jeg må love han å holde ut til neste møte, og han vet jeg ikke klarer å juge for han, eller at jeg aldri bryte løfte når han gir det, da raser hele verden.
Jeg vil ikke leve mer – men jeg er sperret inne på psykiatrisk. Og det er et rent helvette.
Det startet allerede i ti års alderen, det var da alt gikk nedover,det var da jeg hadde mitt første selvmordsforsøk, jeg ville ikke mer, men jeg var kun ti år, og det var ikke et velykket forsøk, ingen la merke til det. Jeg slet meg igjennom skolen, og fikk bare verre og verre selvtillit. Jeg har alltid vært den blide og hyggelige, pliktoppfyllende jenta, fordi at jeg mente at jeg ikke fortjente å være i verden, at jeg måtte være grei mot alle, uansett hvor drittsekker de var mot meg. Jeg måtte gjøre meg fortjent til å ?få lov å være i verden?. Jeg fulgte alle regler, alle lover, jeg gjorde aldri noe galt. Alikevell var det jeg som satt hjemme hver eneste dag og gråt meg selv i søvn, imens alle de andre hadde kjærester, dro på fester og hadde det gøy. Jeg var kristen på den tiden, og trodde Gud straffet meg for en grunn.
Fra jeg var 10 år til jeg var 18 år gammel, var jeg jenta med toppkarakterer, alltid blid, snill som en engel og gjorde aldri noe galt. Jeg var der bestandig for vennene mine, og jeg var faktisk også ganske populær blant folk, fordi jeg var så snill. De kom til meg om alt, men jeg fortalte dem aldri om mine problemer. I skjul kuttet jeg meg, og en dag sendte læreren min meg til psykolog. Jeg fortalte til alle at jeg gikk til psykolog fordi jeg var redd for å lese engelsk høyt i klassen og at det var angst trening, dette fortalte jeg både til venner og familie. Ofte på skolen ble jeg mobbet på grunn av vekten min, jeg begynte å trene hardt og spise sundt og spiste ikke godteri på et år, jeg gikk ikke noe ned i vekt. Det viste seg at jeg hadde et syndrom, som gjør at jeg er overvektig og mest sannsynlig ikke kan få barn. Jeg ble knust når legen min fortalte dette, da min drøm var å få minst fem barn. Jeg husker spesielt en dag på ungdomskolen da en gutt la meg til på msn og begynte å flørte med meg, jeg ble så glad, for han var en av de mest populæreste på skolen min. Jeg flørtert tilbake, dagen etter gikk ryktene rundt på skolen, han og en kamerat hadde sittet og tullet med meg, og alle lo når jeg gikk i gangene, de gjentok det jeg hadde skrevet til han. Det var helt forferdelig. Jeg har også blitt forgrepet på, men dette er det ingen som vet noen ting om, kun min psykolog og behandlere, slik at det vil jeg ikke gå mer inn på.
( alt jeg skriver om fra nå av har skjedd under tre siste årene )
Jeg klarte å holde all psyken inne i meg helt til jeg ble 18, jeg taklet det ikke mer, jeg skulle ikke bli voksen, jeg var ikke klar for det, og endte med mitt første alvorlige selvmordsforsøk og havnet på somatisk sykehuset og videre til psykiatrien der jeg ble i 10 mnd, på den tiden mistet jeg alle vennene mine, jeg som var så populær, til å gå fra å kun ha tre venner igjen som støttet meg og besøkte meg og sto ved min side. Det var vanvittig vondt, det var hjerteskjærende. Det endte igjen med at jeg ga opp igjen, jeg klarte ikke mer jeg ville ikke mer, og igjen havnet jeg på somatisk sykehus for selvmordsforsøk og rett inn på psykiatrisk igjen, tredje gangen var i fjor, på bursdagen min, hadde ikke et menneske kommet, eller hadde dette mennesket vært kun to minutter forsinket, hadde jeg vært død. I stedet for havnet jeg i koma i tre dager, og rett inn på psykiatrisk, jeg har vært ut og inn av psykiatrisk det siste året som har gått nå, med veldig alvorlige deperisjoner, og diagnosen kronisk suicidal
Nå er jeg sperret inne på psykiatrisk, mot min vilje, jeg har tryglet og bedt om å få skrevet meg ut, men her holder de meg. Jeg er sliten, utmattet, har mistet matlysten, leve lysten og alt. Senest i dag fikk jeg høre fra min behandler at jeg går nedover i vekt og at jeg må spise..
Et personal spurte hvorfor det var så vondt med bursdagene mine, jeg svarte imens tårene rant nedover kinnet mitt ? Fordi jeg lover meg selv at jeg aldri skal bli et år eldre?
I morgen xx Mai, blir jeg ett år eldre..
Her ligger jeg i fortvilelse, sperret inne, og prøver å finne alle slags mulige måter på å forsvinne. Men de finnes ikke, jeg er på en post der de har tenkt nøye ut, og de er innom hele tiden. Men mitt eneste bursdags ønske er at jeg skal få evig hvile.
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
Jeg er ikke som alle andre. Jeg er kanskje et menneske som går og puster, men jeg har aldri vært som alle andre. Jeg sier ikke at det er noe galt i og vær annerledes, men det er ikke alltid like lett. Bare sånn før noen spør; Nei, jeg har ingen funksjonshemning, har ikke blitt voldtatt eller seksuelt misbrukt, alt det går på det fysiske. Jeg har blitt torturert psykisk i alle år.
Da jeg gikk i 1 klasse ante jeg ingen fare, jeg hadde min beste venn som jeg hadde fått tidig i barnehagen. Alle var venner, man gjør jo ikke så stor forskjell i 1. årene gikk og plutselig skjedde det, 4. klasse. Hva som skjedde har jeg aldri helt forstått, guttene i klassen bestemte seg plutselig for å starte å mobbe, og jeg var selvsagt mobbeofferet, hvorfor? Nei det aner jeg ikke, livet er kanskje bare slik. Alle kan jo ikke ha det perfekt.
Etter som mobbingen fortsatte utviklet jeg sagte agresjonsproblemer, og dette elsket guttene og utnytte. Jeg kunne ikke styre det, jeg slo dem og sparket. De var redde for meg, men siden de var flere så vant de alltid. Ingenting skjedde, lærerne så det, viste det, men gjorde de noe med det. Nei!
Jeg mistet masse læring pga dette. Jeg endte som oftest på vinduskanten i trappegangen. Jeg satt og gråt. Ingen brydde seg. I starten så var jentene der for meg, stilte opp og beskyttet meg, men det var i 4.klasse da alle var venner. Tilslutt hadde jeg bare bestevenninnen min, lite viste jeg om at hun bare om noen år skulle forlate meg.
Da jeg endelig samlet meg til å komme inn i klasserommet tok det ikke lang tid før en eller annen klarte å kalle aggresjonen opp i meg igjen. Pulter veltet, stoler ble kastet rundt før jeg løp vekk, vekk fra det vonde. Sånn gikk som regel ukene i 4 til 6 klasse. Det var i slutten av 6.klasse en av jentene samlet mot i seg til å si det til moren sin hjemme, det at jeg ble mobbet. Det slutta, mobbingen, men nå var det ikke lenger det som var problemet mitt.
Min bestevenninne som jeg hadde vært sammen med nesten hver dag i over 6 år gled sagte fra meg. Hun startet å henge med de kule? og kle seg annerledes. Sluttet å møte meg på vei til skolen, så jeg måtte gå alene. Det var de verste 20 minuttene om dagen. Jeg startet å skrive historier og lese. Det var først i 7 klasse jeg leste min første bok. Historiene mine ble tristere og tristere, selvmordshistorier, der jeg som oftest tenkte på meg selv som hovedpersonen selv om hun/han fikk et annet navn. Så startet drømmene, marerittene. Jeg drømte om at guttene slo meg, sparket meg, prøvde å drepe meg. Så gikk drømmene over i voldtekt, selvmord, og selvskading. Jeg har ikke sovet ordentlig på nesten 3 år.
Da vi startet på ungdomskolen begynte jeg og min bestevenninne i to forskjellige klasser og etter det har hun ikke ville snakke med meg. Jeg gråter, gråter meg i søvn mens jeg ser på et bilde jeg har av henne over sengen. Jeg hadde ingen venner lenger. Jeg satt alene i en krok, jeg trakk meg sagte men sikkert inn i meg selv. Ville ikke snakke med noen eller noe. Hjemme var jeg som vanlig, glad og full av latter. Men med en gang jeg kom inn på skolen ble jeg stille.
Så kom dagen, en av de beste dagene i livet mitt. Jeg fikk en venninne, og så plutselig en til. Jeg var ikke alene lenger. Jeg er fortsatt stille og rolig når jeg er rundt andre, men med de to er jeg som en kanon av glede. Jeg er så glad som jeg aldri før har vært. Men vil det vare når videregående står for tur?
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre av meg lenger. Alt er bare et rent helvete.
Jeg er ubrukelig. Kommer aldri til å bli noe. Det har jeg hørt flere ganger. Av lærere og foreldrene mine. Jeg har nå innsett at de har rett. Selv om foreldrene beklagde seg lenge etter hver gang de sa det, så vet jeg at de hadde rett. Jeg kommer aldri til å få ut noe av livet mitt. Jeg bruker bare plass. En plass en annen person kunne hatt. En flink person. En som kan gjøre noe av livet sitt. En som klarer å oppnå det som den ønsker. Jeg er bare et ork for verden. Ødelegger for alle andre.
Livet mitt gikk i grus i en ganske ung alder. Når jeg nylig var fylt 10 år, flyttet faren min til utlandet, og jeg som alltid hadde vert pappajente, tok det veldig hardt på meg. Jeg sluttet nesten å spise og sluttet å være med vennene mine fordi jeg var så lei meg. Ikke før nå har jeg tenkt på at jeg nesten utviklet spiseforstyrrelse som 10åring. Husker at jeg alltid synes at jeg var så feit, selv om jeg bare veide rundt 25 kilo. Og jeg, var ganske høy for alderen også. Moren min begynte fort å bli bekymret for meg. Og etter hvert begynte jeg å spise mer bare for at hun skulle slutte å bry seg. Slutte å mase. Men likevel, gråt jeg meg til søvn hver dag, ganske lenge. Så mørkt på livet. Ville bare slutte å leve.
Etter hvert, begynte det å bli en lysere tid for meg. Men jeg fikk fort bemerkninger om at jeg var fet og stygg. Alt jeg ikke var god nok og at jeg ikke kom til å bli noe av. At jeg var dritt. Ubrukelig. Dårlig. Etter hvert fant jeg ut at alt som ble sagt om meg, var sant også. Og jeg begynte å bry meg om hva folk sa om meg. Selvtilliten min sank noe enormt og der satt jeg igjen, som en ensom liten klump.
Når jeg begynte i 7 klasse, endra alt seg. Det var da jeg begynte å trekke meg tilbake og slutte å være med folk. Tenkte at det var til alles beste. De likte meg ikke, så hvorfor skulle jeg være med dem da? Jeg ville gjøre de fornøyde. Fordi de en gang hadde vert de beste vennene mine. Jeg ville gjøre de glade. Så kanskje de en gang kunne ta meg tilbake og være venn med meg igjen. Og i slutten av syvende, begynte de faktisk å være mer venn med meg igjen. De godtok meg for den jeg var, trodde jeg da.
I 8. klasse, gikk en god venn av bestevenninna mi gjennom en hard tid. Fordi han i den sommerferien hadde blitt avvist av noen venner og mobbet. Venninna mi begynte da å slutte å være med meg for å være med han. Hun skjønte ikke at jeg gikk gjennom det samme, bare at jeg hadde gått gjennom det i flere år, ikke bare et par måneder. Hun følte visstnok at jeg ikke trengte å ha folk å være med, og at jeg burde klare meg alene.
Når venninnen sluttet å være med meg, sluttet de fleste andre å være med meg og. De var kun med meg fordi jeg var venn med ho ene. Og når vi ikke var venner med meg lengre, fant de ingen grunn til å være med meg. Jeg ble da alene. Uten venner. Bare meg selv. Alene. Når jeg snakket med «venninnen» min senere, sa hun at de andre sluttet å være med meg fordi jeg forandret meg så mye. At jeg ikke lengre var den samme lengre. Men hvordan kunne jeg være den samme når alle forlot meg? At de ikke skjønte det. Er nesten gale.
Det var da selvskadingen begynte. Først var det bare risping i huden. Kanskje det av og til begynte å blø, men det var sjeldent. Jeg turte ikke. Var feig. Noe jeg alltid har vert. Kommer alltid til å være det. Etter hvert, begynte det å bli verre. Jeg kjøpte hobbykniver og kuttet meg med de istedenfor de slappe passerene jeg før hadde brukt. Jeg likte synet av blodet. Det fikk meg til å smile. Tenke klart. Tenke mer på det positive. Og jeg ble da avhengig av det. For det var det eneste som fikk meg glad.
Nå, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre lengre. Alt er dritt. En byrde. Rutine. Jeg går på skolen, kommer hjem igjen, legger meg. Alt er dritt og helvete. Livet mitt. Jeg vil bare slutte. Slutte med alt. Sove hele dagen og gi faen. Gi faen i folk rundt meg, skolen, meg selv, livet mitt. Jeg er bare lei. Vil bort. Så langt bort som mulig. For jeg vet allerede at jeg ikke kommer til å bli noe. Kommer ikke til å ende opp som noe. Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg lengre skal slite med det? Jeg vil ikke mer. Jeg vil bare gi opp. Jeg vil bort. Dø.
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
Da kom det endelig noen nye leserhemmelighetbilder! Jeg lurer ganske mye på hva dere tenker om bildene, konstruktiv kritikk setter jeg stor pris på. Dette er da IKKE mine hemmeligheter, men leserne mine sine. Hvis du vil se flere bilder, vil sende inn selv eller lurer på hvordan dette fungerer, trykk her.
Siden det var så overaskende god respons på tidligere innlegg som du finner HER og HER, bestemte jeg meg for å kjøre igang enda en runde.
Jeg kommer til å ta hemmelighetene dere sender inn og velge ut noen hver uke. Jeg kommer til å ta bilder som passer til hemmelighetene og skrive hemmeligheten på bildet. Jeg håper virkelig at dette er en like god idè som det virker i mitt hode. Dette er da ikke en histore dere skal sende inn, men en setning. Dere kan sende inn så mange hemmeligheter dere vil og det kan være alle slagt hemmeligheter, både koselige og triste. Dette er to eksempler:
Jeg lover full anonymitet og hemmelighetene vil ikke bli brukt til noe annet dette. Send inn anonymt eller med navn, det spiller ingen rolle. Send enten på facebook, e-mail ([email protected]) eller som kommentar her på bloggen.
